• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Som de aller fleste som besøker Lanzarote, la den kjente spanske filmskaperen Pedro Almodóvar turen innom El Golfo på det sørvestlige hjørnet av øya.

Landsbyen, som ikke er mer enn en klynge av hus, er kjent for sin grønne lagune, El chaco de los chicos.

Dette halvkrateret av en strand ble dannet under vulkanutbruddet på 1700-tallet. Algevekst farger vannet i den grunne lagunen så grønt at det ser ut som noen har mistet noen spann med grønnmaling der.

«El Golfos hemmelighet»

På toppen av klippen som fører ned mot lagunen, tok Almodóvar et oversiktsbilde av stranda.

Først da han fikk det framkalt, skimtet han to mennesker langt der nede. Forstørrelsen viste et par i tett omfavnelse.

Han hadde overhodet ikke lagt merke til dem da han tok bildet.

Fotografiet, som han kalte «El Golfos hemmelighet», ble i årevis liggende i en skuff. Filmskaperen visste at han én dag skulle få bruk for det.

Ble til film

Og i 2009 kom filmen «Brutte omfavnelser», inspirert av kjærlighetsparet på stranda.

I filmen lar han de to hovedpersonene, skuespilleren Lena og regissøren Mateo, ta det samme bildet som han selv gjorde.

Det er mannen som fotograferer. Lena, spilt av Penélope Cruz, klamrer seg fast til ryggen hans for å søke ly for vinden.

Ikke lenge etter møter paret sin skjebne i en rundkjøring.

Mateo mister synet i kollisjonen som frarøver ham hans store kjærlighet. Uten Lena lever han videre med et selvpålagt hukommelsestap.

- Den fineste solnedgangen

- Nei, Almodóvars film har ikke ført med seg flere turister til El Golfo, bedyrer kelneren som nettopp har satt fra seg et fat med grillet fisk på bordet foran oss.

Han fortsetter tilfreds:

- Alle kommer til El Golfo, både turister og øyas egne innbyggere. Ved siden av lagunen, har vi de beste fiskerestaurantene og den fineste solnedgangen.

For å komme til El Golfo har vi tråkket et par timer på leide sykler gjennom det knudrete, koksgrå lavalandskapet som dominerer Lanzarote.

Vindyrking i lavaen

En landevei med slake kurver førte oss gjennom det området av øya som kanskje er mest spesielt, nemlig vindistriktet La Geria.

At noen en gang i tida fant på å plante vinstokker i den golde lavasteinen, vitner om både oppfinnsomhet og utholdenhet.

Til hver eneste vinstokk er det gravd ut en rund grop på minst et par meter i diameter. I en halvsirkel er det bygd et steingjerde som blant annet skal beskytte mot vinden.

Teknikken er utviklet for å samle doggen og det som måtte komme av nedbør i løpet av natta. Slik ble det mulig å produsere vin av høy kvalitet i disse tørre områdene.

Vingårdene - og gropene - i La Geria står nå på UNESCOs verdensarvliste.

Frister med vinsmaking

I «Brutte omfavnelser» er området fotografert fra fly. Almodóvar lar også kjæresteparet kjøre gjennom vindalen i sin røde leiebil.

- Jeg ble helt slått ut av La Geria første gang jeg var der, og visste at jeg måtte benytte det i en film en dag, sa Almodóvar i et intervju med den britiske avisa Observer i forbindelse med filmpremieren i 2009.

I motsetning til kjæresteparet i filmen, benytter vi sjansen til å ta en pust i bakken på en av bodegaene som frister med vinsmaking.

Mot en ti-euro-lapp får vi smakt oss gjennom hele assortimentet.

Da vi etter en times rast sykler videre, trekker vi hjelmen godt ned over ørene og legger inn et lavere gir. Den lette vinrusen dunster fort bort i sol og motbakker.

I Almodóvars spor

Når vi dagen etter reiser videre i Almodóvars spor, er syklene byttet ut med leiebil.

Målet ligger helt nord på øya. Det er i fiskerlandsbyen Famara filmens hovedpersoner leier seg inn i en bungalow.

Det samme gjorde Pedro Almodóvar den gangen han reiste til Lanzarote for å få morens død på avstand.

«Øyas farger reflekterte mine egne følelser», har han sagt om det oppholdet.

- På et vis opplevde jeg det som lindrende. Ikke bare det svarte, men de myke tonene av rødt, grønt og brunt dempet noe av smerten.

Med Manrique som guide

Pedro Almodóvar, som selv vokste opp i en solsvidd innlandsby noen mil sør for Madrid, har tilbrakt mye tid på Lanzarote, både for rekreasjon og inspirasjon.

Første gang han kom hit, var i 1985. Da ble han vist rundt på øya av mannen som regnes som dens moderne far, arkitekten og multikunstneren César Manrique.

Etter å ha gjort karriere både i Madrid og New York, hadde Manrique som 43-åring i 1966 vendt tilbake til øya hvor han vokste opp.

Med et lidenskapelig forhold til det særegne landskapet, klarte han å redde øya fra den tøylesløse turistutbyggingen som har funnet sted på de andre Kanariøyene.

Følger tradisjonell byggeskikk

Mens høyhusene allerede på 1960-tallet gapte planløst og ukontrollert mot himmelen andre steder i øyriket, ble det besluttet at ingen hus skulle være mer enn tre etasjer på Lanzarote.

De skulle følge tradisjonell byggeskikk, preget av hvitkalkede småhus med skodder og vinduskarmer i skinnende grønt.

Kabler til strøm og telefon ble gravd ned i bakken for ikke å forstyrre utsikten mot den evigblå himmelen over raggete vulkankratere og drivende bølger.

Ville bli kunstner

César Manrique var fra hovedstaden Arrecife, men alle ferier, og mange helger, ble tilbrakt på landstedet i Caleta de Famara.

Den gangen var det en fattigslig fiskerlandsby med lang strand under en noe dyster, rosafarget klippevegg.

Bølgene er krappe og badeflagget er stort sett rødt.

Det fortelles at guttungen César kunne sitte i timevis og bare stirre ut i naturen rundt Famara.

Han gjentok mange ganger seinere i sitt liv at det var nettopp der han skjønte at han ville, og måtte bli, kunstner.

Landesorg

Drømmen var å skape kunst som kunne speile det storslåtte i Lanzarotes natur.

Manrique var så høyt elsket på Lanzarote at det ble erklært landesorg i flere dager da han døde i 1992.

Caleta de Famara er fremdeles en fiskerlandsby, og familien Manrique har fortsatt fritidshus her, men ivrige surfere vet å nyttiggjøre seg de rullende bølgende.

Ved siden av en enkel kolonial, selges det stort sett bare surfeutstyr i Famara.

- Et sted å søke tilflukt

- Famara er sted å søke tilflukt, hvilket er et nøkkeltema i filmen, sa Almodóvar til the Observer.

Og la til:

- «Brutte omfavnelser» er en ren hyllest til Manrique og til Lanzarote.

Først en stund etter at filmen var ferdig, skjønte han at kollisjonen som drepte César Manrique fant sted i den samme rundkjøringen hvor han selv filmet den dramatiske dødsscenen i «Brutte omfavnelser».

Det omtaler han som et «uforklarlig sammentreff».