I Norge er det slik at en million nordmenn regnes som så dårlige lesere at de har problemer med å tilegne seg kunnskap gjennom tekst. De sliter med å lese og forstå forsikringspapirer, skriftlige instruksjoner fra legen sin og brev fra NAV - og de leser trolig ikke den teksten du leser nå. Fortsatt er det slik at hvert femte barn som går ut av den norske grunnskolen leser på så lavt nivå.

Det er ikke lenger slik at det er nok å være flink med hendene for å bli en ypperlig håndverker. Du må kunne lese instruksjoner, avtaler og regler - og du må ha yrkesfaglig videregående i ryggen for å være sikret jobb.

En av fem som går ut av grunnskolen har så dårlige leseferdigheter at det vanskeliggjør videre utdanning og deltakelse i yrkeslivet. Denne situasjonen er alvorlig. Vi vet at leseferdigheter ligger til grunn for nesten all læring i skolen. Vi vet også at mange lærere er veldig bokstyrte, med en klokkertro på at læreboka er den sikreste kilden til læring. Det ser vi på valgene mange skoler tar, ved at de kutter ut andre arbeidsformer og metoder for å komme gjennom alle sidene og oppgavene i bøkene. Dette legger et enormt ansvar på forlagene. Lærebøkene er mange steder det som setter standarden for hva elevene lærer i skolen - ikke læreplanverket, som er den lovpålagte beskrivelsen av hva elevene skal kunne.

Norsk skole har vært kritisert for å være mer opptatt av hva man skal gjøre enn hva man skal lære. Og akkurat det synet preger også mange av lærebøkene. Et vanlig oppsett i bøkene er at det kommer et kapittel, etterfulgt av en mengde spørsmål som elevene skal svare på. En strategi for å finne det viktigste i teksten, er å lese spørsmålene først. Spørsmålene skal gjenspeile hva som er hovedpunktene i kapittelet, men slik er det dessverre ikke alltid. I sin iver etter å fylle bøkene med nok å gjøre, er mange bøker overfylt av unødvendige spørsmål som leder elevene bort fra det som er viktig i teksten. I et verk for sjuende trinn skal elevene svare på alt fra kjennetegnene til lys piggsopp, via hvilken av sansene våre som oppfatter lys, til hva som slipper gjennom pupillene våre.

Spørsmålene er stilt med samme ordlyd som teksten er skrevet i. I et av kapitlene står det: «Partikkelakseleratoren kan sende stråler av atomkjerner eller andre ørsmå partikler rundt i en helt superfantastisk fart.» Spørsmålet til teksten er: «Hva kalles en maskin som kan sende stråler av partikler rundt i ring med en helt superfantastisk fart?» Det er ikke rart at en stor del av elevene ser på spørsmålene i boka som et nødvendig onde de skal få unna fortest mulig gjennom rein avskrift, framfor som triggere til å utvide kunnskapen sin.

Mange elever tror de er dumme når de ikke skjønner hva som står skrevet i bøkene. I mange hjem iler foreldrene til for å hjelpe, men ser at de kommer til kort, de også. Grunnen er ofte at bøkene er så dårlig skrevet at det er umulig å skjønne hva som menes. Ett eksempel: I et kapittel om måneformørkelse står det: «Ved fullmåne står månen og sola omtrent på motsatt side av himmelen. Banen er litt skjev, så fullmånen står på litt forskjellige steder hver gang.» Hva menes med «på motsatt side av himmelen»? Motsatt i forhold til hva?

Så følger kapittelet om solformørkelse: «Ved nymåne står månen rett foran sola. En sjelden gang treffer den sola.» Nei, månen treffer ikke sola, selv ikke en sjelden gang. Det er kanskje ikke så rart at mange elever sliter med motivasjonen for lesefagene, når de gang på gang møter tekster som ikke gir mening eller er svært vanskelig tilgjengelige. Hvis man ikke får noe ut av lesingen, så er det heller ikke så rart at man velger bort bøkene. I Norge er det slik at under halvparten av guttene leser bøker frivillig.

Fram til år 2000 var det krav om statlig godkjenning av lærebøkene. Bøkene skulle godkjennes både ut fra faglige og kvalitetsmessige hensyn. Etter at godkjenningsordningen opphørte, er det forlagene og forfatterne som står for kvalitetssikringen selv. Lærernes innarbeidede holdning om å stole blindt på de statlig godkjente verkene, må revurderes i møte med flere verk som ikke holder mål - verken når det kommer til innhold, eller måten de er skrevet på.•magasinet@dagbladet.no