FILM: Så dette var en nøtt. Fire dyktige skuespillere fremfører en infam, vittig tekst.  De bukseres rundt av en av verdens fremste regissører, Roman Polanski. Så hvor kommer den fra, denne umiskjennelige følelsen av at «Blodig alvor» ikke helt er den knivende komedien den kunne blitt?

Som voksne

Det spørsmålet skal få rulle rundt i munnen mens vi ser på alt som er bra. «Blodig alvor» er forfattet av Yasmina Reza, en av verdens mest spilte nålevende dramatikere, og er satt opp i London og New York, Oslo og Bergen. Den er et skarpt studium i hvor mange skjulte drifter, hvor mye sinne og frustrasjon, som ligger like under huden på oss og venter på anledning til å komme opp i dagen. Rezas miljø er alltid den inntil et visst kritisk punkt kultiverte øvre middelklasse. Et ektepar (Kate Winslet og Christoph Waltz) er på besøk hos et annet (Jodie Foster og John C. Reilly). Anledningen er at sønnen til det første paret har slått ut tennene på sønnen til det andre paret i et slåsskamp, og foreldrene forsøker nå å ordne opp som voksne mennesker - noe de etter hvert skal få gjentagne anledninger til å vise at de ikke er.

Skiftende allianser

Det begynner borgerlig seremonielt, med håndtrykk, unnskyldninger og tilbud om kaffe og kake, og ender i ravende galskap. De to filosofiske motpolene er den besøkende faren, advokat for legemiddelindistrien med en evig kimende mobiltelefon og forakt for alle som tror at verden er noe annet enn en slagmark, og vertinnen, en humørløs moralist som skriver bok om Darfur. Men alliansene skifter: Snart er det par mot par, menn mot kvinner, snart står alle og skriker til hverandre.

Underlig nok er det John C. Reilly, den mest erfarne komikeren blant de fire, som turnerer Rezas replikker dårligst. Han faller for fristelsen til å gjøre komedien for krass og tydelig. Den beste av er Christoph Waltz, som ser ut til å fryde seg i rollen som kynisk egoist, profeten til «Blodbadets gud», som er stykkets originaltittel. Han vet når han skal holde igjen og når han skal legge inn sine mange små stikk. Winslet og Foster gjør også fryktløse roller, blottet for forfengelighet.

Dårskap

Samtidig blir det blottstilt at det virkelig ikke bare bare å flytte et skuespill fra teaterscenen og opp på filmlerretet. Det gikk med «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Men «Blodig alvor» taper på at vi ikke kan flytte blikket rundt, slik vi kan i teatret. Polanskis reaksjonsklipp gjør filmen tammere enn den ville trengt å være: Han dveler ved tause, anspent lyttende ansikter istedet for å bygge oppunder den nevrotiske uroen i historien. Dessuten: Skuespillets svakeste punkt er at det virkelig ikke er helt til å tro på at gjestene ikke klarer å gå, tross gjentatte forsøk og et dårlig skjult ønske om å komme seg langt, langt vekk. Ved å flytte dramaet ut på gangen og inn i stuen igjen, retter Polanski pekefingeren mot dette problemet snarere enn å glatte over.

Det er alltid morsomt å se menneskelig dårskap pakket ut og punktert. Men noen ganger er det morsomst å se det live.