(Dagbladet God torsdag): - Det hender jeg tenker - mens jeg står i møkkakjelleren, vasser i kumøkk og en traktordel har falt av og jeg ikke aner hvordan den skal repareres - at hva pokker er det jeg holder på med. Hvordan i all verden havnet jeg midt oppi denne stinkende dungen her!?

Andreas Wollnick Wiese (35) flirer og rister på hodet.

- Jeg hadde jo egentlig en plan om å bli professor i samfunnsøkonomi. Om å reise rundt å holde foredrag og ha en prestisjefull jobb. Å i stedet bli bonde langt inni Sogn er kanskje et trinn ned på statusstigen.

Grå ullgenser, grønn arbeidsbukse og svære slagstøvler. Dyrene kjenner Andreas igjen umiddelbart idet han åpner døra til fjøset. Den lydhøre begeistringen fra 11 kyr, 27 sauer og én hest går straks over til utålmodig rauting og breking.

- God ettermiddag, alle sammen, plystrer Andreas.

Lydnivået skrues opp enda noen hakk.

- Jada, ja da, nå blir det mat å få.

Travle Luster

Nesten ett år har gått siden Andreas og familien flyttet til Skjolden. Nå begynner rutinene å sitte. Først skal høyet fra låven til fjøset, så skal dyrene ha vitaminer, vann og kanskje litt kos. Deretter skufles høyet foran båsene.

Og så blir det nærmest tyst. Raut, vrinsk og brek byttes ut med synkron smatting og treg tygging. Andreas smiler. Igjen.

- Men hvem skal definere hva som er status?

Mens Andreas sørger for middagsmat til de firbeinte har Lene Waagsbø Wiese det minst like travelt. Mandag er dagen for skikarusell i nabobygda, og Lene må finne fram både ski, staver, luer og votter til Lorentz (5) og Ellinor (7). Lille Agnes (18 mnd.) ser med tårevåte øyne på at storesøsknene gjør seg klare til utflukt, mens hun samtidig innser at det for egen del er pysjamas og ikke boblejakke som gjelder.

- Sånn, nå er det bare å glide jakka godt opp i halsen, Lorentz, så er vi klare. Og husk skjerfet!

- Av og til tenker jeg at det nesten er for mye som skjer her. Man tenker kanskje at det er få aktiviteter ute på bygda, men det er i hvert fall helt feil her i Luster, sier Lene.

- Hvis det er en kar som er god til å tegne eller ei som kan danse hip hop, så blir det nærmest garantert et kurs for barna ut av det. Vi har i hvert fall ingen problemer med å fylle dagene.

Begynte som en spøk

Rett etter årtusenskiftet hadde Andreas og Lene hver sin ferske grad som henholdsvis samfunnsøkonom og siviløkonom. Begge hadde studert ved prestisjefylte universiteter både i Japan og Skottland, og Lene var allerede i gang med arbeidskarrieren i London, mens Andreas - som var ferdigstudert ett år etter Lene - jaktet på jobb i samme by.

- Jeg tror egentlig det begynte mest som en fleip. At vi bare spøkte med noe helt utenkelig.

Andreas forteller om den dagen paret fikk høre om et fiskebruk som var til salgs. Langt fra høye stillinger, enda høyere lønninger, borte fra mas og jag etter tid, penger og anseelse - og langt, langt nord. I Kårhamn i Finnmark.

Én underskrift og dermed var 300 mål tomt, fiskehjeller, strand, brygger og et forfallent bedehus i Andreas og Lenes hender.

- Vi har egentlig gått motstrøms hele veien. Og det kan vi i hvert fall si om overtakelsen av fiskebruket. Vi visste jo knapt hvordan en torsk så ut, ler Andreas.

Fantastiske år

En bratt læringskurve, tonnevis med produksjon og eksport av tørrfisk og ferskfisk, tre barn og åtte år seinere, var siste kapittel i historien om Finnmark skrevet.

- Det var de mest fantastiske åra i våre liv, sier Lene.

Andreas er enig:

- Tiden i Finnmark ga meg et helt nytt syn på hvordan livet bør og skal være. Ute i frisk natur og et virke som bidrar til at man går arbeidstrøtt og fornøyd til sengs hver kveld. For meg finnes det ingen større mening enn å arbeide med å produsere mat, om det nå er fisk, kjøtt, melk eller grønt.

For familien Wiese var det derfor naturlig å fortsette i samme spor.

- Vi kunne selvsagt fortsette å bo i Kårhamn, men av hensyn til ungene bestemte vi oss for å flytte sørover. Om få år ville de være de eneste elevene ved skolen, og det ville være veldig krevende å sørge for at de fikk et godt sosialt liv.

At Luster i Skjolden ble deres nye adresse, beskriver imidlertid Andreas som tilfeldig.

- Vi var på visning her tidlig i fjor vinter, og falt pladask for stedet. Dessuten er det ikke for langt unna barnas besteforeldre på Vestlandet.

Rød tråd

Utsikt over fjord og fjell. Epletrær i hagen, stor plass, gjestehus, kårbolig.

- Jeg trives kjempegodt! Jeg likte Finnmark også, men her har jeg mange flere venner, sier Ellinor på kav finnmarking.

Lene har i dag jobb som siviløkonom, mens Andreas steller hjem og gård.

- Selv om den karrieremessige røde tråden kan virke svak, med en påtakelig omvei mot bondeyrket, så er det en sammenheng i det hele. Studiet av samfunnsøkonomien i klassisk forstand tar utgangspunkt i underliggende verdiskapning, altså primærnæringene. Alt i et samfunn avhenger av at det produseres mat, sier Andreas.

Allsidig hverdag

I peisen danser flammene, og i aviskurven ved siden av ligger Financial Times, Nationen og Fiskeribladet stablet om hverandre.

- Jeg elsker friheten denne jobben gir meg. Jeg får god tid til å sette med inn i næringspolitikken, og skriver også noen kommentarer selv, sier Andreas.

I tillegg er han medlem av Statens gründerråd og var tidligere aktiv i Bolystrådet.

- Da føler jeg at jeg får brukt den akademiske siden av meg selv. Det er jo i grunnen ikke så verst det heller.

I fjøset er Rosalind, Januarlind, Blidlin og Godlin mette og fornøyde. De glipper med øynene. Snart er det natt. Og om få uker er tiden inne. Familien Wieses første kalver skal komme til verden.

- Jeg føler ikke at jeg forsaker noe som helst. For ingen kan gjøre alt her i livet, og det handler heller om å evne å ta de valgene som er til det beste for deg og familien.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag. For mer fra magasinet, se her.