- Heldig? Jeg har ikke tenkt på det på den måten før.
Det er januar, og utenfor vinduene laver snøen ned. Kong Harald sitter ved det brede møtebordet på kontoret sitt. Han har mørk dress med tynne striper og rødt slips, og nå sprekker ansiktet opp i et smil.
- Men ja, jeg gjør det. Jeg føler meg heldig som får være konge av Norge. Så ler han.
- Jeg er i hvert fall ikke uheldig.

Om ti dager fyller kong Harald 75 år. Jobben som konge har han hatt siden den januarkvelden for 21 år siden, da kong Olav døde. I et land der tanken på at noen skal arve en stortingsplass eller en professortittel framstår som absurd, viser de fleste undersøkelser at rundt 7 av 10 nordmenn ønsker monarki. Mens grupper som «Avskaff Kongehuset» og «Norge som republikk» har henholdsvis 80 og 166 tilhengere på Facebook, har en uoffisiell fanside for «Kong Harald V» 14057.

Kongen representerer en tusenårig institusjon som i 2012 står fjellstøtt i befolkningen.
Kan det ha sammenheng med jobben han gjør?

Bak de lukkede dører
I forbindelse med 75-årsdagen har kong Harald gitt oss muligheten til å følge ham på jobb. Magasinet har sluppet inn bak lukkede dører på Slottet, vært til stede på interne møter, sittet rundt bordet når kongen og dronningen legger planer. Vi har vært der når han møter statsministeren, på intervjuforberedelser, planlegging av statsbesøk og på høytidelige mottakelser. Og vi har fått pratet åpenhjertig med kongen, og hørt hans egne tanker og refleksjoner rundt arbeidet, familielivet og framtida.

- Egentlig er det ikke så mye konstitusjonen pålegger oss å gjøre: Vi må være med på Stortingets åpning, på statsråd hver fredag, når nye biskoper blir innsatt og ta imot nye diplomater. Det er konstant. Alt det andre forandrer seg med tiden og de forskjellige menneskene som er i stillingen, sier kongen.

- Så egentlig kunne kongen tilbrakt mesteparten av tida på seileferie?
Kongen smiler, men holder blikket fast.

- Jo, men hadde vi bare gjort det, tror jeg ikke vi hadde vært her lenger.

En vanlig dag på jobben
Det er en solfylt mandag i oktober. Kong Harald er på kongsgården. Det er her kongen og dronningen bor i sommerhalvåret, så dette er de siste par ukene før de flytter tilbake til Slottet. Her ute er det store hovedhuset omgitt av en skjermet park, hvor det er mulig å gå rett ut uten å bli sett eller forstyrret.

Hver morgen setter kong Harald av Norge seg inn i sin svarte BMW, en hybridbil. Han skal på jobb. Kongen vil helst kjøre selv, men politimenn fra politieskorten følger ham tett ved. Han kjører gjennom vestkantbydelen Frogner, og når han ser Slottsparken blinker han og svinger inn. Gardisten åpner portene. I slottsgården parkerer han et par skritt unna inngangsdøra, som er kongens private, og blir tatt imot av sin lakei. Kongen forsvinner inn.

På Slottet er det bare én klokke som gjelder: Den inne på kongens kontor. Kong Haakon fikk klokka i gave av Londons befolkning i 1905, og slagene skal minne om Big Ben. Her inne er klokka kjent for å være rett selv når den går feil. Det betyr at selv om rådhusklokka slår, blir hoffsjefen stående like rolig utenfor den høye døra på Fugleværelset, som ligger utenfor kongens kontor. Når det plinger fra gullklokka mellom vinduene, fortrekker han ikke en mine. Først når de dype gong-gongene av vegguret fra London gjør seg ferdige, banker han på.
Knakk, knakk.

Inne fra kontoret svarer kongen et høyt «ja?», og hoff-sjefen åpner døra, går inn.

- God morgen, Deres Majestet.
- God morgen.

Planlegging
Dagens første møte begynner vanligvis halv ti, og denne dagen skal kong Harald på styringsmøte med kronprins Haakon, dronning Sonja og den nærmeste staben i møterom 136. Kongens faste møterom ligger en etasje ned fra kontoret hans, i første etasje. Rommet er dekket av bokhyller fylt med brune skinninnbundne bøker, flere med kongelig monogram i gull på permen: Anna Karenina, Fridtjof Nansen, Queen Alexandras Christmas Gift Book. Staben er på plass, alle står. De småprater lavt.
En uniformskledd lakei kommer inn døra, bærende på en stor skinnveske. Bak går dronning Sonja, med ei mindre håndveske og silkeskjerf i halsen, og hilser blidt på alle.
Så kommer kronprins Haakon med en mac under armen. Han tar samtlige kjapt i hånda og sier hei før han klemmer moren, som stryker ham over kinnet og hvisker sønnen noe inn i øret.
Til slutt kommer kongen selv. Han håndhilser på staben. Alle bukker eller neier tilbake.
- God dag, sier kongen.
Bukk.
- God dag, Deres Majestet.
- God dag.
Nytt bukk.
- God dag, Deres Majestet.

Dronning Sonja sitter med almanakken oppslått foran seg og pennen klar. Kongen har hendene foldet foran seg på bordet. Hoffsjefen peker på et par nakne bokhyller og forklarer at rommet skal bli et elektronisk møterom.

- Det er etter, skal vi si, tungt press fra kronprinsen. Så neste gang vil det ikke være noen papirer å se på bordene

- Til det, hoffsjef, kommer det tørt fra kong Harald:

- Til det har jeg bare å si: Skal vi vedde?

