Selv 32 år etter scenedebuten tar premierenervene nesten knekken på Kjersti Holmen (56).
KJERSTI HOLMEN (56)
Yrke: Skuespiller. Fast ansatt ved Nationaltheatret.
Sivil status: Gift med skuespiller Sverre Anker Ousdal. Har barna Elias (25) og Isak (21) med skuespiller Reidar Sørensen.
Aktuell: Spiller hovedrollen i August Stridbergs «Frøken Julie», som har premiere på Nationaltheatret førstkommende lørdag.
Sivil status: Gift med skuespiller Sverre Anker Ousdal. Har barna Elias (25) og Isak (21) med skuespiller Reidar Sørensen.
Aktuell: Spiller hovedrollen i August Stridbergs «Frøken Julie», som har premiere på Nationaltheatret førstkommende lørdag.
LÆRE FOR LIVET
1: — Da jeg var sju år, reiste min tolv år eldre søster til Amerika i ett år for å være au pair. Det var veldig traumatisk for meg at hun var borte. Verden ble helt annerledes fordi et viktig menneske i livet mitt plutselig ble borte. Vi gråt veldig mye, jeg og lillesøsteren min. Det var en veldig sterk opplevelse.
2: — Det å komme inn på Teaterhøgskolen som 23-åring var en milepæl. Som barn elsket jeg å kle meg ut, det var min første teaterskole. Når man er barn, lever man seg jo helt inn i ting, det skal man gjøre som skuespiller også.
3: — Å få mine to barn var en fantastisk grusom opplevelse. Det er fantastisk å ha barn, rett og slett.
2: — Det å komme inn på Teaterhøgskolen som 23-åring var en milepæl. Som barn elsket jeg å kle meg ut, det var min første teaterskole. Når man er barn, lever man seg jo helt inn i ting, det skal man gjøre som skuespiller også.
3: — Å få mine to barn var en fantastisk grusom opplevelse. Det er fantastisk å ha barn, rett og slett.
Kjersti Holmen sukket. Det var mot slutten av intervjuet og etter spørsmålet: Hvordan har du forandret deg siden debuten for 32 år siden?
Igjen ble det lang stillhet.
- Har sikkert endret meg mye. Jeg vet ikke.
Grå roastbiff på dyr tallerken. Hun løfter bestikket og lar kniven gli gjennom kjøttet.
- Kanskje du er mye av den samme?
- Nei, si det.
Hun spidder kjøttbiten med gaffelen og pynter med en halv agurkskive.
- Stiller jeg for store spørsmål i dag?
- Ja, kanskje det. Nå fant jeg ut at jeg kan løfte dette bordet med bena, sier hun og vipper lårene forsiktig så bordplata rører på seg.
Så fører hun gaffelen inn i munnen, legger fra seg bestikket og bretter armene i kors mens hun lener seg tilbake i den dype sofaen, og tygger ferdig.
- Er jeg kjedelig å intervjue?, spør hun.
- Nei da, jeg ... Syns du dette er ubehagelig?
- Nei, nei, nei. Spør i vei.
Hjertelig velkommen til ettermiddagslunsj med Kjersti Holmen. Norges kanskje fremste skuespillerinne sitter smal i en myk treseter i den summende lobbybaren på Hotel Continental, og har ingen planer om å knuse myter. Gjennom åra har hun innad i pressen blitt kjent for å være noe å bryne seg på. Divatakter, sier noen. Pur sjenanse, sier andre.
Det som er sikkert er at hun har nerver.
For til tross for at hun har en av de mest allsidige skuespiller-cv-ene her til lands, og fortsatt trekker publikum til teateret, får ordet «premiere» henne til å vri seg i sofaen. Nå skal hun spille Frøken Julie på Nationaltheatret i stykket med samme navn.
August Strindbergs psykologiske thriller forteller historien om Julie, datteren av en greve, som innleder et forhold til en av sine ansatte, den unge Jean. Forholdet er i starten fylt av erotikk, men viser seg å være både destruktivt og dødbringende.
- Bare du nevner premieren får jeg sånn «ooohrg!», sier hun, og agerer at hun spyr.
- Hva er det du ser for deg?
- Hva jeg ser for meg?
