13. februar hadde jeg en kronikk i Aftenposten som provoserte Inger Merete Hobbelstad. Jeg trodde jeg skrev om universitetets potensial for forbedring. At studier på humanistisk og samfunnsvitenskapelig fakultet bør forberede studenter bedre på arbeidslivet, siden mange andre enn forskerspirer går der. At studenter har godt av jobberfaring, så de vet hva de vil og hvilke krav de bør stille til utdanningen. At tungt akademisk språk kan tilsløre mer enn å tilføre kunnskapen det prøver å formidle.

For å understreke poengene, delte jeg min erfaring fra øvre Blindern. Dermed hengte Hobbelstad seg opp i meg som person. Her har hun gått en god skole i norsk samfunnsdebatt. Ofte blir person viktigere enn sak, og debatten blir som en scene fra skolegården. Man diskuterer hvem som er dummest, istedenfor å tilføre noe interessant.

Hobbelstad åpnet sin kommentar 15. februar med at «Kari Bu skulket forelesningene sine». Det er hennes tolkning. Jeg skrev at det heldigvis var få obligatoriske forelesninger da jeg studerte. Dermed kunne jeg lære slik jeg lærte best, for eksempel skrive i en studentavis. Imidlertid deltok jeg på de fleste forelesninger. Ved siden av lærte jeg mye gjennom arbeid og anbefaler det.

Jeg har aldri oppfordret alle andre til å skulke forelesninger, slik Hobbelstad hevder. Jeg ser at jeg kan tolkes slik hvis man absolutt vil stemple meg som dum, men det fordummer hele den viktige debatten om utdanningens innhold. En journalist i en av Norges største aviser bør ha større ambisjoner enn å sette fiffige ord på forhastede slutninger om hvem jeg er («uvitenhetens våpendrager»). Det antyder bare at hennes lange humanistiske utdanning ikke har gjort henne spesielt human i praksis.

Jeg skriver at idéhistorie har gitt meg kunnskap som slett ikke er dum å ha, selv om den ikke er direkte nyttig. Jeg skriver også at noen jobber åpenbart krever høyere teoriutdanning. Da blir det underlig å lese hva jeg mener i Hobbelstads hode, eller hva hun helst ser at jeg mener for å kunne sette meg i bås.

Det må gå an å si at man har lært mye utenfor Blindern uten å bli stemplet som uvitenheten selv. Jeg har alltid vært en flittig gjest på biblioteket, og ny teknologi gjør bøker og kunnskap mer tilgjengelig enn noensinne. Dermed er det også lettere å se hva universitetet mangler. Heretter håper jeg debatten vil dreie seg om det vesentlige: Hvor mange trenger vi med samme teoriutdanning fra fag som sosiologi og medievitenskap? Hvordan kan universitetet oppdatere seg for å møte arbeidslivets behov?