TV: I reklamen for «Grandiosa» med Vazelina Bilopphøggers ser vi kara sukke, mette og matleie, ved tanken på enda mer ribbe, pinnekjøtt og medisterpølse. Omtrent sånn føler mange av oss det når det gjelder talentshow-TV som «Idol», «Norske talenter» og «X-faktor».

Vi har lov til å være skeptiske når TV 2 i kveld sender et nytt konsept, «The Voice».

Med ryggen til

Vi har lov til å bli tatt på senga. I «The Voice» stiller fire fagfolk av kaliber i dommerpanelet, nemlig Magne Furuholmen fra A-Ha, artist Sondre Lerche, Yosef Wolde-Mariam fra Madcon og låtskriver/ artist Hanne Sørvaag. Med ryggen til får de høre talenter synge på scenen. Til forskjell fra «Idol» er det her valgt ut deltakere på forhånd som kan kunsten.

- Vi blir eksperter

Dommerne skal alle velge fjorten deltakere til hvert sitt lag. Hører de en stemme de liker, kan de trykke på en knapp, stolen snur seg - og de får se talentet. Å se bransjefolk lytte, er veldig fascinerende. Lerche rocker med foten, Furuholmen lukker øynene, konsentrerer seg. Vi lukker øynene sammen med dem, nikker og vurderer og blir litt eksperter, vi også.

Dommerne slår til

Det som gjør det elektrisk og intenst, er stemningen mellom dommerne. For hva skjer dersom flere av dem vil ha samme talentet? Jo, da får sangeren sjøl velge hvilken "mentor" han/hun vil være på laget til.

Resultat? Dommerne selger seg så det står etter! Du, så artig!

Lerche er frekk og kommer med spark til de andre. Han kan si til en deltaker at «det er en fordel å være på lag med en som kan synge», som et spark til Furuholmen. Herlige Sørvaag legger seg flat, ber pent og sier «velg meg!». Wolde-Mariam er et fyrverkeri, og Furholmen spiller på autoriteten for det det er verdt. De trygler, krangler og vi koser oss verre. Programleder Øyvind Mund gjør oss også glad, han småprater med talentene uten at det blir for mye utenompjatt.

Mere blod!

Etter hvert skal dommerne foredle sine deltakere, det blir dueller og konkurranser. Til slutt skal du og jeg også få stemme. Samma det, egentlig. Så lenge dommerne fortsetter å være så gira som det her, så står vi gjerne ved bokseringen og roper «mere blod!».