MUSIKAL: Rastløshet. Energi. Livslyst. Naivitet. Forelskelse. Begjær. Rivalisering. Aggresjon. Trang til å hevde seg. Håpløshet. Kamp. Og død.

«West Side Story» er en musikal om å være ung, utilpass og urolig, med alle de konsekvenser det kan få.

Men i Sørlandets nye storstue er det skjønnheten som dyrkes. I Ken Cazans regi dempes alt som har i seg smerte ned.

Musikken først

     
«West Side Story» var en av de første musikalene til å bruke dans som et fullverdig fortellerverktøy. Tidligere var dansen blitt brukt mest som dekorelement.

Jerome Robbins - som både hadde regi og koreografi på originalmusikalen - bestemte seg for å gi dansen større plass: Gjennom bevegelse uttrykkes de enkelte rollefigurenes personligheter og følelser, forholdene rollefigurene imellom og ofte også handlingens gang.

Det gir ikke bare helhet og en følelse av gjennomført planlegging. Det gir også fart, intensitet og nyanser.

I Agder Teater-versjonen ligger koreografien nær den originale, elegant og narrativt. Men likevel kommer dansen i skyggen av musikken.

Kristiansand Symfoniorkester, ledet av Ingar Bergby, forsterker det harmoniske preget.

En får inntrykk av at hovedrolleinnehaverne er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine evner som skuespillere.

Gjenklang

Scenograf Cameron Anderson har tegnet storbyens slum i en granitt-tonet fargeskala, ton i ton med Kildens vegger. Triangelmønstret - også et trekk fra veggene i teatersalen - går igjen. Igjen; en gjenklang som forsterker harmonien.

Pent er det hele veien. Men det blir også motstandsløst, og det får ikke fram den emosjonelle kraften historien kan ha.

Faktisk er det mest urovekkende innslaget kvinnenes paradenummer «Amerika» - med knuffing og mental mobbing. Guttegjengenes kamper virker konsekvent glattere, mer overfladiske, utvendige. Maria og Tonys kjærlighet likeså.

Med større spennvidde mellom det vakre og det vonde ville spenningen blitt langt sterkere.