Fantasysjangeren tar stadig større markedsandeler internasjonalt, og publikummet finnes allerede her hjemme. Men de store forlagene vil visst heller dø enn å satse på fantastisk litteratur.

Jeg var voksen før jeg oppdaget den litterære gullgruva fantasy er. Etter tiår med psykologiserende samtidslitteratur og pensumbøker i psykologi hadde jeg nådd et metningspunkt. Jeg orket ikke lese mer. Alt jeg begynte på føltes så velkjent, så uinspirerende.

Heldigvis bodde jeg i Danmark, for i vårt lille naboland har forlagsbransjen lenge oversatt fantasy av høy litterær kvalitet for voksne til sitt eget språk. Etter entusiastiske anbefalinger fra venner gikk jeg i gang med en sjanger jeg til da bare hadde hatt fordommer mot.

Da jeg en måned seinere hulkende lukket G.G. Kays «Fionavargobelinen», innså jeg at en ny, vidunderlig verden hadde åpnet seg. Jeg elsket å lese igjen. Takket være fantasylitteraturen hadde jeg funnet tilbake til den hemmelige hagen i mitt indre univers, og lesegleden smittet etter hvert til annen litteratur også.

Så flyttet jeg hjem til Norge. Jeg lette i bibliotek og bokhandler etter all den fantastiske norske litteraturen jeg hadde til gode. Men norsk fantasy for voksne fantes ikke i det hele tatt.

Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med. «Song for Eirabu 1» kom i 2009, og den avsluttende oppfølgeren kommer nå til sommeren. Da har jeg bidratt med mitt, foreløpig.

Men som leser hjelper det meg fint lite. Det blir fremdeles knapt skrevet eller oversatt fantasy for voksne til norsk. Og enda verre: De få bøkene som kommer er gjemt bort, og man må nesten lese seg gjennom alle de skjønnlitterære bøkene for å finne dem.

Leter du etter fantasy, finner du ingenting hos Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm, som tar mål av seg å gi ut både den smale og den brede litteraturen. De tre største norske forlagene har ikke en eneste bok markedsført som fantasy for voksne på vårlista i år.

Er det bare meg da, og et par andre obskure nerder, som vil ha fantasy?

Nei, det ser ikke slik ut. Det er et stort, lesende publikum i Norge som kjøper fantasylitteratur for voksne, de får bare ikke tak i bøkene på norsk. For dem som er komfortable med å lese engelsk, er utvalget enormt. Fantastisk litteratur, altså fantasy og science fiction, står for ca. en femtedel av alle omsatte bøker i den engelskspråklige litteraturen. Det er en enorm markedsandel, og den er stødig stigende.

Jeg var en fordomsfull etternøler, men det er ikke dagens 25-åringer. De har vokst opp med Harry Potter, de har fråtset i ungdomslitteratur full av bygdevampyrer, zombier og alkoholiserte varulver. De lar seg ikke avskrekke av syvbindsverk der hver enkelt bok har megalomane dimensjoner. De lider ikke av vrangforestillinger om at all fantasy er blasse kopier av Ringenes herre. De vet hva fantasy er. Og nå er de voksne. Nå vil de ha mer å bite i. Nå er de klare for mørk, skitten sarkasme, de er klare for episke, fantastiske samfunnsanalyser. De er klare for fantasy skrevet for voksne.

Men det får de ikke på norsk.

Man skulle tro norsk forlagsbransje var ganske velstående, siden de tar seg råd til å ignorere sitt eget marked, og ikke satser på den sjangeren som vokser mest internasjonalt.

Men det kan jeg ikke se at norske forlag er. Ifølge bransjens egen statistikk var den totale omsetningen av norsk skjønnlitteratur for voksne (unntatt serielitteratur og underholdningslitteratur) i 2010 på 254 800 000 kr. Altså det samme som én Rema 1000-butikk.

Uten innkjøpsordningen ville de fleste norske forlag vært på konkursens rand, og selv om ingen vil ut med egne tall, er det en gjennomgangstone at bransjen går en usikker framtid i møte. Med andre ord, oppsigelser og mulige konkurser.

Så hvilke argumenter møter jeg, da, når jeg spør hvorfor forlagene ikke satser på fantastisk litteratur?

«Det er ikke noe vits i å oversette bestselgende fantasy. De som liker fantasy har allerede lest det på engelsk.»

«Leserne forbinder fantasy med barne- og ungdomslitteratur.»

«Vi får bare tilsendt dårlige manus, fra folk som aldri har utgitt noe og ikke forstår hvordan man skriver en god roman. Etablerte forfattere skriver ikke fantasy eller sci-fi.»

Dette kalles selvoppfyllende profetier.

Selvsagt venter man ikke på oversettelsen når Neil Gaiman kommer med bok, den kommer jo aldri!

Om man bare gir ut fantasy for ungdom, forventer publikum at norsk fantasy er for ungdom.

Man forteller seg selv at markedet ikke eksisterer, og sørger for at det ser sant ut.

I engelskspråklige land vet forfatterne at det finnes et marked, og den voksne, fantastiske litteraturen inspirerer også etablerte forfattere til å leke med konvensjonene, språket og forventningene. Forfattere som Margaret Atwood og nobelprisvinner Doris Lessing har skrevet både sci-fi og fantasy, for å nevne et par.

Forlagsfolk er velinformerte, og jeg tror ikke de er tjukke i huet. Dermed må jeg gå ut fra at dette er ment og villet. At de store forlagene ikke vil ha fantasyen, selv om den kunne revitalisert norsk litteratur og inkludert det store, lesende publikummet som nå enten kjøper bøkene sine på engelsk, eller ikke gidder lese romaner i det hele tatt.

De overlater til modige småforlag som Tiden og Vendetta å ta risikoen og gevinsten. Selv vil de ikke ha Harry Potter-generasjonen som voksne lesere. De vil heller dø i fred blant sine nærmeste: Samtidslitteraturen og krimmen.