ANMELDELSE: Roman nummer tre om etterforsker Kolbjørn Kristiansen følger samme oppskrift som de to foregående. Heldigvis. «Katalysatormordet» er nemlig så underholdende og kløktig komponert at jeg gjerne leser 15 bøker til i samme serie.

Treffer planken

Med debuten traff Hans Olav Lahlum på mange måter planken både i sitt valg av hovedperson, tidsepoke og krimsjanger. Mens stadig flere skriver researchtunge spenningsromaner med et mylder av karakterer og handlingstråder, valgte Lahlum å gå tilbake til en enklere og mer renskåret form.

I den forrige boka var Agatha Christie et uttalt forbilde. Denne gangen er det amerikanske Ross Macdonald. Mysteriene i Macdonalds romaner har ofte sitt opphav og sin løsning i familiehistorier. Sånn er det også i «Katalysatormordene».

Funnet skutt

August 1970. En ung kvinne blir funnet skutt på en trikkeholdeplass. To år tidligere blir hennes forlovede sporløst borte under en hyttetur. De to var medlemmer av en liten, venstreradikal gruppering. Sporene leder derfra til en gruppe gamle landssvikere — og til politiets egen overvåkingsenhet. Dessuten er det mye som tyder på at noe atskillig mer dramatisk er i emning.

Kolbjørnsen står overfor en stor utfordring. Fordi kvinnen ble drept på en trikkeholdeplass kan i prinsippet hvem som helst være morderen. «På 1960-tallet holdt vi oss med lukkede rom og gamle menn. Nå starter et nytt tiår med at du ringer meg om en ung kvinne og det åpne roms mysterium. Jeg må straks advare om at det kan være vanskeligere materie,» konstaterer professordatteren Patricia Borchmann, Kristiansens faste makker.

Én ting av gangen

Det er noe med rytmen i Lahlums historie som gjør den så god å lese. Etterforskningen foregår over sju dager. Forfatteren transporterer oss gjennom romanen fra avhør til avhør, bare avbrutt av hovedpersonens enkle, daglige gjøremål, samt av mer analytiske passasjer der han forsøker å oppsummere saken for seg selv og leseren — ofte gjennom samtaler med professordatteren Patricia.

«Katalysatormordet» er en krim som inneholder få overflødigheter. Fortellerstemmen har en nesten saklig tone som bidrar til å styrke leserens oppmerksomhet om den taktiske delen av etterforskningen.

At Lahlum allerede fra første side vet hvor han skal, er helt åpenbart. Den leseren som følger ham og Kolbjørn Kristiansen til romanens siste side blir neppe skuffet.