Jeg har begynt å drømme om Grand Prix nå, sier Lise Karlsnes.

Og dette sier hun med en viss oppgitthet, som tilsier at her er det ikke snakk om døsige bilder av pallplassering i konfettiregn.

Det får så være, for på lørdag står hun der. Melodi Grand Prix i Florø. Siste delfinale. Over en million seere.

- I en drøm var Rihanna deltaker. I en annen satt Bjørn Eidsvåg i juryen. Og så snubla jeg på scenen, men så klarte jeg det likevel. Også begynte jeg plutselig å fly!

Hun smiler.

- Det må være en drømmetyders drøm å hoppe inn i meg nå.

Det er duket for det vanskeligste comebacket sør for hitlistene. Og her, i hjørnet av den bråkete dineren på Grünerløkka, sitter dama som har tatt utfordringen. Med negler lakkert i ulike farger og genser i bronsefarget slangeskinn, snakker Lise Karlsnes om den etterlengtede solodebuten. «Dance or die» slippes fredag. Det er popmusikk som får deg til å danse. Lek og moro. Blodig alvor.

- Jeg har blødd for soloplata mi, altså. Jeg har svettet. Det var kjempegøy med Briskeby, men det var ikke like mye «blod» som det er nå.

Her trekker hun pusten.

- Med det er godt blod, da. Altså ... det bruser i årene mine. Å være popartist er noe av det beste du kan drive med. Og av og til det verste. Akkurat nå syns jeg det er helt greit. Jeg har jo praktisk talt lagt meg på hoggestabben når jeg gir ut plate og er med i Grand Prix samme helg.

For dem som har glemt det, så var Lise Karlsnes vokalist og frontfigur i Briskeby, popgruppa som solgte 130000 av debutalbumet «Jeans for Onassis» i 2000. Hun har altså grunn til å være nervøs. For selv om de to neste Briskeby-albumene ikke klarte å følge opp braksuksessen, huskes bandet først og fremst som en musikkhistorisk festfortelling.

- Ja, jeg har opplevd enorm suksess, men det begynner å bli lenge siden nå, sier hun, og dynker pannekakene i sirup.

Hun var den tredje på lista. Da guttegjengen fra Larvik trengte ny vokalist, var 19 år gamle Lise Karlsnes fra Tønsberg tredjevalget. Trommis Claus hadde vært på nachspiel med henne noen uker i forveien, de hadde sunget litt. Så da første jente på lista ikke tok telefonen, og den andre ikke kunne stille, rykket Lise opp. Vokalist i bandet deres? Jo, hvorfor ikke, hun var uansett i Oslo den sommeren for å tjene opp penger til utenlandsstudier. Det ble ikke noe av utenlandsstudiene.

Akkurat når det følgende skjedde, husker hun ikke, men det var en gang de spilte to dager på rad på Rockefeller. Faren var på den ene konserten og kom innom festen backstage etterpå. Etter en stund spurte han Lise: «Har du husket å ringe mammaen din?».

Hun gisper over kaffekoppen.

- Jeg hadde glemt bursdagen til mamma. Jeg skammet meg sånn. At jeg kunne være så selvopptatt. Da begynte jeg å skjønne hvor utrolig oppslukt i min egen verden jeg var.

Årstidene bare seilte forbi mens Lise hang med i en nær sagt brisen tilstand. Når hun ser tilbake, går årene over i hverandre. Fire Spellemannpriser for debutplata, verdensturné med a-ha. Alt gikk så fort i jubelbrølet.

- Jeg var så sliten. Så sliten av at alle skulle ha så mange meninger om meg og at jeg skulle mene noe om alt. Jeg var ekstremt ung, og det tror jeg det var mange som glemte. Jeg glemte det selv, og ville leve opp til det bildet folk ønsket å ha av meg.

Lufta begynte å gå ut av henne..

- Jeg hadde ikke hatt øyekontakt med meg selv på veldig lang tid. Jeg begynte å våkne om natta, og klarte ikke å sove. Jeg begynte å få angst. Av all forventningen og presset. Det skjedde helt plutselig.

En dag hun gikk på gata, begynte hun plutselig å gråte. Lise skjønte ikke hva det var.

- Det var akkurat som jeg tok et dypt åndedrag og lot meg selv puste ordentlig for første gang på lenge. Jeg kjente at jeg trengte å snakke med noen som ikke hadde noe å tjene på meg. Eller, psykologen tjente jo penger på at jeg hadde det dårlig, men likevel. Det er den beste investeringen jeg noen gang har gjort. Det eneste jeg hadde lyst til var å ligge på sofaen i fosterstilling og se på dårlig tv.

- Hvor lenge varte det?

- Jeg var nedfor i en måned, så ble det kjedelig

.

Nye «Dance or die» er ikke hennes første comebackforsøk. For to år siden var planen å befeste seg som fornyet, mørk og seriøs, et brått byks bort fra Briskeby.

Det er fredag 19. februar, Bylarm 2010. Artistnavnet er «Lise of the woods», og tida er kommet. Foran scenen står en forventningsfull musikkpresse med sylskarpe penner. Bak scenen ligger Lise Karlsnes og spyr.

- Jeg var på ingen som helst måte klar

. Jeg var ikke sikker, følte meg ikke trygg. Og jeg var ekstremt naiv, for jeg trodde det hadde gått så lang tid at folk hadde glemt meg. Hvorfor var det ingen som sa at det ikke var sånn? Jeg hadde noen dårlige rådgivere.

