«Snøen på Kilimanjaro» er en klok skildring av kvalene til gamle radikalere.

Tips oss 2400
4

«Snøen på Kilimanjaro»

  • Regi: Robert Guédiguian
FILM: «Snøen på Kilimanjaro» har alt som trengs for å sveive igang et virkelig skjebnedrama. Fagforeningslederen Michel (Jean-Pierre Darroussin) i Marseille legger sitt eget navn i bollen når arbeidsgiveren skal bestemme ved loddtrekning hvilke tyve havnearbeidere som skal få sparken. Han er blant dem som trekkes ut.

Arbeidskameratene verdsetter solidariteten ved å spleise på en Afrika-ferie for Michel og kona (Ariane Ascaride). Men så ranes ekteparet brutalt. Reisekassen stjeles. Snart viser det seg at den som står bak, er en annen av de oppsagte, en ung gutt med forsørgeransvar for småbrødrene.

Radikalersamvittighet


Slik begynner snøballen å rulle i helt feil, eventuelt helt riktig, retning. Ranet bringer frem alle slags kvaler og konflikter: Michels dårlige samvittighet for å ha kompromisset for mye som fagforeningsleder, for å ha oppnådd privilegier, for å leve et bedre liv enn kameratene.

Aldrende radikalere merker irritasjon over ungdommen, og sinne over aggressiviteten deres, erstatte fellesskapsfølelsen fra gamle dager. Noen blir rystet over ranet og får større forståelse for at samfunnet forfølger og straffer, andre plages av at en svakere stilt person enn dem får livet ødelagt. Kjør film.

Feelgood-slør


«Snøen på Kilimanjaro» er en politisk film fra et land med revolusjonære tradisjoner. Den er en påminnelse om at fattigdom og følelsen av at fremtiden ikke finnes virker fordervende på fortvilede mennesker som egentlig ikke ønsker å gjøre noe galt.

Men regissør Robert Guédiguian vil tydeligvis ikke støte fra seg noen med grim sosialrealisme og er påpasselig med å sukre pillen. Det ligger et tynt feelgood-slør over filmen, og Darroussin og Ascaride er et ankerfeste med sterk utstråling. Tittelen er forøvrig hentet fra en gammel Gregory Peck-film.

Karikaturer


Men historien er psykologisk for lite finsiktet. Særlig birollene, som for det meste er krasse karikaturer av bestemte grupper og klasser, trekker ned. «Snøen på Kilimanjaro» har en litt for lettvint omgang med mennesker, men er klok i skildringen av strukturene som styrer skrittene deres.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør