(Dagbladet, God torsdag):
- Vi kunne ikke hatt en bedre mamma, sier Karianne (26).

- Vi er blitt en veldig åpen familie, sier Preben (24).

- Mamma er et ekstremt bra forbilde for meg. Ikke bare har hun sluttet å ruse seg, hun har også blitt et helt annet menneske, sier Tommy (20) i stua til mamma i Kristiansand.

 

- Skammen var så stor

Det er slett ingen selvfølge at Bente Karlsen Røstad (44) får en slik kjærlighetserklæring av sine tre barn. For familien fra Vennesla i Vest-Agder holdt på å gå til grunne. Bente ville være supermamma, men endte med å svikte barna som alkoholiker. Seinere fikk Karianne og Tommy problemer med selvskading og rus.

- Som mamma skal man være det aller tryggeste for barna. Skammen min overskygget alt. Vi bor tross alt i Bibelbeltet.

 

I bedhusmiljøet

Hun smakte ikke alkohol før hun var 25 år. Som beskjeden og naiv 14-åring kom hun inn i et bedehusmiljø.

- Jeg fikk kjæreste da jeg var femten. Innen jeg fylte 18 år, hadde jeg blitt gift og fått barn. Jeg adopterte mange holdninger til morsrollen fra menigheten. Mor skal være underdanig og oppholde seg mest mulig på soverommet og kjøkkenet.

Men da Tommy var nyfødt brøt hun ut av ekteskapet. Hun gikk fra mann og menighet samtidig. Som 25-åring var det selvsagt tøft å bli alenemor. Bente gikk i gang med å bygge hus og utdanne seg.

- Jeg ønsket å skape et trygt hjem for barna mine. Selv er jeg skilsmissebarn. Jeg hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle bli som min mamma som reiste fra sine barn den gang jeg bare var fire år.

 

Ble ung enke

Lykken smilte da hun traff igjen barndomskjæresten John Eilert fra skoletida. Men sammen med kjærligheten kom sorgen, for kjæresten døde av lungekreft som 30-åring.

- Vi var sammen i fem år og giftet oss fem dager før han døde, sier Bente som den gang ikke tillot seg å sørge.

- Vi så at du hadde det vondt. Men vi følte at du signaliserte at vi bare skulle gå videre, tillegger Karianne.

- Jeg følte at barna hadde fått mer enn nok med en vanskelig skilsmisse mellom foreldrene. Men at jeg mistet John Eilert opplevde jeg som fryktelig urettferdig.  

 

-  Godt å slappe av

Hun fikk nye venner som festet og tok seg en øl eller seks på byen.

- Jeg merket at alkoholen gjorde meg mer avslappet. Jeg drakk med jevne og ujevne mellomrom, men reflekterte ikke over drikkemønsteret mitt. Noen år seinere fikk jeg en ny kjæreste som daglig tok seg en dram. Han ble en unnskyldning for meg til å drikke mer. Jeg drakk for å medisinere meg selv, men ble rusavhengig.

Hun var velpleid og utdannet seg til hud- og aromaterapeut og startet egen salong. Huset skulle være rent. Barna veloppdragne. Når mor møtte opp på skolen, var hun alltid blid.

- Jo større del av livet mitt rusen ble, jo flinkere ble jeg til å holde fasaden. Jo mer jeg drakk, jo mer gjorde jeg rent.

- Sprit lukter minst 

Hun drakk i helgene. Og for å få sove. Og før hun møtte opp til foreldresamtaler. Da kjæresten flyttet inn, ble det daglige rødvinsglass. Men Bente drakk også i smug.

- Jeg gikk på Vinmonopolet og kjøpte halvflasker med 60 prosent sprit, fordi ren sprit lukter minst og virker raskest. Jeg sto på polet og pakket inn flaskene og lot som det var gaver.

Hun satte seg i bilen og tok den første slurken mens hun kjørte hjem.  

- Jeg hadde halvflasker gjemt i klesskapet og på vaskerommet. Planen var som regel: «Bare én dram til før ungene legger seg». Men jeg drakk til det var tomt og kunne nok få i meg ei halvflaske med sprit uten at noen merket det, i hvert fall trodde jeg at ingen merket det.

- Stakkars mamma

Hjemme gikk Karianne og brødrene på tå hev. Hver dag var spørsmålet: «Hvordan er mamma i dag?»

- Hun var ustabil, det var kort vei mellom gråt og latter. Jeg syntes fryktelig synd på mamma. I mange år følte jeg det som mitt ansvar og livsoppgave at mamma hadde det ok, sier Karianne.

Men Bente ble bare mer deprimert og nervøs. Bare å komme seg til butikken, ble en kamp.

- Jeg gikk med en stor skam over at jeg sviktet ungene mine. For jeg så jo at de hadde det vondt.

Men hun var også god til å manipulere omgivelsene.

- Fikk jeg spørsmål om jeg hadde drukket, ble jeg rasende og gikk til angrep. Jeg hadde mye selvmedlidenhet og var flink til å få andres medlidenhet. Jeg var et kjempestort offer.

- 15 år og selvskader

Karianne var den snille, flinke jenta på skolen. Hun levde i skyggen av mammas rus.

- Jeg begynte å skade meg da jeg var 15 år. Selvskadingen var en stor skam, akkurat som rus. Jeg har brukt lang tid på å finne ut hvem jeg er - uavhengig av mamma og familien.