Kritikerne ristet på hodet da de gikk ut i vintermørket. Neste dag skrev Dagbladet: «Paljettbuksedress: terningkast seks. Låter: terningkast to».

Plata ble aldri utgitt.

- I retrospekt skulle jeg aldri ha vært med på Bylarm. Det var dumskap. Det var jo min aller første konsert alene! Men det var summen av alt som gjorde at jeg spydde. Det var ikke en god periode for meg, verken kreativt eller følelsesmessig.

Det var følelser som brått tok slutt. Etter et tre år langt forhold til den svenske musikeren Magnus Tingsek, brøt hun forlovelsen i fjor. Fram til da hadde hun bodd i Malmö og pendlet til London og Oslo for å jobbe med musikken.

- Jeg var konstant på en flyplass. Det var ikke bra verken for forholdet eller noe av det andre jeg drev med. Det var igjen en veldig egoistisk tid for meg. Men jeg ville ikke ha vært det forholdet foruten, selv om det ikke funket. Det har gjort meg til den jeg er, at jeg gjør det jeg gjør og tenker det jeg tenker.

En tung tid ble til ditto musikk.

- Jeg elsker fortsatt de sangene, og jeg har dem i kartoteket mitt. Men jeg måtte sette pause på dem og bruse litt med fjæra. Jeg tenkte ikke lenger at alt måtte være mørkt og dystert. Jeg lagde noe helt nytt. Musikk som var gøy å lage.

- Musikk med færre regler?

- Ja, vet du hva. Færre regler, helt enkelt.

Nå er hun samboer med engelskmannen Christopher Wareing, som er manager for blant annet Casiokids. Gamle forhold, Briskeby og «Lise of the Woods» ligger i en ruskete skuff.

På lørdag går hun ut på scenen. Hun og produsent Thomas Eriksen fant ut at det var andresingelen «Sailors» som favnet bredest med poparmene.

- Sangen handler om å ta seg ut av en situasjon og hoppe ut i det med begge beina først. Litt den frihetsfølelsen hvor du ikke har noe mål med reisen, men bare kjører ut i det åpne landskap med et hav av muligheter foran deg. Kort og godt.

- Skjønner du om folk er forvirret over at du skal være med i Grand Prix?

- Jeg skjønner at det å stå på Bylarm ett år, og så gjøre en helt annen greie to år seinere, kan virke rart. Men hvis folk er forvirret - ikke gidd å bruke energi på det. Bare hør plata og kom og se meg live. Jeg er med på Grand Prix for å vise hva jeg gjør. Jeg elsker å stå på scenen. Jeg får vist fram hva jeg kan. Det jeg drømmer om er at det skal henge plakater rundt om i Norge om at Lise Karlsnes kommer til byen og at folk da skal tenke «ja, vet du, det har jeg faktisk lyst til å sjekke ut».

De siste månedene har hun trent intensivt. Kondisjon og yoga i 40 varmegrader.

- Bikram-yoga er ikke noe koseyoga. Det er skikkelig drøyt. Tåler du 90 minutter i det varme rommet, så kan du nesten takle hva som helst. Nå holder jeg ut lenger enn tre sanger på konsert.

Til tross for at faren har vært dj, er det ingen i familien som helt forstår hvor Lises lidenskap for musikk kommer fra. Moren er teknisk tegner, faren bankmann. Nå kan det være at hun en dag vil skrive skjønnlitteratur, forteller hun, men enn så lenge er det Lise og popen. De vil liksom ikke gi slipp på hverandre.

- På Spellemannprisen sa Jan Eggum: «Ikke lag musikk for å please noen andre enn deg selv». Selv om jeg vet det, så var det godt å høre det. Jeg trenger en oppvekker iblant. Men på fredag så kler jeg på meg den tjukke huden om morgenen, altså, sier hun, og liksom drar noe over hodet mens hun gliser.

Ja, hun sikter til anmeldelsene. Forventningene og kritikken. Selv om det nok er urettferdig at hun blir målt opp mot Briskebys bonanzatid - gjør hun det ikke selv også? Kjenner hun ikke en tørst etter suksessen som en gang skyllet over henne?

- Det er som å bremse i nedoverbakke hvis jeg har forventninger om å oppleve det på nytt. Dette er ikke den enheten Briskeby var og den magien vi skapte. Dette er bare meg selv.

Ved nabobordet sitter noen skjeggete karer som skråler og ler.

- Vet du hva nyttårsforsettet mitt er? Å ha det gøy. Rett og slett. Jeg har lært meg å ikke være så selvhøytidelig.

Det finnes ingen plan b. Det er ti spor på en cd. Dans eller dø.

- Jeg er så stolt over tekstene mine. Jeg har jobbet beinhardt, revet meg i håret, tatt high five i studio, hatt «tequila fridays». Den plata her ... Jeg tror det merkes at jeg har hatt det bra mens jeg har laget den. Det er som venninna mi sier - det er en melankoli i bunn, men så kan du likevel danse! Det er kanskje sånn jeg er som person.

- Er det noe du ville ha gjort annerledes?

- Ikke noe. Eller, kanskje husket bursdagen til mamma den gangen. Men nå har jeg og søstera mi en ordning hvor vi minner hverandre på det. Så den glemmer jeg ikke igjen.

tam@dagbladet.no