ANMELDELSE: I historisk perspektiv ligger dødsmarkene ikke i Kambodsja eller Rwanda, men midt i Europa.

I et område fra det sentrale Polen til det vestlige Russland, mellom Østersjøen i nord og Svartehavet i sør — der flesteparten av jødene levde — drepte naziregimet og det sovjetiske systemet 14 millioner  mennesker.
 
Ofrene for denne massevolden — av et slag verden tidligere aldri hadde sett — var jøder, hviterussere, ukrainere, russere, polakker og baltere. Uhyrlighetene skjedde i løpet av 12 år, mellom 1933 og 1945.
Halvparten av alle soldater som døde i annen verdenskrig, ble drept her — på dødsmarkene.
 
Men av de 14 millionene ofre, var ikke én eneste soldat.

De fleste var kvinner, barn og gamle menn. Stalin  var ansvarlig for en tredel av disse døde sjelene.

Dyster tekst

Dette er den korte og brutale oppsummeringen av innholdet i historikeren Timothy Snyders 530 siders bok «Dødsmarkene», som nå er oversatt til norsk.

Det er en dyster og deprimerende tekst. Dokumentasjonen av kaldblodig pining og dreping gjennom 530 boksider er så overveldende at man som leser bør ta lange pauser for å overkomme inntrykkene av menneskelig og ideologisk ondskap, selv om mye av materialet er velkjent.

Timothy Snyder, professor i historie ved Yale University, parallellfører i sin bok hendelsene i Tyskland og Sovjetunionen.

Mellom linjene stiller han spørsmålet om hvem som var verst av despotene: Hitler eller Stalin?

Massesult

Ifølge Snyder var det Stalin som først tok i bruk massesult som effektiv metode til å underkue en hel befolkning:
 

I åra 1932-33 døde 3,3 millioner mennesker i Ukraina da kulakkene, de selvstendige bøndene, skulle knekkes som sosial klasse.

Så kom Stalins store terror på 1930-tallet, med dødsdommer og deportasjoner. Siden fulgte omfattende utrenskninger etter delingen av Polen.
 

Omtrent samtidig innledet Hitler den planmessige forfølgelsen av jødene i Tyskland. Det var begynnelsen på holocaust.

Da Hitler invaderte Polen i 1939 og Sovjetunionen i 1941, kunne visjonen om å utrydde Europas jøder realiseres. Men nazistene hadde enda større ambisjoner: Dersom krigen mot SSSR hadde gått som planlagt, «ville tretti millioner ha blitt sultet til døde den første vinteren», siterer Snyder.

Han oppsummerer det groteske regnskapet ved å gjengi kjensgjerninger: Av de 14 millioner som forsettlig ble myrdet på dødsmarkene i øst mellom 1933 og 1945, er Sovjetunionen ansvarlig for en tredel.

Enkeltskjebner

Historikeren og forfatteren Timothy Snyder har gransket kilder og gravd fram beretninger om gripende enkeltskjebner fra disse uhyrlige årene, midt i Europa, midt i de 20 århundre. Vi kan lese brevet fra en tolv år gammel jødisk jente som skrev til sin far sommeren 1943: «Jeg er så redd får å dø her, for de kaster små barn levende i massegraver.»

For mange var det en psykologisk barriere å drepe kvinner og barn.
«Ved det første forsøket skalv hånden min litt mens jeg skjøt», skrev en østerriksk politimann til sin kone. «Ved tiende forsøk siktet jeg rolig på de mange kvinnene, barna og spedbarna.»

De menneskelige enkeltskjebner er likevel viet relativt liten plass i «Dødsmarkene».
 
Historikeren Timothy Snyder er mest opptatt  av ideologiene og politikken som resulterte i massemyrderiene.

Og han har et spesielt skarpt blikk for å tallfestesle Stalins forbrytelser, dette «Mørke midt på dagen» som Arthur Koestler beskrev i sin roman fra 1940.