- Når du får den følelsen?
- Jeg vet bare at premieren kommer, og da kan vi ikke forandre noe mer. Vi må bare stå for det vi har gjort. Jeg blir helt kvalm av at du snakker om premieren, faktisk.
Hun gnir seg raskt over ansiktet.
- Men har du ikke erfart at det som oftest går bra?
- Jeg må jo tenke det, men det er ikke mulig å vite det. Det kan gå til helvete og bli en dritdårlig forestilling.
- Har du opplevd det?
- Nei, jeg har vel kanskje ikke opplevd det. Men plutselig kan det skje uhyggelige ting.
Når vi møter henne er det innspurten av prøvetiden. Jaget etter å få alt til å sitte. Samspillet og bevegelsene, men mest av alt å få teksten til å komme fra innsida. At de virkelig blir hennes egne ord.
- Det er intenst, og det må bare falle på plass. Det som er veldig deilig for en skuespiller, er å skape sitt eget univers. Ikke alltid få ting tredd nedover hodet, men at det kommer ut av meg selv og min egen lengsel og mine egne, hva skal jeg si ... bilder. Man har jo alltid en bagasje i sitt sinn, og det er den som skal gi farge til skikkelsen som kommer ut.
Denne vinteren har også Riksteatret satt opp «Frøken Julie». De følger tradisjonen med at Julie spilles av en ung kvinne. Annerledes med Nationaltheatrets versjon er nettopp at 56 år gamle Holmen besitter rollen i det erotiske dramaet. Hermann Sabado (30) spiller elskeren Jean.
- Å tilføre en voksen Julie syns jeg er et spenstig grep, sier hun.
- Hva har det å si?
- Det er kult gjort. Selvfølgelig syns jeg det. Jeg tror jeg har mye å tilføre den rollen ved at jeg er såpass som gammel som jeg er.
- Hvordan har dere jobbet med aldersforskjellen mellom Julie og Jean?
- Vi har jobbet vanlig. Jeg tenker aldri over hvor gammel jeg er i stykket. De er begge voksne mennesker.
- Så hva er det mest utfordrende med rollen?
- Vi begynte prøvetida med mye leking. En slags improvisering. Hva var egentlig spørsmålet ditt?
- Det mest utfordrende med rollen?
- Det er en kjempefin rolle. Hun har veldig mange kast.
Stille.
- Hun svinger?
- Ja. Hun er veldig sterk, men veldig svak. Kanskje bortskjemt, men samtidig er hun det ikke i det hele tatt.
Da Kjersti Holmen passerte femti, trodde hun det kom til å flate ut. At rollene gradvis ville gli henne forbi. Det skjer jo med så mange.
Men ikke alle har Per Aabels ærespris, to Amanda-priser og er
utnevnt til ridder av 1. klasse «for sin innsats for norsk scenekunst». Og jammen står hun der ikke fortsatt, Holmen av Nationaltheatret, under de varme lampene, foran de nedsunkne seteradene.
- Ja, jeg gjør det. Det er veldig fint. Men kanskje flater det ut etter dette stykket? Man kan aldri vite.
- Tenker du fortsatt at det snart vil ta slutt?
- Nei. Jeg er jo ansatt inne på det stedet, så de må finne en jobb til meg i ny og ne.
- Tenker du noe på slutten av karrieren?
- Nei, jeg har ikke hatt noen grunn til det. Jeg har fått masse fint å gjøre. Jeg har vært heldig.
- Føler du deg som en 56-åring?
Nå sukker hun dypt, og trekker pusten.
- Nei, jeg føler meg 28 år, 35 år, 43 år. Altså, hvor gammel føler du deg?
- Nei, jeg ...
- Det er veldig uinteressant egentlig, sier hun.
- Ja, det var kanskje et dårlig spørsmål.
- Nei da, men det er uinteressant.
La oss reise langt vekk herfra. Til 60-tallets Oslo. Bortsett fra at Kjersti kom til verden på Alnabru, og bodde ett år på Nøtterøy da hun var fem, tilbrakte hun oppveksten på Slemdal. Moren var syerske og lærer, faren bilhandler.
