FILM: Det er sjelden noe godt tegn når du kommer ut av en kinosal og ikke vet om filmen du har sett, var ment å være et drama eller en komedie. «Mamma Gógó» har klare satiriske trekk, uten at noen av dem er spesielt vittige.

Den har emosjonelle gjenforeningsscener og sort/hvite tilbakeblikk, uten at noen av dem egentlig rører.

Og den har, som en av sine to hovedpersoner, en stormannsgal og svermerisk filmregissør (Hilmir Snær Gudnason) som selv i møte med økonomisk ruin og sviktende besøkstall er brennsikker på at filmen hans vil bli Oscar-nominert. Hva vrangforestillinger angår, bør de ha en viss schwung over seg for å fungere på film. Regissørens voldsomme vyer er høyst ordinære. Han forblir intetsigende frem til omtrent en halvtime ut i filmen. Etter dét er han bare irriterende.

Artig dame

Den andre hovedpersonen, Mamma Gógó (Kristbjörg Kjeld), er kraftsenteret her. Hun er regissørens mor, en artig og uskikkelig gammel dame, som siger inn i Alzheimer-tåkene. Integriteten blir til steilhet, den direkte tonen hennes kan plutselig bli ondskapsfull.

Under motstanden mot å havne på pleiehjem anes også en enorm sorg over å se livet som hun kjenner det bli tatt ut av hendene på henne. Det er en flott rolle. Likevel blir det også i denne historietråden for mange gjentagelser, for lite nerve.

Ukritisk

Regissør Fridrik Thor Fridriksson, tidligere Oscar-nominert for «Reisen tilbake» (1991), har basert filmen på sin egen mors Alzheimer-diagnose og sin egen historie med økonomiske problemer.

Kanskje har nærheten til stoffet gjort at han ikke har vært helt så kritisk og distansert som han burde vært i vurderingene av hvilke deler av biografien hans som har interesse for et større publikum. Gjennom å fortelle historien om en regissør som lager en høyst middelmådig film, har han gjort akkurat det samme selv.