Møtet må være avsluttet seinest klokka tolv, siden kongen skal åpne Stortinget klokka ett. Før det skal kong Harald gå gjennom budsjettet, ta stilling til forespørsler som er kommet inn om intervjuer og representasjonsoppdrag, og planlegge det halvårlige seminaret for kongefamilien og staben.

Ingen lærebok
Det er mange faste møter for en konge. Annenhver uke, som oftest på tirsdager, har kong Harald planleggingsmøter med kronprinsparet, dronningen og staben. I tillegg har han hver uke ti faste møter med alt fra forsvaret og utenriksministeren til hoffsjefen og kabinettssekretæren.

- Det finnes ingen vanlige dager på jobben. Vi prøver å lage rutiner, i den forstand at vi har faste dager som vi skal ha interne møter på, men det blir aldri sånn. Så alle dager er forskjellige, sier kongen.

- Det følger ikke med noen stillingsinstruks på hvordan jobben som konge skal gjøres. Ingen lærebok. Selv om det er gått to foran deg, må du finne veien selv. Det finnes ikke engang noen instruks på hvordan man skal bli oppfattet eller hva slags rolle man skal ha. Det finnes regler, men de vet man ikke om før man gjør en feil.

- Når gjorde kongen sist en feil?

- Det gjør jeg vel nesten hver dag.

- En konkret hendelse?

- Jeg vet ikke hva det skulle være, egentlig. Men tar jeg en feil avgjørelse, får jeg fort en tilbakemelding, og stort sett får man bare tilbakemeldinger når man gjør noe gærent.

Familiemøte
- Torsdag 13. oktober skal vi ned til nabostaten, til Iowa, som er en tre timers kjøretur med bil, men 40 minutter med fly. Vi skal altså fly to småfly. Assisterende kabinettssekretær Knut Brakstad (55) peker på et stort lerret på veggen. Det er tirsdag, og staben er nok en gang samlet i møterom 136. Neste ukes offisielle besøk til Amerika skal planlegges. Før alle slike besøk har kong Harald et miniseminar med forskjellige fagfolk, som forteller ham om den politiske situasjonen i landet, kultur og historikk. I dag gjenstår en gjennomgang av selve programmet. Kong Harald flytter blikket opp på lerretet.

- Her ser dere bilde av flyet. Vi blir seks personer i flyet kongeparet flyr med og åtte i det andre. I verste fall, skulle det bli snøstorm, kjører vi bil, men da komprimerer vi programmet.

- Far ble tatt i en snøstorm der en gang, sier kong Harald.

- Virkelig? På samme sted? spør kommunikasjonssjefen.

Kong Harald nikker. Brakstad forklarer at småflyplassen i Iowa egentlig ikke er dimensjonert for kongelig besøk. Det er nærmest et lite skur, men blir pyntet med nytt teppe og blomster, så kongeparet kan ta en garderobepause. Han går gjennom programmet minutt for minutt, det er omfattende og detaljert: 150-årsjubileet til Luther College, tale, lunsj for 160 gjester, et teaterstykke om de norske pionerene som grunnla skolen, briefing med staben, pressemøte og besøk til Vesterheim norsk-amerikanske museum.

- På Vesterheim skal kongeparet bare høre på noen taler innledningsvis, og så skal kongeparet mingle i små besøksgrupper på fem—seks personer. Dronning Sonja ser spørrende ut.

- Hvor lang tid tar det? Skal vi mingle i en time?!

- Nei, 15 minutter. En liten kuriositet er at dronningens firmenning vil være i den siste besøksgruppen.
Dronning Sonja ler og titter bort på mannen sin.

- Nå begynner det!
Kong Harald humrer.

- Det er den første slektningen som har dukket opp så langt, men jeg regner med det vil komme flere, fortsetter Brakstad.

- På Slottet jobber 160 mennesker, og en håndfull kjenner dagens program minutt for minutt. Er det slitsomt å forholde seg til så mange mennesker?

- Nei, det er jeg vant til, så det er ikke noe problem. Kongen nøler.

- Men jeg skjønner spørsmålet. Jeg vet at dronningen hadde problemer med det da hun kom inn. Hun syntes det var mye folk.
Samtidig er det møtet med mennesker han liker best med jobben.

- Hva er det verste?

- At en må stå sånn på utstilling.

Sløyfer ingenting
Det er mye en konge skal avgjøre. Én ting er statsråd, en annen ting er de finere detaljer rundt statsbesøk, ja, selv noe så trivielt som sløyfebånd. Kabinettssekretær Berit Tversland (61) går inn på kongens kontor med armene fulle av dokumenter, og på toppen av stabelen: to ruller med sløyfebånd i nasjonalfargene. På den forestående amerikaturen skal kong Harald legge ned en blomsterbukett på Ground Zero. Vanligvis legger kongen ned en krans på minnesmerker, men det er ikke vanlig i Amerika. Dermed har følgende problem oppstått:

- Da er det sånn, Deres Majestet, at på Ground Zero skal det ikke legges ned krans, men blomster, sier kabinettssekretæren og ruller de to båndene ut foran kong Harald på møtebordet.

- Ja, men de kan vi vel ha bånd på?

- Ja, men det her er litt stort. Skal vi forsøke å få tak i et bånd som er midt imellom de to?

- Nei, vi kan ta dette, sier kongen og peker på det smaleste av båndene. Tversland holder opp det tjukkeste, der det allerede står trykket i gull: «The king and queen of Norway».

- Vi får ikke plass til like mye tekst på det smale båndet.

- Nei, men det holder nesten at det er det norske flagget?

- Da kan det være fra hvem som helst i det offisielle Norge. Men vi kan trykke på en krone?