Og nå kan du se for deg en flimrende filmrull som viser Kjersti løpende rundt i hagen med mammas store kjole og stråhatt på hodet. At naboer, tanter og venner har med gamle underskjørt og fargesprakende klær som hun kan overta til sitt lille kostymelager.
For det var sånn det var. Hun visste fra starten at hun måtte bli skuespiller. På andre forsøk kom hun inn på Teaterhøgskolen. I dag har hun en karriere som mange kolleger ville ha drept for.
- Hvordan har du det nå?
- Der inne på teatret?, spør hun.
- I livet.
- Det er veldig stor forskjell på hvordan jeg har det på teatret og ellers i livet.
Stadig ser det ut som hun skal si noe mer. Men det skal hun aldri.
- Inne på teatret, da?
- Vi bakser rundt. Det er vanskelig. Plutselig stopper det opp, sånn er det alltid.
Hun tenker seg om, før hun bøyer seg framover.
- Jeg må på en måte forstå rollen inne i min sjel. Forstår du det?
- Jeg tror det. Men kanskje kan jeg aldri forstå det helt.
- Hva er det du ikke forstår?
- Siden jeg ikke er skuespiller, mener jeg.
- Nei, du kan vel ikke forstå, sier hun, setter seg tilbake og ser ut i rommet.
- Jeg forstår det som at du må bli frøken Julie?
Hun lener seg fram igjen.
- Altså, jeg må inn i det rommet i meg selv som jeg tenker at hun også har. Jeg må alltid trekke en streng mellom meg og skikkelsen på papiret. Dét er jo skuespillerens skapende, å få ordene skrevet av Strindberg til å bli mine egne ord og følelser. Det er skuespillerens arbeid. Og det er vanskelig å få det over til deg.
Det er nok lettere med familien, som består av mange skuespillere som hun også har delt scene med.
Kjersti Holmen er gift med skuespiller Sverre Anker Ousdal, far til skuespiller Mads Ousdal, som er sammen med skuespiller Pia Tjelta. Holmens sønner Elias (25) og Isak (21), som hun fikk med skuespiller Reidar Sørensen, er også på vei inn i yrket.
- Det syns jeg bare er veldig gøy at de vil. Og det er ofte lettere for gutter enn for jenter.
- Hvordan tror du det er å bli skuespiller i dag?
- Det er nok noen av de unge som vil bli skuespillere fordi de higer etter den «fame»-greia og tror livet skal bli rosa og gøyalt. Sånn er det ikke i det hele tatt. Det å være skuespiller er nesten det motsatte. Det er drita dårlig lønn. Vi tjener dårligst av alle som jobber på Nationaltheatret. Det er veldig mye slit, forsakelse og mange skuffelser.
- Hva har vært dine skuffelser?
- Kanskje ikke så mye? Jeg husker ikke alt. Det har vel gått greit, sier hun og smiler forsiktig.
Når det mørkner i Oslo, og det nærmer seg forestilling, må alt gå etter skjema.
Hun låser seg inn på teateret, går inn til den vesle garderoben, kler av seg, tar på seg strømpebukse og slåbrok, og går opp i sminken hvor hun skifter ansikt. Tilbake i garderoben tar hun på seg kjolen. Foran speilet varmer hun opp stemmen. Hun må være alene nå. Ro, konsentrasjon. I bakgrunnen registrerer hun inspisienten over høyttalerne: «tretti minutter igjen til forestilling», og snart: «femten minutter igjen...». Alt er i hodet, hun går gjennom replikkene, alt skal stemme.
Og der kommer kriblingen i kroppen, den som bygger seg opp i henne, sånn skal det være. Hun vrir på en bryter i det lille rommet så hun kan høre summingen fra publikum inne i salen. Men skrur den raskt ned igjen, og tenker: «Jeg vet jo at de er der».
- Hva drømmer du om?
- Tja. Jeg drømmer om når dette her er over.
- Intervjuet?
- Haha. Jo, det også.
Hun løfter av lokket på tekanna og titter oppi.
- Jeg mente egentlig at det skal bli deilig å få stykket i boks. Begynne hverdagen igjen, spille det for folk, ta av seg sminken og komme seg hjem.
- Hvilke ambisjoner har du nå?
