FILM: Steven Spielberg er vanligvis en mann med full kontroll. Men en kan spørre om han har tenkt gjennom hvem som egentlig er målgruppen for «War Horse».

Fiolinbrus

Spielbergs epos av året har en underlig kapittelstruktur, der den innledende delen er en slags historisk Pennyklubben-roman. Kamera flyr over smaragdgrønne sør-engelske enger, mens fiolinbruset ber oss føle veldig inderlig på et tidspunkt der det er høyst uklart hva vi skal føle veldig inderlig for.

Snart blir det klart at det er forholdet mellom bondegutten Albert (en intetsigende Jeremy Irvine) og hesten Joey, et særs intelligent og følsomt dyr som forstår alt menneskene sier til ham og enda litt mer. Rammen rundt er en eventyraktig feide mellom den edle bondefamilien og den onde godseieren. Takk og lov for Emily Watson, som tilfører skummetmelkmanuset en porsjon hardt tiltrengt guts.

Gripende

Joey blir solgt til en ung offiser (Tom Hiddleston), og neste episode, fra første verdenskrig, er filmens sterkeste.

Det hjelper at Spielberg har knyttet til seg to av de mest lovende unge britiske skuespillerne om dagen, Hiddleston og Benedict «Sherlock» Cumberbatch, og her blander han frem den enkle, effektive sentimentaliteten han mestrer så godt: Bildene av kavaleriet som rir døden i møte er pompøse, men på en gripende måte, og den rivende raske historiefortellingen gjør at det emosjonelle ikke blir omklamrende.

En historie om to blottende unge tyske desertører ender også på en måte som er desto mer hjerteskjærende fordi den er så summarisk.

Urealistisk

Men vi skal videre. Snart står vi midt i det bloddynkede ingenmannsland mellom skyttergravene, i opprivende scener som virker som hard kost for hestejentene som ville levd seg inn i første avsnitt. At man på hestejenters vis kjøper troen på det ubrytelige båndet mellom dyr og eier er forøvrig en forutsetning for å akseptere den mildt sagt urealistiske plottutviklingen.

Det blir også anledning til en rekke øyeblikk av brorskap og forståelse på tvers av rang, nasjonalitet og overbevisning. Det første er fint. Det femte begynner å bli enerverende.

«War Horse» er en underlig springende film. Den virker både for glossy og for gritty. Den har flotte øyeblikk bundet sammen av en løs og flisete rød tråd. Og den ender i pur kitsch, komplett med hest i solnedgang. Kanskje Spielberg burde blitt på slagmarken.