HARSTAD (Dagbladet): I går så vi hvordan Liv Tone Lind (38) kjempet seg til toppen av Snøhetta sammen med de andre ekspedisjonsdeltakerne i «Ingen grenser». For egen maskin tok hun seg til 2286 meter over havet.

Men da hun nådde målet, var hun fullstending utslitt.

- Turen stoppa der oppe for min del. Jeg var så sliten at jeg klarte ikke å gå ett skritt til. Lars Monsen tok meg på ryggen, og bar meg ned igjen, sier Liv Tone Lind til Dagbladet.

Betennelse

Harstad-jenta er født uten bein, venstre arm og med avstivet albue i høyre arm. Bare fire andre i landet er like hardt rammet av dysmeli.

De siste dagene mot toppen var de tyngste. Hun klatret oppover de store steinene med armene som bein.

- Jeg var dønn sliten, og hadde ikke klart èn dag til. Vi hadde arbeidsøkter på opp mot 12 timer om dagen. Jeg har aldri gått så mye i voksen alder, sier Liv Tone.

Da hun kom hjem til, var søvn det eneste som sto i hodet på henne.

- Vanligvis sover jeg sju-åtte timer om natta, nå var det 12 timer i tre-fire dager før jeg klarte å akklimatisere meg. Etter ei ukes tid begynte kroppen å reagere, og jeg fikk småbetennelse i armene. Musklene var rett og slett utslitt. Jeg ble ikke sykemeldt, men fikk smertestillende, sier hun.

- Større enn gull

Liv Tone forteller at det var både en fysisk og psykisk tung tur. Den største mentale utfordringen var å finne balansen om å spørre om hjelp, og den fysiske var i forhold til det hygieniske, som å finne en enkel løsning på feltdoen.

- Hva har ekspedisjonen betydd for deg?

- Resten av mitt liv!, svarer Liv Tone og smiler, før hun setter den opp mot OL-gullet i svømming i 1992.

- Det er to vidt forskjellige ting, til OL trente jeg målrettet over tid. Her visste jeg ikke hva jeg gikk til, og vi visste heller ikke om vi ville klare det. Jeg holder ekspedisjonen like høyt som gullet, og med tanke på den fysiske anstrengelsen over hele 30 dager, så slår den faktisk OL-medaljen, sier Liv Tone.