- Ambisjoner? Det klarer jeg ikke å ta innover meg i det hele tatt. Jeg skjønner ikke hva det skulle være?
Igjen stillhet.
- Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette med dette?
- Jeg tror jeg kommer til å være der, jeg. Hva ellers skulle jeg gjøre? Jeg gidder ikke å begynne på et nytt teater. Det er liksom mitt hjem, sier hun, og nikker mot kuppelen over gata.
- Jeg tror jeg må slutte med dette her snart, altså, sier hun og smiler.
Hun drar den brune skinnveska til seg. Jakka også. Roastbiffen er fortært.
- Jeg elsker å glo på folk. Det er det beste jeg vet. Bare sitte på steder som dette, se på folk og observere situasjoner.
Hun titter mot bordet over rommet. Tre damer med hver sin baby.
- Jeg skulle ønske at jeg hadde dobbelt så mange barn.
- Å ja?
- Minst. Jeg syns det er kjempedumt at jeg ikke fikk enda flere barn i mitt liv. For de er livets grøde.
tam@dagbladet.no
Igjen ble det lang stillhet.
- Har sikkert endret meg mye. Jeg vet ikke.
Grå roastbiff på dyr tallerken. Hun løfter bestikket og lar kniven gli gjennom kjøttet.
- Kanskje du er mye av den samme?
- Nei, si det.
Hun spidder kjøttbiten med gaffelen og pynter med en halv agurkskive.
- Stiller jeg for store spørsmål i dag?
- Ja, kanskje det. Nå fant jeg ut at jeg kan løfte dette bordet med bena, sier hun og vipper lårene forsiktig så bordplata rører på seg.
Så fører hun gaffelen inn i munnen, legger fra seg bestikket og bretter armene i kors mens hun lener seg tilbake i den dype sofaen, og tygger ferdig.
- Er jeg kjedelig å intervjue?, spør hun.
- Nei da, jeg ... Syns du dette er ubehagelig?
- Nei, nei, nei. Spør i vei.
Hjertelig velkommen til ettermiddagslunsj med Kjersti Holmen. Norges kanskje fremste skuespillerinne sitter smal i en myk treseter i den summende lobbybaren på Hotel Continental, og har ingen planer om å knuse myter. Gjennom åra har hun innad i pressen blitt kjent for å være noe å bryne seg på. Divatakter, sier noen. Pur sjenanse, sier andre.
Det som er sikkert er at hun har nerver.
For til tross for at hun har en av de mest allsidige skuespiller-cv-ene her til lands, og fortsatt trekker publikum til teateret, får ordet «premiere» henne til å vri seg i sofaen. Nå skal hun spille Frøken Julie på Nationaltheatret i stykket med samme navn.
August Strindbergs psykologiske thriller forteller historien om Julie, datteren av en greve, som innleder et forhold til en av sine ansatte, den unge Jean. Forholdet er i starten fylt av erotikk, men viser seg å være både destruktivt og dødbringende.
- Bare du nevner premieren får jeg sånn «ooohrg!», sier hun, og agerer at hun spyr.
- Hva er det du ser for deg?
- Hva jeg ser for meg?
- Når du får den følelsen?
- Jeg vet bare at premieren kommer, og da kan vi ikke forandre noe mer. Vi må bare stå for det vi har gjort. Jeg blir helt kvalm av at du snakker om premieren, faktisk.
Hun gnir seg raskt over ansiktet.
- Men har du ikke erfart at det som oftest går bra?
- Jeg må jo tenke det, men det er ikke mulig å vite det. Det kan gå til helvete og bli en dritdårlig forestilling.
- Har du opplevd det?
- Nei, jeg har vel kanskje ikke opplevd det. Men plutselig kan det skje uhyggelige ting.
Når vi møter henne er det innspurten av prøvetiden. Jaget etter å få alt til å sitte. Samspillet og bevegelsene, men mest av alt å få teksten til å komme fra innsida. At de virkelig blir hennes egne ord.
- Det er intenst, og det må bare falle på plass. Det som er veldig deilig for en skuespiller, er å skape sitt eget univers. Ikke alltid få ting tredd nedover hodet, men at det kommer ut av meg selv og min egen lengsel og mine egne, hva skal jeg si ... bilder. Man har jo alltid en bagasje i sitt sinn, og det er den som skal gi farge til skikkelsen som kommer ut.
