I Anna Karenina på Riksteateret skal Gørild Mauseth (39) spille utro hustru. Men i det virkelig liv har hun truffet mannen hun vil være trofast mot.
Fant kjærligheten: Hun satset på en filmkarriere i Italia. Der ventet mannen i hennes liv, og nå er hun bosatt i Roma.
GØRILD MAUSETH (39)
Yrke: Skuespiller.
Sivil status: Gift med Tommaso Mottola (55), italiensk filmregissør og produsent. Sammen har de sønnen Baltazar (3 ½). Bosatt i Roma.
Aktuell: I «Erobreren» som har premiere på NRK i kveld og som Anna Karenina på turné med Riksteatret.
Sivil status: Gift med Tommaso Mottola (55), italiensk filmregissør og produsent. Sammen har de sønnen Baltazar (3 ½). Bosatt i Roma.
Aktuell: I «Erobreren» som har premiere på NRK i kveld og som Anna Karenina på turné med Riksteatret.
LÆRE FOR LIVET
1: - Det største vendepunktet i mitt voksne liv er møtet mitt med Tommaso som 28-åring. Det har forandret alt. Vi ble sammen på tross av ulik religion, ulike språk og ulike kulturer. Jeg valgte å tro på kjærligheten selv om det var kjempekomplisert.
2: - Jeg har hatt besteforeldre hele mitt liv. Det å vokse opp med dem så tett har vært med å forme meg til den jeg er. Jeg har venner i alle aldrer, den eldste jeg har er over 80 år. Jeg har det spennet, det er en nødvendighet for meg og noe jeg søker.
3: - Da jeg ble lam, bestemte jeg meg for å bli skuespiller. Det var et avgjørende øyeblikk. Det at jeg ikke kunne bevege meg gjorde at jeg fikk behov for å uttrykke meg. Jeg fikk lyst til å fortelle noe om livet. Mange som blir syke får det sånn.
2: - Jeg har hatt besteforeldre hele mitt liv. Det å vokse opp med dem så tett har vært med å forme meg til den jeg er. Jeg har venner i alle aldrer, den eldste jeg har er over 80 år. Jeg har det spennet, det er en nødvendighet for meg og noe jeg søker.
3: - Da jeg ble lam, bestemte jeg meg for å bli skuespiller. Det var et avgjørende øyeblikk. Det at jeg ikke kunne bevege meg gjorde at jeg fikk behov for å uttrykke meg. Jeg fikk lyst til å fortelle noe om livet. Mange som blir syke får det sånn.
- Jeg tror ikke det var det at jeg ikke var god nok. Jeg prøvde bare ikke hardt nok, sier Gørild Mauseth.
For ti år siden sa skuespilleren fra Finnmark opp jobben ved Nationaltheatret og flyttet til Roma. Hun var 30 år og hadde allerede spilt åtte Ibsen-roller. Uredd annonserte hun til pressen at hun ga seg selv fem år på å slå gjennom som internasjonal filmstjerne.
Ingenting skjedde.
- Hadde jeg hatt en agent som hang på meg hele tida skulle jeg nok ha klart det. Men det er en dirty business, vet du. Du må kjenne de rette folkene. I dag tror jeg ikke det var det jeg egentlig drømte om. Jeg ville bare oppleve verden. Og nå har jeg har gjort det. Ikke alene, men sammen med mannen som jeg møtte på veien, sier hun.
- Drømmen forandret seg?
- Ja, drømmen forandret seg.
Den vrimlende Theatercaféen holder støynivået til en ungdomsskolekantine denne dagen, men Mauseth får naturligvis bord innerst ved vinduet som hun ønsket. Nå er hun aktuell med «Erobreren», som har premiere på NRK i kveld, og «Anna Karenina» på Riksteteatret.
