FILM: Det svenske stjerneskuddet Ruben Östlund har gjort seg bemerket med «Gitarmongo» og «De ufrivillige». I sin nye film fortsetter han utforskningen av sosiale relasjoner gjennom improvisasjon og et stort sett stillestående kamera.  

Handlingen er basert på virkelige hendelser: En gruppe gutter med innvandrerbakgrunn begikk over 40 ran mot jevnaldrende i Gøteborg. Östlund har pløyet seg gjennom rettsdokumentene for å finne ut hvordan gjengen opererte og i presseskrivet presenteres de som smarte retorikere som bruker intrikate rollespill for å lure mobiltelefoner og penger fra svenske gutter «uten bruk av fysisk vold og trusler».  

Jeg vil tvert imot påstå at «Play» er en eneste lang trussel. Vi følger fem afrikanske gutter som utfører «brorsantrikset» mot to etnisk svenske og en asiat, der de anklager en av svenskene for å ha stjålet mobilen til en lillebror. Ved hjelp av et «good-cop-bad-cop»-rollespill, lurer de svenskene til mer folketomme deler av byen.  

Tidløst maktspill

I debatten rundt «Play» har mange snakket om at angsten for å bli oppfattet som fordomsfull, gjør at de svenske guttene jatter med på rollespillet, i stedet for å vri seg unna. De er blitt oppdratt til å se på innvandrere som ofre, selv om de kan virke skumle.  

For meg handler filmen om en mye mer tidløs maktkonstellasjon. Jeg kjenner igjen de 12-14 år gamle guttenes frykt fra oppveksten på 80-tallet — den gang uten mørkhudete gutter i noen av rollene. Den truende gjengen besto av hvite gutter som gjerne gjorde det dårlig på skolen og ville markere sin makt på annet vis. Det psykologiske spillet var ikke særlig raffinert, noe det ærlig talt heller ikke er i «Play». Gutta er utspekulerte, men alle vet hva som foregår. I bunnen ligger hele tida en trussel om fysisk vold.  

Selvsagt er det psykologiske spillet mer nyansert enn dette, men filmens tendenser til «stockholm-syndrom i Gøteborg» handler mindre om mislykket integrering og politisk korrekthet enn om at gutter blir vettskremte og søker trygghet der de kan finne det, også hos dem de trues av. Til slutt: Selv om jeg velger å se filmen i et slikt «mikroperspektiv», er det ikke meningen å underslå at barn som raner barn er et økende problem og at integreringspolitikken på mange områder har spilt fallitt.  

Eksperimentell

Vel, nå ble det lite plass til å snakke om Ruben Östlunds metode. Kort fortalt kan vi si at han lar kamera stå. Han bruker det siste innen digital kamerateknologi (RED) og beveger seg rundt i den høyoppløste bilderammen i etterkant. Effekten gir i utgangspunktet en følelse av eksperimentell kunstfilm, men de improviserende amatørskuespillerne som fyller hovedrollene i «Play», skaper en smertefullt realistisk handling. Filmen er en halvtime for lang, med noen påklistrete bifortellinger, men scenene med de åtte hovedkarakterene er intense hele veien. Noen av scenene er visstnok filmet opp mot hundre ganger av perfeksjonisten Östlund — i tilfelle du tror improvisert realisme er enkelt.