Denne vinteren har også Riksteatret satt opp «Frøken Julie». De følger tradisjonen med at Julie spilles av en ung kvinne. Annerledes med Nationaltheatrets versjon er nettopp at 56 år gamle Holmen besitter rollen i det erotiske dramaet. Hermann Sabado (30) spiller elskeren Jean.
- Å tilføre en voksen Julie syns jeg er et spenstig grep, sier hun.
- Hva har det å si?
- Det er kult gjort. Selvfølgelig syns jeg det. Jeg tror jeg har mye å tilføre den rollen ved at jeg er såpass som gammel som jeg er.
- Hvordan har dere jobbet med aldersforskjellen mellom Julie og Jean?
- Vi har jobbet vanlig. Jeg tenker aldri over hvor gammel jeg er i stykket. De er begge voksne mennesker.
- Så hva er det mest utfordrende med rollen?
- Vi begynte prøvetida med mye leking. En slags improvisering. Hva var egentlig spørsmålet ditt?
- Det mest utfordrende med rollen?
- Det er en kjempefin rolle. Hun har veldig mange kast.
Stille.
- Hun svinger?
- Ja. Hun er veldig sterk, men veldig svak. Kanskje bortskjemt, men samtidig er hun det ikke i det hele tatt.
Da Kjersti Holmen passerte femti, trodde hun det kom til å flate ut. At rollene gradvis ville gli henne forbi. Det skjer jo med så mange.
Men ikke alle har Per Aabels ærespris, to Amanda-priser og er
utnevnt til ridder av 1. klasse «for sin innsats for norsk scenekunst». Og jammen står hun der ikke fortsatt, Holmen av Nationaltheatret, under de varme lampene, foran de nedsunkne seteradene.
- Ja, jeg gjør det. Det er veldig fint. Men kanskje flater det ut etter dette stykket? Man kan aldri vite.
- Tenker du fortsatt at det snart vil ta slutt?
- Nei. Jeg er jo ansatt inne på det stedet, så de må finne en jobb til meg i ny og ne.
- Tenker du noe på slutten av karrieren?
- Nei, jeg har ikke hatt noen grunn til det. Jeg har fått masse fint å gjøre. Jeg har vært heldig.
- Føler du deg som en 56-åring?
Nå sukker hun dypt, og trekker pusten.
- Nei, jeg føler meg 28 år, 35 år, 43 år. Altså, hvor gammel føler du deg?
- Nei, jeg ...
- Det er veldig uinteressant egentlig, sier hun.
- Ja, det var kanskje et dårlig spørsmål.
- Nei da, men det er uinteressant.
La oss reise langt vekk herfra. Til 60-tallets Oslo. Bortsett fra at Kjersti kom til verden på Alnabru, og bodde ett år på Nøtterøy da hun var fem, tilbrakte hun oppveksten på Slemdal. Moren var syerske og lærer, faren bilhandler.
Og nå kan du se for deg en flimrende filmrull som viser Kjersti løpende rundt i hagen med mammas store kjole og stråhatt på hodet. At naboer, tanter og venner har med gamle underskjørt og fargesprakende klær som hun kan overta til sitt lille kostymelager.
For det var sånn det var. Hun visste fra starten at hun måtte bli skuespiller. På andre forsøk kom hun inn på Teaterhøgskolen. I dag har hun en karriere som mange kolleger ville ha drept for.
- Hvordan har du det nå?
- Der inne på teatret?, spør hun.
- I livet.
- Det er veldig stor forskjell på hvordan jeg har det på teatret og ellers i livet.
Stadig ser det ut som hun skal si noe mer. Men det skal hun aldri.
- Inne på teatret, da?
- Vi bakser rundt. Det er vanskelig. Plutselig stopper det opp, sånn er det alltid.
Hun tenker seg om, før hun bøyer seg framover.
- Jeg må på en måte forstå rollen inne i min sjel. Forstår du det?
- Jeg tror det. Men kanskje kan jeg aldri forstå det helt.
- Hva er det du ikke forstår?