- Krone er veldig fint.

- Ja, flott, men da gjør vi det.

Detaljer er viktig for kong Harald. Før et oppdrag er han med på å bestemme alt fra hvilken bil han skal bruke og hvor lenge han skal være der, til pausetidspunkt eller om det er noen spesielle han har lyst til å møte. Da er det gjerne vanlige folk kongen ber om å få prate med. Kong Harald følger også opp folk han møter, og får for eksempel jevnlige oppdateringer på hvordan det går med to =Oslo-selgere han har truffet. Kong Harald sender flere hundre julekort, og skriver alle selv.

- Sånn må det være. Jeg synes det er viktig at alle detaljene stemmer, sier han med trykk.
- Hvis ikke blir det ikke meg.

Forbildet
De fleste av kong Haralds møter foregår på kontoret hans. Et lyst rom, der lange perlefargede gardiner rammer inn utsikten mot Karl Johans gate. Til høyre for døra står et bredt møtebord i empirestil, i den andre enden dominerer kongens skrivebord med høye stabler med bøker, deriblant en om fluefiske, dagens utgave av Aftenposten, Dagbladet og Dagens Næringsliv, en dokumentbunke og en stor bukett friske roser. Bak skrivebordet ligger rekker med tidsskrifter og magasiner, fremst et gammelt eksemplar av =Oslo med kronprins Haakon på coveret.

- For meg er det kong Haakon som er forbildet over alle forbilder. Det var jo han som opprettet dette monarkiet, og da var han yngre enn kronprinsen er nå.

- Hvor gammel var han?

- I 1905? Skal vi se. 34? 33 og et halvt. Da kom han til Norge, med kone og et barn på tre år. Han kjente ikke ett menneske, ante ikke hvem han kunne stole på. Den eneste bekjente var Fridtjof Nansen. Det var litt av en oppgave for ham å komme slik, til et nytt land, og begynne på denne store oppgaven. Det tenker jeg ofte på.

- Snakket kongen med sin far om oppgaven som lå foran ham?

Kong Harald rister sakte på hodet.
- Nei.

- Har kongen noen gang ønsket at grunnloven var endret da han var barn, slik at det var prinsesse Ragnhild som fikk den offisielle tilværelsen og kongen den mer anonyme?

- Nei, det har aldri slått meg, egentlig.

- Så kongen har aldri misunt søstrene sine?

Kongen tenker seg om.

- Nei, jeg gjør ikke det, egentlig. De er gode støttespillere.

Papparollen
Til venstre på skrivebordet står innrammede portretter av kone og barn, til høyre tre av kronprinsesse Märtha, som også smiler mildt til sønnen fra en byste i bokhylla midt imot. På veggen henger et innrammet maleri av kong Haakon. Mens dronning Sonja var førstemann på Slottet med egen iPad, en gave flybåren inn fra England før nettbrettet var i salg i Norge, er det ingen datamaskin på kongens kontor. Kong Haralds viktigste støttespiller er dronningen, og han forteller gjerne om konas gode egenskaper.

- Hun er utrolig energisk, da. Kong Harald legger hodet bakover og ler.
- Og så er hun veldig nøyaktig i alt hun foretar seg. Vi utfyller hverandre bra. Nå ser jeg hvilken fordel jeg har i forhold til kong Olav, som var alene så lenge. Jeg har faktisk noen å snakke med. Det er alltid en fordel å bryne seg på noen som skjønner hva en snakker om. For oss har det ikke vært noen ulemper med å jobbe sammen.

- Hvordan har det vært å kombinere kongsgjerningen med farsrollen?

- Nei, det var ikke så greit. Vi var mye bortreist.
Han tar en liten pause.

- Jeg håper at kronprinsparet har mer tid. De er flinkere til å være sammen med barna når de kan.

- Har kongen snakket med barna om dette?

Kong Harald smiler skjevt.
- De snakker med meg om det. Særlig Märtha har sagt at hun synes vi var mye borte.

- Gjør det vondt å tenke på?

Kongen trekker pusten.
- Ja. Men det var ikke så mye å gjøre med det. Det var også en annen tid, men vi var mye bortreist.

- Hvem går kongen til for å få ærlige evalueringer av jobben han gjør?

- Dronningen. Vi har ikke noe sånt som medarbeidersamtaler. Det er stort sett familien vi har å diskutere med.

- Sier de ifra til deg hvis de synes kongen har gjort noe dumt?
Kong Harald ler igjen.

- Å, ja da, det gjør de alle sammen!

- Er kritikk i media en naturlig del av jobben?

- Ja, det synes jeg faktisk. Så lenge det er noenlunde etterrettelig, så synes jeg det er greit. Hvis jeg tar en feil avgjørelse, så oppdager jeg det veldig fort ved at det kommer artikler eller leserbrev i avisene.

Snart helg
Det er fredag, klokka nærmer seg tolv og kong Harald er ferdig med ukas formelle plikt: statsråd. I løpet av livet har han deltatt på over 800 bare som konge, flere enn noen politiker. Nå har han skiftet fra gallauniform til mørk dress og sitter bak skrivebordet, og går gjennom dagens vedtak.

Han har fått lagt fram en stortingsmelding om anmodnings- og utredningsvedtak, samtykket til ratifikasjon av en frihandelsavtale og en endring i utlendingsloven, gjenoppnevnt medlemmer til Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, forfremmet en kommandør i Sjøforsvaret, oppnevnt to nye varamedlemmer til Tilsynsutvalget for dommere, en assisterende riksadvokat, en ny avdelingsdirektør i Miljøverndepartementet og to nye underdirektører i DU. Og sist, men ikke minst, stadfestet Divtasvuona suohkan som samisk navn på Tysfjord kommune.

