ANMELDELSE: «Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av meg ligger på bunnen av havet med vann i lungene.»

Slik tenker den navnløse fortelleren, da moren sier de ikke må glemme faren som har forsvunnet på havet.

Vakre bilder

Det er en av de mange vakre bildene i denne ungdomsboka, som — lik veldig mye av dagens barne,- og ungdomslitteratur — handler om døden.

Fortelleren går i niende og bor på et lite sted langt nord i Norge. Faren var fisker, og båten drev tom hjem igjen. Like etter slo kjæresten Atle opp. Han forlot henne til fordel for Marie. Irriterende Marie med sorte krøller som hører på Ramones, er vegetarianer og har spinat i tenna.  

Prosalyrikk

Det er en intensitet og nerve i denne boka, som vel er mer prosalyrikk enn roman. Den består av korte stykker, bilder, episoder. Minner om faren, moren som har hodepine og ikke vil forstyrres, Atle som stadig oppsøker henne — men det må hun ikke sladre til Marie om. Hun spionerer på de to når de kysser. Hun kaster stein etter dem. Hun er rasende.      

Denne type bøker kan ofte voksne like bedre enn ungdom, som i stor grad krever story og action (det gjelder vel forresten alle lesere).

Men Mathiassen har fått til en flyt — for så vidt også en viss surrealistisk action — som gjør den både fengende, lettlest og paradoksalt nok humoristisk.  

Ensomheten Knut

Fortelleren har nemlig en følgesvenn: Ensomheten. Den får navnet Knut — vel overtydelig kanskje - men det fungerer. Knut er der bestandig, og når hun sykler sitter han bak og holder han henne hardt rundt magen (nok et slående bilde). Hans nærvær skaper en viss absurd humor som letter den tunge tematikken.    

For denne debuten er tung av sorg — blytung. Spesielt avslutningen.