- Siden jeg ikke er skuespiller, mener jeg.
- Nei, du kan vel ikke forstå, sier hun, setter seg tilbake og ser ut i rommet.
- Jeg forstår det som at du må bli frøken Julie?
Hun lener seg fram igjen.
- Altså, jeg må inn i det rommet i meg selv som jeg tenker at hun også har. Jeg må alltid trekke en streng mellom meg og skikkelsen på papiret. Dét er jo skuespillerens skapende, å få ordene skrevet av Strindberg til å bli mine egne ord og følelser. Det er skuespillerens arbeid. Og det er vanskelig å få det over til deg.
Det er nok lettere med familien, som består av mange skuespillere som hun også har delt scene med.
Kjersti Holmen er gift med skuespiller Sverre Anker Ousdal, far til skuespiller Mads Ousdal, som er sammen med skuespiller Pia Tjelta. Holmens sønner Elias (25) og Isak (21), som hun fikk med skuespiller Reidar Sørensen, er også på vei inn i yrket.
- Det syns jeg bare er veldig gøy at de vil. Og det er ofte lettere for gutter enn for jenter.
- Hvordan tror du det er å bli skuespiller i dag?
- Det er nok noen av de unge som vil bli skuespillere fordi de higer etter den «fame»-greia og tror livet skal bli rosa og gøyalt. Sånn er det ikke i det hele tatt. Det å være skuespiller er nesten det motsatte. Det er drita dårlig lønn. Vi tjener dårligst av alle som jobber på Nationaltheatret. Det er veldig mye slit, forsakelse og mange skuffelser.
- Hva har vært dine skuffelser?
- Kanskje ikke så mye? Jeg husker ikke alt. Det har vel gått greit, sier hun og smiler forsiktig.
Når det mørkner i Oslo, og det nærmer seg forestilling, må alt gå etter skjema.
Hun låser seg inn på teateret, går inn til den vesle garderoben, kler av seg, tar på seg strømpebukse og slåbrok, og går opp i sminken hvor hun skifter ansikt. Tilbake i garderoben tar hun på seg kjolen. Foran speilet varmer hun opp stemmen. Hun må være alene nå. Ro, konsentrasjon. I bakgrunnen registrerer hun inspisienten over høyttalerne: «tretti minutter igjen til forestilling», og snart: «femten minutter igjen...». Alt er i hodet, hun går gjennom replikkene, alt skal stemme.
Og der kommer kriblingen i kroppen, den som bygger seg opp i henne, sånn skal det være. Hun vrir på en bryter i det lille rommet så hun kan høre summingen fra publikum inne i salen. Men skrur den raskt ned igjen, og tenker: «Jeg vet jo at de er der».
- Hva drømmer du om?
- Tja. Jeg drømmer om når dette her er over.
- Intervjuet?
- Haha. Jo, det også.
Hun løfter av lokket på tekanna og titter oppi.
- Jeg mente egentlig at det skal bli deilig å få stykket i boks. Begynne hverdagen igjen, spille det for folk, ta av seg sminken og komme seg hjem.
- Hvilke ambisjoner har du nå?
- Ambisjoner? Det klarer jeg ikke å ta innover meg i det hele tatt. Jeg skjønner ikke hva det skulle være?
Igjen stillhet.
- Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette med dette?
- Jeg tror jeg kommer til å være der, jeg. Hva ellers skulle jeg gjøre? Jeg gidder ikke å begynne på et nytt teater. Det er liksom mitt hjem, sier hun, og nikker mot kuppelen over gata.
- Jeg tror jeg må slutte med dette her snart, altså, sier hun og smiler.
Hun drar den brune skinnveska til seg. Jakka også. Roastbiffen er fortært.
- Jeg elsker å glo på folk. Det er det beste jeg vet. Bare sitte på steder som dette, se på folk og observere situasjoner.
Hun titter mot bordet over rommet. Tre damer med hver sin baby.
- Jeg skulle ønske at jeg hadde dobbelt så mange barn.
- Å ja?
- Minst. Jeg syns det er kjempedumt at jeg ikke fikk enda flere barn i mitt liv. For de er livets grøde.
tam@dagbladet.no
