KONSERT: Klisjeen «fullt hus og stormende jubel» kan trygt klistres på Joshua Redman Trios konsert på Nasjonal jazzscene, Victoria, fredag kveld.  

Men det er også den eneste klisjeen som kommer på tale.  

For de om lag 90 minuttene musisering ble så klisjéfrie som elg i regnvær. I lange perioder leverte Joshua Redman (saksofoner), Reuben Rogers (kontrabass) og Gregory Hutchinson (trommer) moderne amerikansk triojazz på sitt aller fineste: Kraftfull og ekspressiv i tonalitetens og fastrytmikkens ytre, men likevel klart definerte områder; lekelysten og intelligent utfordrende i soli, dialoger og samspill; begeistrende i uptempo, bevegende og lyrisk i ballademodus.

Som premiss for det hele: En samspilthet som bare år etter år med turneer og konserter kan avstedkomme.  

Arv

Det skader selvsagt ikke at Redman (43) — i skarp konkurranse med Joe Lovano, Chris Potter, James Carter og Branford Marsalis — pr i dag og pr teknikk, tonekontroll og kreativitet - er den fremste bæreren av den amerikanske saksofonistarven. Ekkoet av adelsrekka fra Coleman Hawkins til Sonny Rollins og John Coltrane klang hørbart med i uttrykket hans også i går, et uttrykk som også i forsiktig økende grad rommer drag av moderne samtidsmusikk og noen korte ekskursjoner i atonalitet og friimpro.  

Men i all hovedsak står han og trioen trygt forankret i melodien og dens muligheter for harmonisk/melodisk/rytmisk utfoldelse — altså midt i jazztradisjonen.  

Svarttrost

I går startet trioen med en svarttrost-medley av Paul McCartneys «Blackbird» og den snart 90 år gamle Henderson/Dixon-standarden «Bye Bye Blackbird». Allerede her presenterte Rogers seg som en spennende solist, og trioen seg som et kollektiv mye mer enn som «saksofonstjerne med komp».  

Men når Redman setter i gang hjernevindinger, lunger og ambiss for fullt, er det uunngåelig han som får folk til å gispe.  

Særlig på tenorsaks er han i stand til å levere så intenst kraftøsende, stortonede og smarte forløp, uten å bikke over i det oppvisningsaktige, at det knapt har sin make. Han er etter hvert blitt en flott sopran- og altsaksofonist også, men det var på tenor, i bl a sin egen, nye «Act Natural» og den avsluttende Led Zeppelin-rockeren «The Ocean» at han virkelig regjerte, med offensiv drømmestøtte av Rogers/Hutchinson i alle spillets faser.  

Svimmel

Hvor godt sammenskrudd - og nettopp derfor åpen for å ta sjanser underveis — denne trioen vitterlig er, ble kanskje aller best demonstrert i Redmans egen «Little Ditty» (fra albumet «Compass»).

Denne innledningsvis streite balladen har et langt, «umulig» samba/tango-parti før den roer seg ned mot slutten, og hvordan trioen uanstrengt fikset de rytmiske skiftene der jeg ble småsvimmel av forsøkene på å telle, fatter jeg ikke.  

Men det er sånn en vellykket Joshua Redman Trio-konsert er: Rik på detaljer og nyanser som kan utløse småsvimle øyeblikk hos en engasjert lytter.

Trøst

Det ble altså en strålende aften for de om lag 300 som slapp inn; noe mindre så for alle dem som måtte snu ved billettluka.

Til deres trøst: En annen strålende saksofon-bass-trommer-trio med samme kraft & ynde inntar Victoria i kveld: Arild Andersen, Tommy Smith og Paolo Vinaccia.  

Det bør ikke bli noe dårligere, det