FILM: For en frustrerende film. «Thale» strutter av talent. Den er også merket av at Aleksander Nordaas, regissør/manusforfatter/fotograf/klipper, ennå ikke har erfaringen som kreves for å sette sine ambisjoner ut i livet. Filmen hans er full av gode ideer. Men den er også som et slags buktende dyr, som han ikke har helt kontroll over.

Rik kilde

Som «Trolljegerens» brede nedslagsfelt har vist, finnes det et stort marked der ute for små, idiosynkratiske sjangerfilmer, de som blander det dagligdagse med det mystiske. Norsk folkediktning og folklore er en rik kilde å øse av, og eventyrenes hulder er et høvelig utgangspunkt for en moderne thriller. Bearbeidelsen av det gode råstoffet er interessant, men ufullkommen.

Kameratene Elvis (Erlend Nervold) og Leo (Jon Sigve Skard) driver et renholdsfirma, og rydder opp på et åsted for et særs blodig drap langt ute i skogen når de oppdager en umælende ungjente (Silje Reinamo) i kjelleren. Hun har uvanlige egenskaper, og er etterspurt av menn med maskinpistoler.

Utydelig

Alle filmer som lefler med det over- eller underjordiske er avhengige av å etablere en troverdighet i det utroverdige. Det unaturlige må oppleves naturlig, det må fungere når det flettes inn i vår virkelighet. Hulderen Thale blir en for utydelig skikkelse. Forklaringen på hvorfor hun i nesten alt ligner et menneske, men er artsfrende med de rare, rynkete vesnene som spesialeffektløper rundt i skogen, er for tynn. Tiltrekningskraften hun skal ha på mennesker, må forklares mot slutten av filmen for at man skal få det med seg. De tidligere scenene som er ment å etablere henne som en magnetisk skikkelse, har ikke sterk nok virkning. Og Nordaas klarer ikke å være måteholden med effektene: Han gir på med filtre, sakte film og høytidelige voiceovers. Noe av ammunisjonen burde vært spart til senere filmer. Det kommer sikkert til å bli flere.

Kompisfilm

For det er mye her som er godt. Samspillet mellom de to kompisene er velfungerende på alle plan. Det mystiske filtreres fint gjennom to ulike temperamenter: Elvis fiklete nervøsitet og Leos uforstyrrelige flegma. Underveis sies det også noe om vennskap mellom menn og det vanskelige de sliter med å formulere overfor hverandre. Dialogen er for det meste nøktern og nedpå, uten overforklaringene som ofte skjemmer norske filmmanus. Og det er schwung over scenene der hulderen går fra å være offer til å bli hevner og tar knekken på motstanderne, naken, men ikke seksualisert, mer som naturkraften hun hele veien er ment å være.

En litt ustø firer sjenkes en litt ustø regihånd. Fordi blikket hans er så godt.

• Les «Thale»-intervju!