Nå er det tid for papirarbeid. Kong Harald åpner neste bunke tykke, kniplingsgule ark.
«Under vår hånd og rikets segl» signerer han nøyaktig og med svart fyllepenn:
«Harald R».
Til slutt legger han de signerte vedtakene inn i et sammenfoldet A3 ark som adjutanten viderebringer til Statsministerens kontor.

- Er det fristende å belære politikerne noen ganger?

- Nei, det har jeg aldri prøvd på og det tror jeg at jeg skal holde meg langt unna.

Makten hans er likevel ikke bare teoretisk. I sluttspurten av forhandlingene om Kirkeforliket innkalte kong Harald kirkeminister Trond Giske til audiens for å understreke at han ønsket å beholde Grunnlovens paragraf om at norske konger skal bekjenne seg til den kristne tro. Kong Harald understreker at han er tilbakeholden med å benytte seg av påvirkningsmulighetene som følger med jobben.

- Man skal være litt forsiktig med det, for det er jo politikerne som har ansvaret og ikke vi. Kong Olav var flink til å stille spørsmål. Når statsråden hørte spørsmålet var det liksom ingen tvil hvor kongen sto, selv om han ikke sa det rett ut.

- Hender det kongen savner å kunne spørre sin far om råd?

- Ja, for nå har jeg jo oppdaget hva jeg burde spurt om!

- Og hva er det?

- Det dreier seg særlig om når jeg står overfor vanskelige avgjørelser. Han hadde lenger erfaring enn jeg hadde da jeg overtok.

Da Tor Bomann Larsens siste biografi om kong Haakon kom ut i fjor høst eksploderte media i skriverier om kong Olavs angivelig positive innstilling til Nazi-Tyskland. I dag trekker kong Harald på skuldrene av oppstyret.

- Det er etterpåklokskap. Jeg tror ikke det var så unaturlig da det skjedde som det ser ut nå.

- Ble kongen lei seg av å lese angrep på faren i pressen?

- Jeg føler ikke det var et angrep. Forfatteren hadde jo brevet, så det var bare å fortelle hva som hadde skjedd, og han sa jo selv at han ikke mente at dette var så merkelig. Vi må huske at det hadde vært en revolusjon i Russland, nær familie hadde blitt henrettet, så kanskje det ikke var så rart.
 Kongen trekker pusten.

- Det var ingen tvil om hvor han sto da krigen kom I hvert fall.

- Da kongen overtok etter sin far: Føltes det litt som å hoppe etter Wirkola?

- Ja. Og jeg er ikke helt sikker på om den følelsen har gitt seg ennå.

Sykemeldt
Som regel spiser kongen lunsj klokka to i den private leiligheten på Slottet. Her er gulvet forhøyet slik at kongen og dronningen kan se utover Karl Johan, mens de sitter til bords. Så er det tilbake på jobb.
Alle kongens arbeidsoppgaver blir sirlig notert av adjutanten, som fører dagene med svart penn inn i «Krøniken». Når boka er full arkiveres den i et anonymt skap på loftet. Her ligger samtlige krøniker tilbake til 1905, som et fysisk dokument over tre kongsgjerninger.
 
- Hva gjør kongen hvis han våkner en dag og føler seg forkjølet eller for syk til å gå på jobb?

- Da går jeg på jobb.
Kongen tar en liten pause igjen.

- Det går som regel bra.

- Kongen har vært sykmeldt to ganger, med kreftdiagnosen i 2003 og etter hjerteoperasjonen i 2005. Satt det langt inne å sykmelde seg?

- Når jeg ligger på operasjonsbordet, klarer jeg ikke være på jobb samtidig. Da går det greit.
Kongen lener seg tilbake i stolen.

- Men nå er jeg i fin form altså.

Barnas konge
 «God dag Kongen jeg synes du er god til å styre landet. Kan du fortelle oss hvordan du har det. Jeg synes du er snill. God jul Kongen.» Berit Tversland har jobbet for kong Harald siden hun begynte som barnepike for barna hans da de var seks og fire år gamle. Som leder for kabinettsekretariatet har hun i dag ansvar for planlegging av kongens program, invitasjoner, gjestelister og arrangementer på huset. Sammen med kongen går hun gjennom dagens post. Kongen får kondolansebrev etter 22. juli, takkebrev etter nyttårstalen og altså: mange barnetegninger.
«Jeg har en rotte som dyr. Noen synes det er litt rart.»
«Jeg har alltid hatt lyst til å treffe deg. Hvis du svarer på dette kortet ville jeg blitt verdens gladeste.»
Kong Harald leser selv samtlige brev og titter på hver tegning. Alle barn som har skrevet får svar tilbake.
 
- Det er veldig hyggelig å få brev fra barn, og ganske usensurert. Noen ganger forteller barna om sine egne problemer, sier kongen.

- Det må være vanskelig å lese?

- Ja, det er det. Vi prøver å gjøre noe med det hvis vi kan, og sender det som regel over til rette instans. Så får vi håpe de gjør noe med det.

Knips, knips
Intervjuer hører med til jobben. Kong Harald gir få, men i forbindelse med statsbesøk møter han alltid to representanter for vertslandets presse. Han må hele tida vokte seg vel for å bli konkret i møte med pressen. Røper han yndlingsretten risikerer han å aldri få servert annet resten av sitt offisielle liv. Trekker han fram ett besøk som spesielt hyggelig risikerer han at alle andre han har truffet blir såret.

