FILM: Det ligger en viss bittersøt humor bare i å plassere en livskrise på solfylte Hawaii. Kona til advokaten Matt King (George Clooney) havner i koma. Mens hun svever mellom liv og død og Matt forsøker på keitete mannevis å komme nærmere sine to døtre, får han også vite at hun hadde et forhold på si. Matt strever med å takle alt han har lyst til å vite men ikke kan spørre om, alt han har lyst til å si men ikke får sagt, mens sollyset flommer over strendene og hulapiker synger lokkende på soundtracket. Det blir en fascinerende friksjon mellom de paradisiske omgivelsene og den tøffe emosjonelle virkeligheten.

Ikke like stø

Alexander Payne er en observant og følsom filmskaper med en egen evne til å finne skrå humor i tristessen. Den dempede tonen gjør det morsomme morsommere. Særlig perlen «Sideways» fra 2004 er et finstemt maskineri der Payne finner akkurat den rette balansen. I «The Descendants» er han ikke like stø på linedanserfoten. Her tar melankolien overhånd i litt for stor grad. Filmen virker matt.

Ingen fasit

Det betyr ikke at den ikke er klok og god. «The Descendants» handler om mer enn en krise i kjernefamilien, den handler om de større linjene. Om at alle som én, her vi går rundt og er besatt av vår egen dag-til-dag-tilværelse, er ledd i lange kjeder. Valgene besteforeldrene og oldeforeldrene våre tok har formet livene våre, slik våre valg former de som kommer etter. Et underlig ekteskap flere generasjoner tilbake har brakt et verdifullt stykke land inn i Matts familie, og nå venter beslutningen om det skal selges eller ikke. Spørsmålet om hva man kan og bør slippe taket i av det man har arvet, melder seg. Egne, følelsesstyrte behov settes opp mot fellesskapets, uten at det finnes noen fasit. Her er Payne og hans to medmanusforfattere nennsomme og nyanserte.

Mye vemod

George Clooney har en forkjærlighet for å spille slitne, rådville menn som Matt. Menn i medgang er ikke noe for ham. Han tar en fin, underspilt fortvilelse med seg inn i disse rollene, uten å slippe den lette, gode timingen, slik han også gjorde i «Syriana» og «Michael Clayton». Men også han lider under at vemodet iblant bikker over i noe nesten depressivt. Filmens beste scene er det sprakende oppgjøret mellom Matt og datteren Alex (Shailene Woodley), der hun forteller ham at han ble bedratt. De struttende, livsglade blomstene på et hawaiiskjorte har aldri virket mer ironiske.