«Erobreren» er basert på Jan Kjærstad-trilogien om Jonas Wergeland, og utgjør NRKs dyreste dramasatsing noensinne. Gørild spiller tanta til hovedpersonen, som spilles av Kåre Conradi. De to gikk sammen på Teaterhøgskolen. I serien går hun fra å være noen og tjue år til 70.
- Tante Laura er en av Norges fremste smykkekunstnere, og en veldig ærlig fargeklatt i filmen. En fantastisk rolle å få gjøre. Hun kler seg og oppfører seg veldig annerledes enn de andre, og mener for eksempel at pikk er kunst.
Hun legger fra seg menyen.
- Biff tartar. Jeg må ha noe ordentlig kjøtt.
Fisk blir nok oftere forbundet med Gørild Mauseth. Rettere sagt en sexscene i en robåt full av levende fisk fra filmen «Brent av frost» fra 1996. Det var ikke mange som så filmen den gang, men misjonærakten med skuespiller Stig Henrik Hoff har fått kultstatus etter at den ble klippet ut og vist i «Store studio» på NRK. Gørild saksøkte
statskanalen, etter som hun hadde kontraktfestet at scenen ikke skulle kunne brukes utenom sin sammenheng. «Mauseth-saken» pågikk i tre år, og endte i Høyesterett.
- Det jeg var mest lei meg for, var at mine nærmeste måtte lese all skiten og se forsidene. Det gikk ut over så mange.
- Tenkte noen gang at du overreagerte?
- Nei, jeg var aldri i tvil om at det jeg gjorde var riktig, at det var gjort meg urett. Men jeg følte at folk så på meg som en problematisk person, og jeg visste at det ville få store konsekvenser for meg hvis jeg tapte.
Gørild vant på alle punkter. Hun hoppet og danset av glede da hun fikk telefonen, mens NRK-sjefen ble nødt til å be
banken overføre 110000 kroner i erstatning og 45000 i oppreisning.
- Hva gjorde du med pengene?
Hun tenker seg om.
- Jeg har kjøpt meg to ting som skal være med meg resten av livet. Det ene er disse her, sier hun, og lemper alt håret bak over den ene skuldra. I ørene henger to lange, blanke steiner.
- Jeg kjøpte dem på flyplassen i Roma da jeg skulle reise opp til Høyesterett. De blinket mot meg som to klare øyne og jeg var sikker på å vinne. De skal jeg ha, tenkte jeg, og dro kredittkortet i blinde. Så fløy jeg av gårde. Og vant!
Hun ler.
- De har vært på meg siden, til og med om natta. Også har jeg kjøpt en stor Kleopatraklave i sølv av Regine Juhls i Kautokeino, til de store anledninger. Jeg bestemte meg for at min seier var noe jeg skulle bære med meg som noe jeg er stolt over. Noe jeg kan smykke meg med.
Kjøllefjord ligger helt nord i Finnmark, og det var her hun vokste opp. Faren var fisker, moren lærer og havet var nærmeste nabo. Hun sto på ski, turnet og spilte fotball. Det var først i fjerde fotballsesong, etter at offsideregelen og teknikken virkelig satt, at «Jenter 15» fra Kjøllefjord ble uslåelige - med Gørild som raskeste spiss på laget. Det var i samme sesong, på fotballcup i Hammerfest, at ulykken skjedde.
Fotballskoene smetter bortover den grå håndballbanen mens det lange, mørke håret danser ut fra bakhodet. Hun har løpt gjennom forsvarsrekka, har ballen foran seg. Ingen kan ta henne. Gørild kan se at målvakta er redd, men hun senker ikke farten, nå går hun på, fortere, ballen er med.
Men så kaster målvakta seg ned mot ballen, bommer, og hekter føttene så Gørild brekker rundt i kollisjonen. Hun stuper i halv salto og lander tungt på hodet. Resten av kroppen kommer etter med et plask.