Ved møtebordet til kongen sitter i dag New York Times pulitzerprisvinnende journalist, Steven Erlanger. I forkant har kong Harald lagt en plan: New York Times vil snakke om 22. Juli, kongen vil bruke anledningen til å vektlegge positive sider ved norsk næringsliv, som arkitektur.
Nå står kong Harald ved vinduet på kontoret sitt med avisas svensktalende fotograf foran seg. Han har rigget til store blitzlamper og fått fem minutter av den tilmålte timen til å portrettere den norske kongen. Kongen smiler med munnen, men ikke med øynene.
- Om kungen vender seg hit?
Knips knips.

- Om kungen kan titte ut på Slottsgården?
Knips, knips, knips

- Om kungen kan stille seg presis i sollyset.
Knips knips.

- Du blir kanskje blendet?
Knips.
Kongen ser rett på ham.

- Du har helt rett i at jeg blir blendet.
Ved møtebordet titter New York Times journalisten på klokka.

- Two more minutes, ok?

Good morning, America
Intervjuet kommer på trykk når kong Harald er ankommet Amerika. I en lang artikkel, som inkluderer én faktafeil — Mette-Marit har ikke vært skilt — handler mesteparten om Utøya, en del om kongens forhold til USA og der, i avsnitt nummer 14, en passasje om norsk arkitektur og Snøhettas paviljong på Ground Zero.

Amerika-reisen er en flere offisielle utenlandsbesøk kong Harald gjør i året. Poenget er å besøke så mange foreninger og steder med tilknytning til Norge som mulig. Turen går over ti dager: Halvparten i Midtvesten og halvparten i New York. Kongen har fri to av dagene. Resten av tida er det gjerne tre oppdrag om dagen: morgen, ettermiddag og kveld.

Det er søndag kveld, og dag fem av amerikaturen. I et ballrom på hotell Hilton i Minneapolis venter 1050 gjester på at kongen av Norge skal komme. De har ventet lenge. Flesteparten er etterkommere av norske immigranter, sølvhårede, stivpyntede og spente. Noen kledd i bunad, eller lusekofte, enkelte har valgt begge deler. 108 runde bord er dekket med hvit duk, men kong Harald og dronning Sonja har plass oppe på en scene, der en håndfull prominente gjester skal spise mens alle følger med. Dresskledde Secret Service-agenter skanner rommet systematisk med blikket. Etter en introduksjon av tidligere visepresident Walter Mondale holder kongen en tale der han påpeker hvor vanskelig det må ha vært for forfedrene til dagens middagsgjester å starte et nytt liv i et fremmed land. Etterpå er flere av de bunadskledde rørt til tårer. De følte kongen snakket rett til dem.

- Det beste med slike besøk er å bli kjent med det landet man besøker, og å gjøre Norge kjent der. Jeg er oppvokst i Amerika, så for meg er det alltid hyggelig å reise hit.
- På flere mottakelser ble kongen plassert på en scene når han skulle spise...
- Det er ikke det jeg setter mest pris på, repliserer kong Harald kjapt.
- Hva gjør kongen hvis han ikke liker maten?
- Da spiser han, tror jeg. I Amerika var det forbausende god mat denne gangen da. Det er ikke bare-bare å servere mat til så mange mennesker samtidig.
- Får kongen samme mat som de andre?
- Selvfølgelig.

Alt for Norge
Kongeparet flyr som regel med ordinære rutefly når de skal på statsbesøk. Hotellet de bor på i Minnesota, The Saint Paul Hotel, får fire av fem stjerner av anmelderne på Trip Advisor, og beskrives som «elegant, men rimelig». I tillegg til adjutanten er tre ansatte fra Slottet med på turen: en fra kabinettsekretariatet som har oversikt over programmet, en kammertjener med ansvar for garderoben og en medieansvarlig.

Morgenen etter reiser kongeparet 200 kilometer nordover til byen Duluth. Det er et heseblesende program. Første post er lunsj med 1000 nye norskamerikanere. Deretter skal de møte Sons of Norway i klubbhuset Norway Hall, til slutt skal kong Harald rededikere et tårn som ble bygget av en norsk utvandrer.

I Norway Hall har forberedelsene til det kongelige besøket foregått i lang tid. Over 60000 kroner er samlet inn for å legge nye tepper, male veggene og friske opp møblene. Foran to troneliknende trestoler øver to tenåringsjenter på å neie kongelig, mens to damer spiller «Hompetitten» på cello og harpe. Det piper i en elektronisk variant av Kongesangen. Nok en reporter er på tråden med Slottets medieansvarlige. Interessen for kongeparets besøk har vært stor, både fra norsk og lokal presse. Aftenposten beskriver hvordan «Kongen takker for amerikansk støtte» etter 22. juli, Se og Hør rapporterer at «Kong Harald er i storslag». Twin Cities Star Tribune forteller at: «Royals make Cities feel Norwegian» mens Duluth News Tribune slår fast: «Today, it seems as if everyone is Norwegian»

Så kommer ni blanke, svarte suburbans kjørende. Ut hopper fem agenter med mørke solbriller, før kongeparet vinker til de frammøtte som vifter ivrig med norske flagg og fylkesvåpen. Etter en ti minutters brief med den medieansvarlige får kong Harald servert champagne av perfekt neiende jenter og hører en dame med gitar synge «Norge mitt Norge». Gjestene er ferdig inndelt i mindre grupper, slik alle får sine minutter med konge eller dronning etterpå. En norskættet dame oppsummerer opplevelsen slik: At kong Harald kommer på besøk til Midtvesten gjør at norskamerikanerne føler de betyr like mye for Norge som Norge gjør for dem.

