FILM: «Michael» er en ubestridt kvalitetsfilm. Den er vellaget på alle vis. Den konkurrerte i hovedkonkurransen i Cannes i fjor. Og likevel er den nesten umulig å se på.

Ingen sympati

Tittelens Michael (Michael Fuith) er en unnselig hvermannsen, en ufiks eremitt. Han går på jobb, lager middag og ser på tv. Og så har han en tiårig gutt innesperret i kjelleren, og som er gjenstand for gjentatte seksuelle overgrep vi heldigvis slipper å se. Debuterende regissør Markus Schleinzer konsentrerer seg heller om å vise logistikken fangeholdet krever, rutinene og normaliteten som omgir det uhyrlige. I den grad det ligger noe budskap eller noen føring her, må det være at vi ikke uten videre skal få lov å avskrive overgriperen som et uhyre, at også dette faller innunder paraplyen av det menneskelige. Samtidig inviteres vi på ingen måte til å sympatisere med Michael, ulikt Kevin Bacons skyldbetyngte pedofile i «The Woodsman». Denne mannen møter sitt offers sorg og raseri med uttrykksløst ansikt og virker ikke å ta innover seg hva han faktisk gjør.

Antitabloid

Ønsket om å lage «Michael» kom etter at opprullingene av Fritzl- og Kampusch-sakene i regissørens hjemland Østerrike tøyde verdens forestillingsevne om hva folk var i stand til å gjøre mot hverandre. I et intervju sier Schleinzer at han var forbløffet over at så få skrev om sakene utenom massemediene, og at han ikke ville overlate overgrepshistoriene til de sjokkerte og sjokkerende krigstypene. Filmen hans er da også antitesen til det tabloide: Den er en registrerende, nøktern gjenfortelling av et hendelsesforløp. Det håndholdte, men rolige kameraet gir en dokumentarisk følelse snarere enn å virke forstyrrende. Schleinzer har jobbet som castingansvarlig for landsmannen Michael Haneke, og har arvet mentorens distanserte og dissekerende tilnærming til mørkt materiale. «Michael» kommuniserer snedig og flytende, visuelt mer enn verbalt. Det klippes kjapt, på talende tidspunkter.

Smertefullt

Problemet er rett og slett temaet. «Michael» er en smertefull film. Spørsmålet som må stilles er om den, for alle sine fortrinn, gir seeren nok, i form av ny innsikt eller opplevelse, til at den betydelige anstrengelse det er å se filmen fra begynnelse til slutt virker verd det. Om den, tross den sobre og rene formen, gir deg noe som avishistoriene ikke kunne, utover intenst ubehag. Det er jeg ikke sikker på.

Det er de som mener at man bør sette seg grundig inn i menneskeskapte uhyrligheter, at noe annet er å kaste blår i øynene på seg selv. Jens Bjørneboe var en av dem. Selv er jeg skeptisk. For å hindre gjentagelse av svarte historiske kapitler og vurdere vårt eget samfunn, trenger vi naturligvis å vite at skrekkelige ting skjer. Men trenger vi virkelig å vite hvordan?