FILM: Manusforfatter Diablo Cody vant en Oscar for «Juno», som Jason Reitman regisserte. Nå samarbeider de igjen, i en svart komedie om hvor ille det har gått med den hotteste dama på skolen.  

Mavis Gary (Charlize Theron) synger på siste verset, nærmere bestemt siste bindet i en serie ungdomsromaner som skal avsluttes på grunn av dalende etterspørsel. Hun er i tillegg fraskilt, alkoholisert og nærmer seg førti. Hva skal hun finne på?  

Redningen kommer i form av en e-post fra ungdomskjæresten Buddy (Patrick Wilson), som forteller at han har fått en baby. Mavis tar dette som en utfordring: Hun drar hjem til Mercury, småbyen i Minnesota der hun vokste opp, for å vinne Buddy tilbake.  

Umake par

Den urbane Mavis pynter seg og møter Buddy. Hun tar alt han sier som tegn på at han er ulykkelig og fanget i et lite fruktbart ekteskap. Etterpå drikker hun seg snydens på bourbon i Mercurys relativt uglamorøse sportsbarer. Mavis får en slags fan og pratevenn i Matt Freehauf (Patton Oswalt fra «Kongen av Queens»), en trist stakkar som fortsatt halter etter å ha fått kraftig juling i ungdommen. Nå passer han regnskapet på en av Mercurys restauranter.  

Som tittelen tilsier, har ikke Mavis brukt de siste tjue årene på å modnes som menneske. Hun er en ekstrem utgave av noe mange av oss har liggende latent: En lengsel mot de tapte tenårene, tida da mye skulle utforskes og framtida var lys. Hun har forsterket denne emosjonelle stillstanden ved å skrive tenåringsromaner.  

Filmhistorien er full av falmet skjønnhet og karakterer som klamrer seg desperat til gamle minner. Mavis, derimot, er fortsatt smellvakker. Dessverre er hun også en usympatisk tenåring på snart 40 som lever ut sine patetiske fantasier.  

Halvgjort slutt

Det er liten tvil om at scenene med Oswalt og Theron er filmens beste. De var motpoler i skoletida, nå er begge tapere fordi de søker overdreven tilflukt i det de savner fra den gang. De andre karakterene i filmen blir mer et bakteppe av normalitet, en utilstrekkelig gjennomarbeidet kontrast til Mavis, som befinner seg farlig nær et sammenbrudd.  

Diablo Codys manus har en rekke gode replikker, men prosessen Mavis gjennomgår i løpet av filmen, føles ikke helt tilfredsstillende. Avslutningen kommer for brått og den virker som en snarvei ut av en historie som har et større potensial.