Hektiske dager
I løpet av oppholdet besøker kong Harald 15 institusjoner og holder seks taler. Det som får mest oppmerksomhet i norsk presse er imidlertid da han redder Berit Tversland som faller i rulletrappa på vei inn til gallamiddag i New York. I et intervju med Nordmanns-Forbundets medlemsblad i forbindelse med turen sier kongen at han gjerne skulle sett mer av Amerika, men at det har aldri latt seg gjøre.

- Hvorfor tar ikke kongen bare noen dager fri og reiser dit han ønsker?

- Jeg må jo hjem. Jeg har en jobb å gjøre her. Det er nok av annet som venter.

- Men hvorfor kan ikke kongen bestemme at han skal ta seg litt ferie?

Kongen bryter ut i latter.
- Jeg trodde dere hadde vært så lenge her nå at dere har skjønt at det ikke er tilfelle.
Etter en ni timer lang hjemreise over seks tidssoner har kongen tre dager fri før det bærer videre til Bardu på avdukingen av et veteranmonument.

- At vi fikk til fri tre dager da er ren luksus. Det er ikke alltid det går. Som regel er vi dødsslitne når vi kommer hjem fra USA, men denne gangen må jeg si jeg fikk energi.

- Hvorfor?

- Vi hadde forholdsvis korte dager. Flere dager var vi ferdig sånn ved sekstiden, og det er kjempeforskjell på det og elleve, tolv tiden på kvelden. Da går det an å ha full guffe i ti dager.
Kongen trekker på skuldrene av hektiske dager. Da er det verre å snakke offentlig.

- Jeg er alltid nervøs før jeg skal holde en tale. Kongen kaster et blikk ned på hendene, som ligger foldet framfor han på møtebordet.
- Det har jeg bestandig vært, men det begynner å hjelpe nå. Det varierer litt med hva slags jobb det er også.

- Husker kongen når han sist var skikkelig nervøs på jobb?

- Ja, det var i Spektrum. Det synes jeg var en påkjenning. Av mange grunner, ikke bare fordi jeg skulle holde en tale.

- Var kongen forberedt på at han kom til å begynne å gråte på den minnemarkeringen?

- Nei, jeg var ikke forberedt på det faktisk. Men det var ikke noe å gjøre med det. Jeg har egentlig alltid vært ganske lettrørt.

Terroren rammer
22. juli 2011 begynte som en vanlig sommerferiedag for kong Harald. Sammen med dronning Sonja er han på Hankø for å besøke prinsesse Märtha Louise og barna på hytta deres. Familien spiser middag da politiet forteller at det hadde vært en eksplosjon i Regjeringskvartalet. Kongen skrur straks på TV-en, før han og dronningen tar båten tilbake til hytta på Mågerø. Straks de er på fastlandet begynner landets overhode å jobbe. Han orienterer kronprinsen, snakker med statsministeren. Situasjonen er uoversiktlig. Så får han høre om skytingen på Utøya.

- Til å begynne med var det ingen som visste hva dette var for noe. Det kunne jo vært et ordentlig koordinert angrep på Norge som begynte i Oslo. Alle alternativer var åpne, forklarer kong Harald.

- Fryktet kongen dette?

- Vi fikk forholdsvis tidlig indikasjoner på at det var én mann, men det var vanskelig å vite.
Kongen forstår at han må på lufta, både for å vise at han er i god behold og for å komme i gang med arbeidet. Samme kveld kommer Berit Tversland til Mågerø. Neste morgen kjører kongeparet til Sundvollen hotell. Kongen snakker, lytter, klemmer. Tilbake på Slottet venter den nærmeste staben, kalt tilbake fra sommerferie. I skriveriene sine utpeker gjerningsmannen Slottet som et mulig mål, og gatene inn til kongens hjem er sperret av og voktet av gardister i feltuniform med maskinpistolene parat.

- Hva tenkte kongen da han så sikkerhetsoppbudet utenfor Slottet?

- At det skulle bort så fort som mulig, svarer kong Harald raskt. Han holder blikket fast.
- Vi måtte komme oss tilbake til normalen.

- Til New York Times sa kongen at landet ennå ikke var kommet til det punktet der vi er blitt sinte. Har kongen vært sint nå?

- Ja, nå begynner vi å nærme oss. Dronningen ble sint med en gang, hun. Nå er det flere som får den reaksjonen.
Kong Harald sier han vil følge rettssaken.
- Men ikke mer enn vanlige folk, gjennom aviser og TV. Jeg vil ikke si jeg gruer meg, men jeg kan tenke meg at mange av de som var der gruer seg.

- På hvilken måte har 22. juli endret synet på kongsrollen?

- Jeg tror kanskje rollen trer klarerer fram for folk flest, men det er egentlig ikke noen annen rolle enn den har vært hele tiden: Å være limet i samfunnet. Prøve å holde nasjonen samlet.

Ut på tur — igjen
En tirsdag i slutten av november. På SAS' rutefly fra Gardermoen til Kjevik høres kapteinens stemme over høyttaleren:
«Deres Majestet. Mine damer og herrer. God morgen og velkommen om bord til denne SAS Star Alliance flygingen til Kristiansand.»
Folk strekker hals, snur seg i setene, men få har lagt merke til den dresskledde eldre mannen som kom om bord sist i flyet sammen med en uniformskledd dame og diskret satte seg på plass 1A forrest ved vinduet.

I fjor rakk kong Harald å besøke 19 av landets kommuner i 10 ulike fylker. Mens den amerikanske presidenten har egen privatjet, og dronningen av England chartrer fly når hun skal reise, funker rutefly fint for kongen av Norge.

