FILM: Forsoffenhet og forfall kan behandles like utsøkt og utstudert enn alt annet. Ingen vet det bedre enn den svenske regissør Tomas Alfredson, som også står bak «Fire nyanser av brunt». I «Muldvarpen» finner han minst førti. Med en fantastisk sans for detaljer pusler Alfredson sammen sine velkomponerte syttitallsbilder i denne dvelende og ettertenksomme spionhistorien. En følelse av tap og lengsel, av en verden som glipper ut av hendene, gjør «Muldvarpen» til en sjeldent besjelet sjangerfilm.

Sterk Oldman

«Muldvarpen» er et skuffende norsk navn på filmen som har originaltittelen «Tinker, Tailor, Soldier, Spy», etter John le Carrés roman. Mange fulgte, og elsket, etterretningsoffiseren George Smiley i Alec Guinness' skikkelse i BBC-serien fra 1979. Denne uken fikk Gary Oldman en uventet, men eksepsjonelt velfortjent Oscar-nominasjon for sin nytolkning av Smiley-rollen. Oldmans Smiley er unnselig, men også skarp og sikker. Ansiktet hans ligger i rolige folder mens de mørke, gløgge øynene jobber. Det er han som skal forsøke å finne ut hvem som er muldvarpen på toppen av MI6, som står i forbund med fiendens mektige agent, Karla. Og så lever han for øyeblikket alene, i en pause eller en sluttfase i et ekteskap der han nok har vært den som har følt mest.

Snikende spenning

Først kan det virke som om «Muldvarpen» beveger seg i overkant sakte. Men snart blir det klart at bak den innadvendte eksposisjonen, som er tungt basert på nærbilder og klippes senere enn man forventer i en rastløs sjanger som dette, ligger en klar plan og en snikende spenning. Filmen bygger seg ufortrødent opp mot konfrontasjon og forløsning. Men som seer får du det ikke gratis. «Muldvarpen» er en innfløkt konsefilm som aldri undervurderer sitt publikum, den krever at du retter ryggen og følger med og tenker selv. Det er deilig å bli møtt med slik tiltro.

Frykt for å bli lurt

Frykten for muldvarpen, for å bli lurt og lekt med, speiles av en større uro. Både Smiley og de andre merker hvordan alt siger nedover. Kinn og øyelokk henger. Imperiet er stadig mer irrelevant. På et tidspunkt sitter Smiley og en forhenværende kollega og ser et ungt par nærmest sluke hverandre med kyss, i resignasjon over at deres eget liv er så annerledes.

Oldman omgis av et sterkt ensemble bestående av blant andre Colin Firth, John Hurt, Mark Strong og Benedict Cumberbatch. De stiller seg alle under Alfredsons lite flatterende, hvite lys i en film som er ekstremt estetisk uten å bli jålete, vár uten å glemme det viktigste: Å fortelle en fengslende historie om menn med farlige liv og flere hemmeligheter enn hva som er helt sunt.