- Skjerpings, sa Robinson høytidelig der de sto foran Restaurant Oros stålsolide no nonsens-dør: - Her er de fire påstandene som vi skal teste: Restaurant Oro er en topprestaurant uten snobbefaktor; den er eksklusiv, men ikke ekskluderende og har avslappet atmosfære samt priser på et slikt nivå at mange kan gå inn portalen til gourmetverdenen.

- Jøss! utbrøt Fredag, - Har du vært på lederkurs?

- Nei, jeg bare siterer Oros hjemmesider, sa Robinson. - Shall we?

Oros diskret-stilige innredning og en hyggelig mottakelse hensatte umiddelbart Robinson og Fredag i godlune. Synet av det åpne kjøkkenet, med nystrøkne kokker i metodisk arbeid uten støyende raseriutbrudd, styrket inntrykket av veldrevet mattempel, og de tre faste menyene fristet med nær-uimotståeligheter fra særlig det våte element.

En stadig julegjødd Robinson gikk lavt ut med ørrettartar, skate med stekt blomkål, due med potetgnocchi og ananas med kokosmousse. Fredag takket ja til fiskemenyen med kongekrabbe, kaldrøkt havabbor, breiflabb med savoykål, torsk med potetpuré og sort trøffel og en Valrhona-fundert sjokoladedessert.

- Og er vi ikke mette da, får vi sikkert lov til å dele en ostetallerken før desserten, sa Robinson, noe servitøren blidt bekreftet.

- Jeg er allerede i ferd med å godkjenne alle påstandene, hvisket Robinson da to nydelige appetittvekkere - først en blåskjellsuppe med muslinger, deretter to panerte kamskjell - var avløst av varmt brød og smør med smak av glade kyr. Nå ventet de på forrettene og de innledende glassene fra vinpakkene som utgjør et lommebokvennlig alternativ til Oros rett så ambisiøse vinkart, og det tok ikke lang tid før Robinsons ørretterninger med pepperrotkrem og Fredags kongekrabbe med mango og chili ankom.

- Visuelt lekkert. Og godt, om enn ingen smaksbombe, kommenterte Robinson. Kommentaren skulle vise seg å anta gyldighet for de påfølgende rettene også. Den myke skaten flaket fint, men var svært «naturell» og på ingen måte smakssterk, og duestykkene var, mørhet og passe steking til tross, heller ingen kraftig smaksopplevelse.

- Men fløtesausen og potetgnocchiene - wow! kom det med et fornøyd sukk.

Fredag, på sin side, koste seg med kongekrabben, men kunne tenkt seg en tanke mer chilivarme når krydderet først skulle være representert. Havabboren var velsmakende, men hadde følge av løvtynne potetchips som var i salteste laget, og den gode breiflabben ble akkompagnert av en raus porsjon savoykål som Fredag fant litt vel al dente.

- Etter så mye fisk og hvite viner kunne jeg faktisk tenkt meg en kjøttbit og litt rødvin nå, kom det, men alt snudde da torsken med potetpuré og trøffel ble plassert på bordet, ledsaget av en kjølig italiensk rødvin.

- Kveldens beste rett, strålte Fredag etter den første munnfullen. - Og etter så mye lett mat har jeg plass til dessert også.

Og ikke bare dessert. Før de lekre og harmonisk sammensatte søte avslutningene, falt de for fristelsen til å dele en tallerken med oster: en compté, en brie, en chèvre og en roquefort, alle i utmerket forfatning. Da servitøren på unorsk vis også kunne varte opp med koffeinfri espresso, gjorde Robinson og Fredag opp status: Full score på alle fire punkter, med et ørlite minus fra Robinson for et par av rettene som, sin veltillagethet til tross, ble husket som en tanke smaksblasse.

- Men ikke blassere enn at du sikker mer enn gjerne kommer tilbake, kan jeg tenke meg? ertet Fredag.

- Når som helst, sa Robinson.