I dag er kong Harald er på vei til Kristiansand for å delta ved dåpen av et nyrestaurert museumsskip. Når flyet ruller inn på Kjevik lufthavn er det allerede fullt av folk langs kaia i Kristiansand. I foajeen til konserthuset ved siden av holder 242 krigsseilere på å finne plassene sine. Nøyaktig klokka elleve ankommer kong Harald. Folkemengden vifter med norske flagg og en gjeng skolejenter hviner faktisk som på en rockekonsert.
Inne på konserthuset sitter krigsseilerne, med nypressede dresser og medaljer festet til brystet. Noen i rullestol, flere med flagg på rullatoren. Selv om de får streng beskjed om bare å si navnet sitt, klarer de færreste å dy seg. De forteller om hvor de seilte, hva de har opplevd eller om møter med faren og bestefaren hans. Kong Harald venter og lytter.

Fem timer, seks taler og en festlunsj seinere lander SK 216 på Gardermoen. Først av flyet er en eldre mann i mørk dress, som blir hentet i en ventende bil ute på rullebanen. Ved siden av blinker blålysene.

- Er det ikke litt slitsomt å alltid være omgitt av politifolk?

Kong Harald rister på hodet.
- Nei, jeg er så vant til det. Eskorten har jeg hatt hele mitt liv.

- Får kongen aldri lyst til å stikke ut inkognito? Dra på kino uten politifolk på slep?

- Nei. Men vi går på kino. Ikke sånn voldsomt mye, men det hender. Vi var på teater med alle barnebarna nå før jul, på «Rockeulven» på Nationaltheatret. Jeg har sett den før på TV så jeg kjente historien. Det er fin musikk, og alle barna syntes det var gøy. Emma sto og danset og syntes det var kjempemorsomt, selv om det var litt skummelt med ulven da.

- Får kongen være i fred når han er ute?

- Ja, det går ganske greit. Det er akkurat som om folk oppdager det, og så bryr de seg ikke om det.

- Kongen har det lettere enn kollegaene i Storbritannia?

- Ja, mye, kjære deg. Men det tror jeg det blir en forandring påmed yngstemann nå, hertugen av Cambridge. Der tror jeg vi vil se en forskjell. De er moderne mennesker som jeg er sikker på kommer til å prøve å gjøre noe med dette om de får lov. Jeg syntes jeg merket det allerede under bryllupet i London. At de kom kjørende i egen bil var overraskende.

- Det så flott ut, med prins William selv bak rattet?

Kongen bøyer seg fram over bordet og gliser.
- Ja, det gjorde det! Jeg likte det!

Kongen henter likevel ikke så mye inspirasjon fra de andre europeiske kongehusene når han skal utføre jobben sin.
- Nå begynner vi å klare oss sjøl, men til å begynne med skjelte vi selvfølgelig til dem som hadde gjort dette før. Mest skjelte vi til dem som hadde gått foran oss i Norge.

- De europeiske monarkene er kanskje de eneste som kan ha en viss idé om hvilke utfordringer kongen står overfor. Hender det kongen ber de andre monarkene om råd?

- Ja, det hender det. Vi er de eneste som har noenlunde felles erfaringer, men så er vi forskjellige likevel, for det er såpass forskjellige land, så det går ikke an å trekke konklusjoner direkte. Samtidig er de den familien vi har, så når vi møtes diskuterer vi alltid.
Kong Harald sier det ikke er noen spesielle han lener seg på.
- Det kommer helt an på hvor vi er. Vi møtes jo mest i brylluper og begravelser og fødselsdager, så det er i sånne situasjoner vi prates.

- Kongen ringer ikke til Amalienborg eller Kungliga slottet og ber om innspill?
Kong Harald smiler.
- Nei, ikke så mye. Men dronningen gjør det litt mer.

Inviterer hjem
- Nå trenger jeg litt hjelp av dere, jeg. Kan ikke dere begynne med å si litt om dere selv? Hvor dere kommer fra, hva dere har gjort, hva dere gjør?
Det er torsdag formiddag i november og i store ballsal glitrer det i prismer og skinner fra blanke hvite søyler. I fjor mottok kong Harald gjester i 131 audienser, i tillegg til 271 medaljemottakere med ledsager. Mens kong Olav ga mottakere av Kongens fortjenstmedalje et kvarters audiens, ville kong Harald gi folk mer tid og en matbit når de reiser helt til hovedstaden. Åtte ganger i året arrangerer han derfor medaljemottakelser på Slottet.

Et bord er fylt med kanapeer, tre lakeier fyller champagne i glass. De 35 medaljemottakerne har kommet inn en etter en. I bunad, med perlekjeder, stokk, i rullestol. Ekteparet som har vært beredskapshjem og fosterforeldre for 180 barn, forskeren som har utviklet nye kornsorter og bussjåføren som har kjørt skolebussruta i 44 år.
- God dag, deres Majestet.
De fleste har bukket eller neiet dypt. Andre husket bare et kjapt kniks. Kong Harald har tatt hver enkelt i hånda og smilt avvæpnende.
- God dag. Velkommen!
Søndagsskolelæreren og lastebileieren. Skogarbeideren og gravferdskonsulenten. Alle med den blanke medaljen på brystet. Kongen har hilst og smilt og hilst.

For at kongen skal klare å prate med alle er gjestene delt inn i små grupper, som han skal snakke med etter tur. De er rette i ryggen, statiske i smilene og forventningsfulle i øynene. Det er da kong Harald slår ut med armene og ber om hjelp.

- Vi kan begynne med deg. Hvor kommer du fra?
Sidemannen forteller, og kong Harald lytter, stiller oppfølgingsspørsmål, spøker. Han har ikke hastverk. Gradvis begynner gjestene å slappe av. Enkelte våger til og med å spøke tilbake. I et hjørne står en gullfarget bjelle, som kong Haakon fikk i gave av Oslo Brannvesen. Når lakeien etter to timer ringer i den signaliserer det at mottakelsen er over.

