KrF vil sette barnet i sentrum og mobilisere voksne til ansvar for barn. I min levetid har det nærmest skjedd en farsrevolusjon. Fedre tar nå stadig større ansvar for barn. Fedrekvote og økt fokus på likestilling har gitt mer rettferdig fordeling av omsorgen. Men viktigst av alt: Unger får mer omsorg når begge foreldrene stiller opp. Enten foreldrene bor sammen eller ikke, så ønsker begge foreldrene å stille opp for ungene.

KrF foreslår nå en modernisering av lovverket slik at fedre skal få samme ansvar for barn som kvinner alltid har hatt. Da går AP dessverre i vranglås. De vil ikke at barnelovgivningen skal true voksnes rett til barn. I sin iver etter å forsvare sine politiske prestisjeprosjekter forsvarer de følgende:

•En barnelov som sier at unger må ha en mor, men de trenger ikke en far.

•En ordning fra 1930-tallet der staten oppfordrer menn til å gi sæd til sædbanker, uten å ta ansvar for ungene.

•Mens vi bruker millioner av skattekroner på kampanjer for å rekruttere menn til barnehager og skoler, og kvoterer dem inn, så har de samme mennene ingen egenverdi som foreldre.

Hvilke signaler sender AP til gutter og unge menn i 2012? AP har stått sammen med KrF om pappapermen. KrF er for 10 ukers fedrekvote, mens AP går enda lenger. Vi har over tiår arbeidet for å få menn på banen. Resultatene er fantastiske og betyr mye for ungene i hverdagen. Nå er AP blitt en hemsko, som sementerer gammeldagse holdninger og skrur tida tilbake. Om man er enslig eller i parforhold, homo eller hetero, så kan man være like god forelder og gi barn en like god oppvekst som alle andre. Barnelovgivningen må imidlertid ta utgangspunkt i barnets behov og rettigheter.

Jeg vil også utfordre AP til å se disse temaene som spørsmål om menneskesyn og likeverd. Tilbudet om sæddonasjon for heterofile par medførte krav om det samme for lesbiske par. Dette ble vedtatt i forrige periode. Dette har igjen utløst nye krav fra enkeltrepresentanter i AP. Det kommer nå krav om å tillate eggdonasjon, samt om assistert befruktning for alle kvinner, også single. Hvis barn blir en rettighet, hva skjer med menneskesynet vårt? Hvis alle kvinner får «rett til barn», når kommer den første klagen på et utviklingshemmet barn? Eller på barn med sykdommer som gir kort levetid? Spørsmålene viser behovet for en mer helhetlig diskusjon om barn, mammaer og pappaer. Vi må alltid ta de svakestes parti.