Det finnes store miljøsaker som folk bryr seg om og som er like viktige som klimasaken. Men de har havnet i skyggen.

Den ene saken er tap av biologisk mangfold. Over hele verden er dyr og natur under sterkt press som følge av befolkningsvekst, landskapsendring, rovdrift, dumping og forurensing. Enkelte forskere snakker om en sjette masseutryddelse. 18000 registrerte arter står på rødlista over truede dyr. 2400 av dem, deriblant fjellreven, holder til i Norge.

Den andre trusselen er miljøgifter. De tas opp og konsentreres i toppen av næringskjeden. Der kan de gjøre skade på nervesystem, immunforsvar, fostre og forplantningsevne. Mennesker og dyr i arktiske strøk er mest utsatt. Hav- og vindstrømmene gjør nordområdene til en utslagsvask for miljøgifter. De største konsentrasjonene finner vi hos isbjørn, spekkhogger, polarmåke og urfolk. Utslippene av de verste stoffene i Norge har gått ned som følge av forbud, regulering, om- og nedlegging. Nesten all giften kommer fra utlandet. Den strømmer innover landegrensene med vann og luft og gjennom kosmetikk, leker, smykker og elektronikk som importeres. Det lages stadig nye miljøgifter, og selv mindre farlige stoffer kan bli skadelige i den daglige miksen vi får i oss.

Det jobbes nasjonalt og internasjonalt med lover og regler om både miljøgifter og biologisk mangfold. Men det trengs sterkere innsats. Det forskes mindre i Norge enn i andre sammenlignbare land på miljø og naturvitenskap. Villaksen sliter. Myndighetene har ikke kontroll på miljøgiftproblemet og er for lite føre var. Mange tror at alt som selges i norske butikker er trygt. Det er feil. Hver dag kommer 60 konteinere med varer inn til Oslo havn. Tollerne klarer ikke å få sjekket mer enn et par. Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) har ikke ressurser til å gjøre mer enn stikkprøver i butikkene, men hver gang finner de varer med stoffer som er forbudt i EU og EØS. Danskene har for lengst forbudt bisfenol A og parabener i barneprodukter og jobber for forbud mot ftalater. Våre myndigheter har vært trege.

Mens klimasaken kan fortone seg abstrakt og fjern, er utrydding av arter og gift to svært konkrete saker. Det skjer her og nå. Folk flest liker natur. Fjorden, skogen, dyrene. Enda mer interessert er vi når miljø kan kobles til egen helse. Ikke minst er småbarnsforeldre opptatt av at barna ikke skal få i seg skadelige stoffer. Miljøgiftsaken når i dag fram til avisforsidene og sendeflatene. Men det folkelige engasjementet utnyttes i liten grad. Sakene har stått lavt på agendaen hos miljøpolitikere og miljøvernere. Ingen stortingspolitikere var til stede på Klifs miljøgiftkonferanse denne uka. WWF, Miljøvernforbundet og Bellona var på plass, men de vanlige mistenkte fra Naturvernforbundet og Greenpeace uteble.

Klimasaken har vært enerådende på 2000-tallet. Alle ressurser ble satt på den nye, store saken. Det var en riktig prioritering. Men allerede under klimaforhandlingene i Cancun i forfjor uttalte Erik Solheim at politikere og miljøbevegelse må tenke nytt. Forhandlingene hadde beveget seg det årlige museskrittet, SV slet i motvind og TNS Gallup var i ferd med å avslutte undersøkelsen som senere viste at 35 prosent av nordmenn ikke tror klimaendringene er menneskeskapte. Solheim proklamerte at det var på tide å snakke mer om sånt som folk forstår og bryr seg om, mindre om kvoter og månelanding.

Men det skjedde ikke. I stedet ble det litt stillere om alt. Nå prøver han igjen. Ifølge Solheim er klima, miljøgifter og utrydding av arter de tre største miljøutfordringene. Han innrømmer at kunnskapshullene er for store og innsatsen for liten. I dag er klimatrusselen er velkjent og veldokumentert, nedfelt i skolepensum og politikk, takket være den store oppmerksomheten. Det må fortsatt snakkes om klima, for problemet er ikke løst. Men miljøkampen ser ut til å ha kjørt seg fast i ett spor. Nå trenger folk å få høre mer om de andre problemene. Hvis ikke risikerer vi at de forverres uten at noen utøver press. De som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer nå, kommer aldri til å tro på det. Folk er interessert i dyr og sin egen helse. Det burde det være mulig å utnytte i kampen for miljøet. I naturen henger alt sammen. Et mål, i dette tilfellet målet om å redde jorda, kan ofte nås via flere innfallsvinkler.