Hun ble det man på fagspråk kaller «medavhengig». Men etter en krangel med mora, flyttet 15-åringen til faren. Som 16-åring kom hun til psykiatrien før hun flyttet i fosterhjem og på hybel.

- Karianne var halmstrået vårt her hjemme. Da hun flyttet, måtte jeg passe på Tommy, sier Preben.
 

- Ville gjøre det slutt 

Det var Preben som våknet den dramatiske septembernatta i 2002, og fant avskjedsbrevet fra mora.

- Jeg hadde bestemt meg: Inn med nesten ei hel flaske sprit og alt jeg hadde av medisiner. Så skulle jeg gå til Svarttjønn, et lite vann rett ved der vi bodde, og drukne meg. Jeg husker at jeg så vannet der framme.

Preben og samboeren fant henne på bakken, et par hundre meter fra vannkanten. Bente hadde snublet i ei rot og brukket lårhalsen.

 Hun ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, men dro snart til byen for å kjøpe sprit som hun drakk på rommet.

- Jeg gikk på antidepressive medisiner og begynte å manipulere til meg medisiner. Jeg hadde gitt opp. Og det ble bare verre og verre.

- Mamma, du trenger hjelp

En bønn ble en vekker. Karianne satte seg ned på senga til mora og sa: «Mamma, du trenger hjelp nå, skjønner du ikke det? Om ikke for deg, så for vår skyld.»

Og Bentes behandler foreslo til hennes forferdelse A-klinikken, et sted hun bare forbandt med gamle alkiser fra brygga og parken. Hun fikk plass på avrusning og følte seg feilplassert. Men på sykehusets avdeling for rus- og avhengighetsbehandling, traff hun til sin forbauselse helt vanlige folk, også flere mødre.  

Seks uker med gruppeterapi ble en aha-opplevelse.  

- Jeg fikk tilbakemelding på at jeg var selvmedlidende, og jeg ble grundig konfrontert av en terapeut som selv er tørrlagt alkoholiker.

Da hun også kastet lykkepillen, kom de sterke følelsene.

- Jeg sørget over hvordan jeg hadde blitt som mamma. Men jeg fikk forstå at jeg var god nok likevel. Som den jeg er. Men jeg måtte slutte å skylde på andre.

- Kan aldri drikke

 Hun har gått gjennom en personlighetsutvikling takket være gruppeterapi og det kjente tolv-stegsprogrammet.
- Jeg måtte forstå at alkoholisme er en kronisk sykdom.

Etter hvert gikk det greit å reise seg på møter i Anonyme alkoholikere (AA) og Anonyme narkomane (NA) og presentere seg: «Hei, jeg heter Bente og er rusavhengig. Men jeg ruser meg ikke lenger.» Mandag denne uka hadde hun vært edru i ni år. Hun går fortsatt i NA én til fire ganger i uka. Men hun har også utdannet seg til gestaltterapeut og jobber med rusavhengige og er blitt RIOs representant på Sørlandet (Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon).

- Det er mange mødre som sitter fanget i skammen sin.

 Mens mora famlet seg tilbake til seg selv og et rusfritt liv, gikk det dårlig med barna. Karianne sier hun ble reddet av en dyktig behandler.

- Jeg fikk hjelp til å få ut smerten på andre måter. Jeg hadde det vanskelig fordi det aldri var rom for mine følelser da jeg var barn og tenåring. Mine foreldre hadde nok med seg selv.

Kastet ut sønnen

Tommy gikk i fella med hasj og speed, som han sier det.

- Jeg tar selv ansvar for mine gale valg. Men både min far og min mor hadde gjort ting med mine følelser i ti år som kanskje førte meg den gale veien, sier han oppriktig. 

Etter mange runder med avsløringer og benekting, endte det med at mamma - eks-alkoholikeren - kastet Tommy ut hjemmefra.

- Det er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Og nå hadde jeg ingen rus å flykte inn i. Men i behandling lærte vi mye om tøff kjærlighet. Jeg var bestemt på at jeg skulle ikke være Tommys «muliggjører». Skulle han til bunns, skulle jeg heller hjelpe han til å gjøre det raskt. Jeg ba til alle høyere makter, og før det hadde gått ett år, kom han hjem og ba om hjelp.

- Å kaste meg ut, var det beste mamma kunne ha gjort, sier Tommy som gikk gjennom et beintøft behandlingsopplegg og nå jobber som tømrer sammen med Preben.

Karianne holder foredrag om selvskading og jobber som erfaringskonsulent på Avdeling for barn og unges psykiske helse på Sørlandet sykehus.

-  Alt måtte fram

Mens barna snakker, får mora blanke øyne.

- Jeg kjenner glede over at vi er blitt en fantastisk familie, mot alle odds, sier hun.

- Mamma er sta og sterk og omsorgsfull, sier Preben.

- Vi har vært gjennom det verste. Jeg føler at det er ingen ting vi ikke kan klare, sier Karianne.

Familiens mørke hemmelighet er erstattet av åpenhet. For alt måtte fram.

- Det er viktig for meg at jeg husker hvem jeg er og hva jeg er. Jeg har mistet lysten på rusmidler. Men ønsket om et friminutt - en liten flukt fra virkeligheten - kan fortsatt dukke opp. For jeg vet at rusmidler virker, sier Bente.

Karianne går ikke lenger på nåler. Derimot har hun fått en god støttespiller.

- Jeg vet at jeg alltid har deg, mamma, og at jeg alltid kan gå til deg.
Dette intervjuet ble første gang trykket i God torsdag 26. januar 2012?•