Vi har en gutt på 3 ½ år i barnehagen vår, en herlig gutt (vi har storesøster her også, hun starter på skolen i høst). Vi har lenge sett at foreldrene sliter med sønnen og skrikingen hans, det kommer en del virkelig stygge ord fra guttens munn når han er sammen med dem. Gutten oppfører seg ikke slik hos oss, verken skriking eller stygge ord. Min teori er at foreldrene ikke er helt enige, og denne smarte gutten har moro av å erte dem opp. Dette har jeg observert når barna blir levert og hentet. For en tid siden kom han i barnehagen helt uten klær, bare med et teppe rundt seg, fordi han ikke hadde lyst til å kle på seg, og skrek da de prøvde. Vi tenkte at «pytt, pytt, det fikser vi, om det letter dagen for dem».

Men mønsteret forandrer seg ut fra hva han føler for. Når det gjelder språket har de prøvd å ignorere det, uten at det har hjulpet. De ber meg om hjelp.

Skal jeg råde dem til å ta tak, velge sine slag og holde fast ved det de har bedt gutten om? Det er ingen respekt i hjemmet, men hos oss forholder det seg helt annerledes. Foreldrene har nesten ikke flere krefter igjen, sier de, og det har satt sine spor. Det påvirker naturlig nok familiens to eldre døtre også. Mor er lege og er nå sykemeldt på grunn av depresjon. Far viker unna, det gjør mor også fordi hun er så sliten.

Det skal ikke mye til for å aktivere skriking og plaging av søsteren når de skal vinke farvel om morgenen. (De bytter på å lukke døra, og «skrekk og gru» om han skriker, da skal han roes og trøstes). Han kan skrike lenge, da blir søsteren glemt. Men i det øyeblikk mor er ute av døra, er de verdens søteste barn. Gutten leker godt med andre og er veldig sosial. Det gjør søsteren også.

Jeg skal ha en samtale med dem snart og vil gjerne ha et enkelt råd!

Min tanke er å råde dem til å stå fast, være i konflikten med ham (ikke gå fra ham), og foreslå en besluttsomhet, for det har sporet skikkelig av for dem. At far må ta konfliktene, mor må vente til hun har overskudd.

Hva skal de si/gjøre når det gjelder ordbruken? Han sier «FUCK», «din idiot» og liknende. Pussig nok har vi ikke barn i barnehagen som bruker sånne ord. Det er ikke fordi jeg er naiv, men jeg tror ikke han lærer sånne ord hos oss. Men barn får dem jo servert overalt, på tv og liknende. Jeg prøver ikke å frita barnehagen for ansvar, men hva pokker skal jeg råde foreldrene til?

Det er vanskelig å gi deg råd. Jeg kjenner ikke deg, og vi har alle forskjellig temperament og stil. Derfor svarer jeg med det jeg ville sagt til foreldrene. Så får du legge til og trekke fra, så du kan stå for det du sier, eller gi dem en kopi av mitt svar og legge til noen egne tilføyelser.

Det første og viktigste er etter min mening at gutten er til stede når dere snakker sammen. Jeg vet at det høres uortodokst ut, men alle parter kan tjene masse tid og energi om han bare får høre hva de voksne er opptatt av. Først og fremst trenger han å høre at det ikke er ham det er noe galt med. Ut fra din beskrivelse er jeg ikke i tvil om at guttens voldsomme oppførsel og krenkende språk er et direkte (og logisk) resultat av at han antakelig har vært annerledes enn søstrene helt fra starten. Han har kjempet mer for sine meninger og ønsker, og foreldrene har valgt en strategi som har gått ut på å avlede, gli unna, lokke, motivere og forklare. Dette betyr at gutten ganske kjapt fikk makten i relasjonen til foreldrene. Som alle andre barn misliker han å ha så mye makt. Begge parter står igjen med det faktum at prosjektet er mislykket. Det er foreldrenes ansvar at tingene har utviklet seg slik, og deres ansvar å sette i gang en sunnere utvikling.

Mors depresjon er en direkte konsekvens av hennes konfliktskyhet, og derfor en ekstra god grunn til å ta skjeen i en annen hånd. På samme måte må faren våkne og se realitetene i øynene. Så lenge foreldrene holder på den destruktive atferden, taper alle parter.

Det første de må gjøre - og gjerne med hjelp fra barnehagen - er å gi sønnen en gedigen og helhjertet unnskyldning. Den kan for eksempel være sånn:

«Da du var veldig liten var du også veldig sterk, og vi visste ikke helt hvordan vi skulle stille opp for deg. Vi var redde for å skade deg, og ville ikke tvinge deg til alt mulig. Derfor fikk du ofte viljen din når vi ikke orket å krangle med deg. Nå har vi skjønt at det var en stor feil, og vi har behandlet deg dårlig. Du er blitt altfor ensom og har fått for mye makt. Det var ikke meningen, men sånn er det blitt. Nå får vi hjelp fra de voksne i barnehagen, så vi kan finne en bedre måte å være mor og far for deg på».

Sønnens atferd er nemlig ikke, slik du tenker, at «denne smarte gutten har moro av å erte dem opp». Det forutsetter en avansert form for strategisk tenking som en på hans alder ikke klarer. Han roper, skriker, banner og sverger når han er i en destruktiv relasjon til sine foreldre, og slutter så snart andre voksne tilbyr ham en konstruktiv relasjon, der de voksnes empatiske lederskap er en selvfølge. Støyen er bare et symptom på at han ikke trives med måten foreldrene elsker ham på, der han blir etterlatt alene i verden uten reelle med- og motspillere.

Men - og det er et stort men: Dette lykkes bare hvis foreldrene for alvor innser sine feil og er innstilt på å skifte kurs, ikke minst for sin egen skyld. Det er der de må begynne: Hvordan vil de ha det? Hvilke rammer og regler passer for dem? (Det skal ikke være regler som retter seg mot hans symptomatiske oppførsel!)

Den store og viktige innsatsen fra barnehagens side blir å få foreldrene til å se den samme gutten som dere ser, og bygge opp tilliten til ham. Mange foreldre skulle ønske at barna hadde vært litt annerledes, men er ikke selv interesserte i å forandre seg. Disse foreldrene må forandre seg, hvis ikke vil de oppleve mye større og mer alvorlige problemer når sønnen deres på et tidspunkt blir så desperat at han ikke orker å være en vanlig gutt i barnehagen eller på skolen.

Det er ingen grunn til å kritisere foreldrene, men du må konfrontere dem med disse kjensgjerningene på en så empatisk, kjærlig og tydelig måte som mulig.

Det vil bli en stor lettelse i guttens liv om dere vil gi ham mulighet til å høre dette, derfor er det viktig at han får være med i samtalen.•