ANMELDELSE: På forsida av Ingvild Solstad-Nøis' debutroman ligger det en halvspist sjokoladekjeks. Inne i boka finner vi kjeksen igjen på bordet mellom søstrene Eva og Grete.

Det er sein natt, moren har nettopp gått og lagt seg, alle tre har de drukket litt for mye og fortalt hverandre litt for lite.

«Ta denne og», sier Eva og rekker Grete kjeksen hun akkurat hadde i munnen. «Herregud», svarer Grete.

Trå ikke for nære

Scenen er karakteristisk for «Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit»: en roman om familie og forstillelse, frastøtning og intimitet; en tekst som bærer på en ulmende og presist innfanget kroppslighet. Båndene mellom Eva, Grethe og moren deres er kroppslige. Men avstanden mellom dem gis også legemlig form, i et hverdagslig register av gester, muntre stemmeleier og lette berøringer som holder alle bindinger trygt i sjakk.

Når balansen mellom avstand og nærhet utfordres, som med en halvspist kjeks, er det også kroppen som reagerer - med kvalme, sinne eller skrekk som plutselig blaffer opp.

Ingvild Solstad-Nøis er en lydhør observatør av familiens forsvarsmekanismer. Men romanen hennes hadde vært bedre om hun hadde gjort framstillingen litt mer vanskelig for seg.


Retthaversk
Eva og Grete er hos moren for første gang etter farens begravelse. Hver på sitt vis forsøker de tre å finne sin plass i sorgen, og i en annerledes familiekonstellasjon. Som lesere inviteres vi imidlertid bare til å identifisere oss med frilansjournalisten Eva, som både er en sterk, uavhengig og fordomsfri lillesøster - og romanens jeg-forteller.

Slik framstår moren og Grete litt dummere enn de trenger å være, og romanen får et retthaversk anslag som ikke kler den. Sånn sett er det kanskje ikke rart at skildringene av Evas sorg over faren er bokas sterkeste - og minst bedrevitende.

Før begravelsen smugler Eva farens mobiltelefon ned i kista. Etterpå ringer hun ham fra gravstedet, og hører det dure dumpt i bakken under seg. «Det er meg. Alt skjelver nå».