De siste ukene har vi vært vitne til noe som kan likne et vannskille i debatten om islam. Fra å ha vært et eksplosivt område der ytterlighetene har fått dominere, er det plutselig et mylder av stemmer som har meldt seg på. Det store flertallet av dem har én ting til felles: de er moderate.

Det er vanskelig å ikke se utviklingen i lys av 22. juli. Terroraksjonen hadde skapt en fellesskapsfølelse der også befolkningen med innvandrerbakgrunn følte seg inkludert - og der den islamfiendtlige høyresiden sto strippet for moralsk troverdighet. Det virkelige vendepunktet kan likevel synes å ha kommet for bare noen uker siden - etter den mislykkede demonstrasjonen foran Stortinget 20. januar. De titalls oppmøtte sjokkerte mer med sitt stusselige antall, enn med sine appeller. Det som skulle være en ekstremistisk pr-jippo, ble i stedet en bredt mediedekket antiekstremistisk happening. Islamsk råd tok på forhånd avstand fra demonstrasjonen, det samme gjorde flere andre. Slike som Louiza Louhibi, som i går ble hedret med honnør fra Fritt Ord. Trusselvideoen hadde ingen resonans i det muslimske miljøet, ekstremistene ble avslørt som marginale aktører.

Det trigget en reaksjon. Det kan tenkes at vissheten om at Mohyeldeen Mohammad og Arfan Bhatti er relativt ensomme på sin islamistiske ytterfløy, ga folk tryggheten til å ta et oppgjør. En av de mange som skrev inn til debattredaksjonen i Dagbladet i etterkant av demonstrasjonen, var Hiba Khan - ei ung jente, student, som tilhører Ahmadiyya-menigheten - en minoritet innenfor islam. I likhet med flere andre innsendere var hennes hovedpoeng at islam er en fredelig religion.

Her i Dagbladet tok saken en litt uventet vending da Mohyeldeen Mohammad tok kontakt. Han var nevnt i Khans innlegg, og etter redigering og moderering - i samarbeid med en høflig Mohyeldeen Mohammad - trykket vi hans innlegg: «Vantro Qadyani». Den pussige teksten, som fokuserte på at Hiba Khan var en vantro siden hun tilhørte Ahmadiyya-retningen, og at islam faktisk er en krigersk religion, vakte oppsikt. Noen mente vi ikke burde ha trykket det, de aller fleste syntes det var komisk. Noen lurte på om Mohyeldeen Mohammad egentlig var en Harald Eia-figur. Igjen ble vår debattredaksjon nedrent av henvendelser fra muslimer som ville ta avstand fra innholdet i Mohyeldeen Mohammads tekst, og vi trykket Shahriar Nouris «Kjære Mohyeldeen», der han titulerte seg som «Vantro hund og skitten, feig pasifist.» Teksten er et nådeløst og sarkastisk oppgjør med ingressen: «Jeg er så lei av å bli satt i bås med folk som deg». Artikkelen er vår mest leste debattartikkel på nett noensinne, med nesten 170 000 sidevisninger. Den er delt eller likt 6000 ganger på Facebook.

Følelsen av at det norske samfunnet selv er i ferd med å forstå dette, gir selvtillit til å være spissformulerte og vågale - og til å ta opp saker som faktisk er viktige utfordringer. Ulrik Imtiaz Rolfsen fortalte i en kronikk i VG forrige helg om spennet i reaksjonene fra hans pakistanske familie på hans synliggjøring av problematiske sider ved pakistansk kultur. Det var alt fra heftige protester, til skuldertrekk. Lærer og skribent Assad Nasir satte her i Dagbladet søkelys på det paradoksale i at foreldre sender barna til Pakistan for å hindre at de blir for «norske», før de henter dem hjem seinere og forventer at de skal kvalifisere seg til legestudiet. Til og med niqab-debatten har foregått i relativt beherskede former - med VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen som den mest ytterliggående med hennes omdiskuterte, men for så vidt litt artige og gimmickaktige niqab-ekskursjon gjennom Oslos gater.

De islamfiendtlige fikk sitt skudd for baugen 22. juli, og 20. januar i år var det den andre ytterlighetens tur. Fjordman og Mohyeldeen skriver begge innlegg i Dagbladet, men det gjør dem ikke mer skremmende. Tvert imot. Vi har måttet refusere en haug med oppgjør med Mohyeldeen. Trykket mot ham ville rett og slett ha blitt uforholdsmessig stort - og da har vi med i betraktningen at han nå sitter fengslet på relativt tynt grunnlag. Vi har kommet dit at det er Mohyeldeen som trenger beskyttelse. Det er et sikkert tegn på framgang.