- Hva gjør kongen for å koble av etter en lang arbeidsdag?

- Da ser jeg på TV, hvis ikke jeg har ting jeg må ut på om kvelden. Jeg er ganske altetende, og liker både nye og gamle humorister, men ikke hvis de bare er ondskapsfulle.

- For en som kjenner livet fra innsida: Hvor realistiske er filmer som «The King's Speech»?

- En fantastisk film!
Kong Harald bøyer seg over bordet:
- For å si det sånn: Den var så bra at vi ba alle på Slottet om å se den. En veldig ærlig film. Jeg tror kongefamilien, nei, jeg er sikker på at den britiske kongefamilien har sett den. Og jeg tror de kjente seg igjen. Filmen er veldig ærlig i den forstand at det var den samme historien jeg har hørt her hjemme. Jeg tror den er veldig nær opptil det som skjedde.
Det glimter i øynene til kongen.
- Jeg husker ham, jeg. Vi traff ham på vei hjem i nittenfemogførr.
- Hadde han fått bukt med stammingen da?
- Nei, han fikk aldri bukt med den. En av fordelene ved å ha denne posisjonen er nettopp at jeg får møte mange spennende mennesker. Jeg møter folk andre bare leser om i avisa og ser på TV.
- Noen spesielle?
- Å, ja! Jeg kan nevne i fleng: Mandela, Lech Walesa, dronningen av England. Selv om hun er familie er det jo ikke så mange som får hilse på henne.
Han nikker.
- Jeg lærer mye i denne jobben.

Livet ut
Kong Harald tar av seg de tjukke hanskene og løfter av øreklafflua. Fra pusten står frostrøyken. Nede ved startstreken gjør Tora Berger de siste forberedelsene til kvinnenes jaktstart, mens gardemusikken står parat til å spille. Det er første lørdag i februar og world cup i skiskyting. Gradestokken viser seksten minus, men kong Harald ser fornøyd ut. Avslappet.
Snart skal han kommentere og applaudere. Han skal småprate med Fabian Stang, bøye seg fram på kongetribunen for å se Tora Berger spurte inn til en skuffende femteplass, gratulere Magdalena Neuner med seieren og spørre hvordan hun synes sesongen er gått. Men først skal altså gardemusikken spille.
Kong Harald står med lua i hånda. Foran ham følger flere av publikummerne kongens eksempel og napper av vikinghatter og paljettbesatte luer. Det bølger i rødt, hvitt, og blått og blinker i gullbelagte bjeller når «Ja, vi elsker» ljomer utover Holmenkollen.

Når kongen runder 75 år tirsdag 21. februar, blir det uten gull, pomp eller prakt.
- Bursdagen min?
Kong Harald trekker på skuldrene.
- Da skal jeg reise bort. Jeg skal ikke feire. Ikke skal jeg seile heller. Jeg er ikke så veldig opptatt av fødselsdager lenger. Det er kanskje naturlig? Det blir en fellesbursdag i mai, som er den offisielle feiringen. Det er hyggeligere tid på året også.
- Synes familien det er greit at kongen ikke vil bli feiret?
Han smiler.
- De klager litt, men det får de bare gjøre.
Kong Harald sier han er trygg på at monarkiet kommer til å klare seg, også når prinsesse Ingrid Alexandra er gammel nok til å overta.
- Sånn som det fungerer nå, tror jeg monarkiet kan overleve i mange år. Det kommer selvfølgelig an på den monarken som sitter her til enhver tid. Vi er her bare så lenge folket vil at vi skal være her.
- Hva slags konge vil kronprins Haakon bli?
- Han blir veldig bra!
Kong Harald ser et øyeblikk ut som en hvilken som helst stolt pappa.
- Det ser du nesten, på hvordan han løser oppgavene sine i dag. Kronprinsen er en veldig tenkende person. Det har han vært helt siden han var liten. Arveprinsessen er det litt tidlig å begynne å snakke med det om, selv om hun begynner å oppfatte at det er ett eller annet. Det viktigste er å lære henne det samme som jeg fikk råd om: Å prøve å være seg selv.
- Blir kongen noen gang lei av å være konge?
- Ja, på samme måte som du har vært lei av å være journalist av og til, tenker jeg. Det er klart at til tider, når jeg er sliten, vil jeg gjerne gjøre noe annet.
Kong Harald sier at han likevel aldri har drømt om en annen jobb, verken som barn eller voksen.
- Men hvis jeg ikke var konge hadde jeg sannsynligvis vært offiser, for det er jeg utdannet til.
- Vurderer kongen å trappe ned?
- Nei, men jeg har jo trappet ned noe siden jeg begynte. Jeg håper å holde på så lenge helsa holder, for jeg synes det er hyggelig å jobbe. Det er kjekt å ha noe å gjøre.
I dag klarer han ikke se for seg et scenario som vil gjøre det aktuelt å gi fra seg roret til kronprinsen.
- Men det kan selvfølgelig hende. Og så har jeg en avtale med barna om at hvis jeg blir helt rørete, så får de si ifra til meg.
Kongen ler igjen.
- Men da skjønner jeg vel sannsynligvis ikke hva de sier. Det er en uformell avtale, men den er reell. Om noe slikt skulle skje håper jeg de sier ifra før det går så langt.
Kong Harald trekker pusten.
- Jeg har nå en gang avlagt en ed på at dette er min oppgave. Da får jeg stå på så lenge jeg kan.