FILM: «Gutten og delfinen» er basert på en historie fra virkeligheten (Clearwater i Florida) og handler, sant nok, om en 11-åring og hans våte venn. På amerikansk heter filmen «Dolphin Tale» og historien dreier seg i stor grad om delfinens hale (tail), en dobbeltbetydning som blir borte i den norske tittelen.  

Sawyer (Nathan Gamble) er en einstøing på skolen, men hverdagen forandres når han en dag bidrar til å redde en strandet delfin. Sawyer skulker skolen for å henge med Dr. Haskett (Harry Connick Jr.) og resten av staben på Clearwater Marine Hospital, som prøver å ta vare på delfinen Winter (som spiller seg selv). Dessverre er halen så skadet at den må amputeres.  

Slapp i fisken

Sawyers eldre fetter Kyle er lokal svømmemester, men drar i krigen og blir skadet av en landmine. Han rehabiliteres på et sykehus for veteraner, samtidig som Winter lærer seg å svømme uten hale.  

«Gutten og delfinen» handler om mot, samhold og at man aldri skal gi opp. Stemningen er så sentimental som den bør være i en historie om vennskap mellom gutt og delfin, beregnet på små barn. De norske stemmene er helt greie, men oversettelsen er slapp i fisken. Det er til nød greit at amerikanske talemåter skinner igjennom, men når man oversetter «I am sorry» med «beklager», kan ikke svaret bli «Det bør du være». Dessuten spørs det om barn som ikke har lært å lese er fortrolige med ord som «dysfunksjonalitet».  

Én dimensjon for mye

Til slutt må det tilføyes at det finnes ingen kunstneriske grunner til at denne lite spektakulære filmen skal vises i 3D — bortsett fra hvis formålet er å skjule at Florida har mye sol. Hvorfor ønsker man å tvinge kinoglade barnefamilier til å bruke ekstra penger for å se en dårligere film?