ANMELDELSE: Den russiske dikteren Mikhail Bulgakov (1891-1940) ble ingen gammel mann. Han døde av en nedarvet nyresykdom, bare 48 år gammel.

De siste ti åra han levde, fullførte han «Mesteren og Margerita», den geniale romanen som først ble utgitt i fullstendig utgave på russisk i 1973.

Samtidig skrev han på en roman som aldri ble ferdig, kjent både som «Svart snø» og «En død manns notater». Men mest korrekt er det nok å kalle den «En teaterroman», som tittelen lyder når den nå for første gang utgis på norsk.

Lege ved fronten

«En teaterroman» er en vittig og satirisk bok, med en viss historisk interesse. Den forteller om tida på 1930-tallet da Bulgakov jobbet ved Moskvas Kunstnerteater, som ble ledet av den kjente Konstantin Stanislavskij (1863-1938); skuespiller, teaterdirektør og forfatteren av boka «En skuespillers arbeid med seg selv», som har hatt stor innflytelse på moderne teaterkunst. Han blir ikke nådig skildret i Bulgakovs roman.

Bulgakov var sønn av en professor i teologi. Selv utdannet han seg til lege og sluttet seg til Røde Kors under første verdenskrig. I 1918 deltok han ved fronten med de hviterussiske styrkene under den russiske borgerkrigen som ledet fram til revolusjonen. Han pådro seg tyfus, og bestemte seg for å forlate legeyrket og bli forfatter.

Interessant forord

Bulgakov skrev noveller som dels ble trykt i jernbanearbeidernes tidsskrift, «Fløyten», dels utgitt i den eneste boka som kom på trykk mens han levde, «Diaboliaden». Der sto blant annet fortellingen «Fatale egg». Både den og «Hundehjertet» har visse satiriske science fiction-elementer som gjorde myndighetene urolige. «Hundehjertet» kom ikke ut i Russland før i 1987, under perestrojka-perioden. Begge disse fortellingene er utgitt på norsk.

I tillegg skrev Bulgakov for teatret. Men han hadde stadig trøbbel med myndighetene. Oversetteren av «En teaterroman», Kjell Helgheim, har ikke bare gjort en språklig sett strålende jobb med teksten. Han har også økt underholdningsverdien med et inngående forord og med interessante noter.

Helgheim forteller hvordan Bulgakov i desperasjon skriver et brev til myndighetene, der han ber om å få arbeide eller hvis han ikke kan det, emigrere. Helst vil han jobbe ved teatret, i verste fall som statist eller scenearbeider.

Telefon fra Kreml

Reaksjonen var høyst ekstraordinær. 18. april 1930 får Bulgakov en telefon fra Kreml. I den andre enden er ingen ringere enn Josef Stalin:

«Dette er Stalin. Tror De meg ikke? De tror kanskje det er en spøk? Nå vel. Legg på telefonen, og ring til Kreml...» Bulgakov gjorde som han ble bedt om. I den andre enden var Stalin. Han garanterte personlig at all forfølgelse av Bulgakov skulle opphøre (han skal ha humret: «Jeg har jo fortsatt en viss innflytelse her i landet»).

I tillegg sørget han for at Bulgakov ble ansatt ved Kunstnerteatret og at Stanislavskij ville sette opp et av Bulgakovs stykker.

Hvis dette ikke er sant, er det godt løyet, som det heter. Det er en kjent sak at Stalin hadde sans for enkelte kunstnere, og Bulgakov var en av dem. Sovjetlederen skal ha sett hans stykke «Den hvite garde» hele 15 ganger. At han ble beskyttet av Stalin, betydde at Bulgakov unngikk å bli arrestert eller henrettet og i stedet kunne skrive, selv om han ikke alltid hadde det lett.

Men indirekte sørget Stalin altså for at Bulgakov fikk fullført «Mesteren og Margerita», at han fikk skrevet en kjent roman om den franske dramatikeren Moliere og at han fikk skrevet nok på «En teaterroman» til at den ble en interessant og vittig fortelling fra en turbulent tid.

I boka møter vi forfatteren Maksudov, som jobber som korrekturleser i «Tidsskrift for dampskipsfabrikk» (en parallell til «Fløyten»), et arbeid han hater.

Kunstnermiljø

Maksudov har skrevet en roman, og boka skildrer hans strev med å få den utgitt og hans møter med det intellektuelle livet i Moskva, skildret som et rottereir av forfengelighet, intriger, talentløshet og skryt.

Etter et mislykket forsøk på å stjele en revolver og ta livet av seg, havner Maksudov ved teatret, der han møter lett forkledte skikkelser fra virkelighetens teaterliv, blant dem Stanislavskij, som her går under navnet Ivan Vasiljevitsj.

Det går ellers fram at Maksudov seinere har klart å ta livet av seg, men ikke før han har etterlatt seg den foreliggende romanen, som nærmest har preg av å være et vitnesbyrd fra en tragisk komedie.

Bulgakov fornekter seg ikke. Han skriver strålende dialoger, risser med noen få rammende setninger opp en situasjon, har akkurat den nødvendige understatement som skaper komikk og vidd. Maksudov er som helt betraktet fullt på høyde med en av de mange bedrøvelige skikkelsene vi møter i typegalleriet til en Dostojevskij eller en Gogol.

Bulgakov i Moskva

La det være min fotnote til denne anmeldelsen at jeg en gang i Moskva har oppsøkt bygården Sadovaja 302b i Moskva, og funnet Bulgakovs leilighet boltet og låst, mens oppgangen var full av frodig graffiti og kjærlige hilsener fra beundrere som strømmer til stedet fra hele Russland.

I oppgangen ved siden av fins et lite Bulgakov-museum, med en svart katt som ikke virker fullt så farlig som den du møter i «Mesteren og Margerita», dette forunderlige mesterverket der alt kan skje. Som Bulgakov skriver: «... trolldom behøver, som De vet, bare å komme i gang, så er den plent umulig å stanse.»