Hun åpner øynene. Hvor er lyden av tribuneropene? Av sko som sklir mot underdekket? Hun ser føtter som samler seg rundt hodet hennes, men hun hører ingenting, ingen stemmer, bare en høy pipelyd. Og så kjenner hun det. Den stikkende bølgen, fra nakken, nedover skuldrene, utover armen og ned beinet. Hun ligger der helt stille, og hun kan kjenne det, at nå blir hun lam.
- Jeg husker ingen smerte, bare den pipelyden, sier hun.
Nervene mellom to nakkevirvler røyk og drepte følelsen i hele venstre side av kroppen.
Gørild måtte forlate familien, vennene og barndomshjemmet, og flytte over 500 kilometer til Alta for å få den opptreningen hun trengte.
- Det var tøft. Jeg hadde akkurat fått en liten bror som jeg hadde ønsket meg hele livet. Det tok en stund før jeg fant meg til rette. Heldigvis hadde jeg ei tante der.
Gymnasårene besto av daglige besøk hos fysioterapeut.
- Jeg klarte å gå, for lammelsen satt verst i overkroppen. Men alt gikk mye seinere. Jeg bodde alene, så det var vanskelig å kle på seg og lage mat, jeg måtte bruke fantasien. Når jeg skulle skjære brød, måtte jeg holde det fast under armen eller støtte kneet på brødet mens jeg skar. Det er søren ikke lett å skjære brød med ei hånd!
- Men etter hvert fant jeg ut at jeg kunne gå til bakeren og kjøpe ferdig oppskåret brød, sier hun og ler så det gjaller.
Det var i disse årene at et enormt uttrykksbehov kom over henne. Hun ville bli skuespiller. Og her kan vi spole forbi årene på Teaterhøgskolen, Teatret Vårt i Molde, Den Nationale Scene i Bergen, Nationaltheatret og alle de store rollene. For hun reiste jo fra norgessuksessen for å oppleve verden.
Hun møtte Tommaso Mottola på en liten restaurant i den italienske hovedstaden.
Gørild var i byen for å besøke en filmfestival med «Brent av frost». Heldigvis hadde Norsk filminstitutt glemt å bestille returbillett til henne, og på grunn av en aidskonferanse i byen fikk hun ikke fly hjem før tre dager seinere enn planlagt.
- Jeg tror vi var et par fra første stund, men det tok to år før vi sa til noen at vi var sammen. Vi var begge på et punkt i livet hvor vi var helt fri. Vi ville ikke involvere noen andre i det vi hadde. Møtet mitt med Tommaso forandret alt. Det at jeg turte å velge ham på tross av at alt var så komplisert. Vi har forsaket masse for å kunne være sammen. Vi pendler hele tida fordi vi må flytte oss etter jobbene, vi har to land og to språk å forholde oss til.
- Hvordan turte du?
- Det trengte seg fram en vei som var vår. Det at jeg møtte ham har gjort at jeg fikk et liv utenom scenen, for jeg hadde ikke det før. Jeg levde bare på scenen. Jeg sto der seks kvelder i uka, filmet i alle ferier, var med på spel og i radioteater. Jeg hadde ikke noe liv.
Hun snakket flytende italiensk da hun vendte hjem til Kjøllefjord for å gifte seg i den lokale kirka, fem år etter at hun møtte mannen.
- Jeg trodde ikke det skulle være så stor forandring å bli gift. Men det var forskjell allerede da jeg våknet dagen etter. Jeg hadde stått foran så mange hundre mennesker og sagt ja til ham. Og han hadde sagt ja til meg. Jeg syns det var stort. For meg har det vært godt å tørre å gifte seg.
- Tror du ekteskap høyner sjansen for at kjærligheten varer?
- Ja, det tror jeg. Samfunnet er sånn laget at du har flere rettigheter når du gifter deg.
Tommaso har sønnene Oliviero (21) og Roberto (19) fra før. Sammen har de sønnen Baltazar (3 ½ ). Gutten har allerede 250 flyreiser bak seg. Nå blir han med på bussturneen med Riksteatrets «Anna Karenina».
Stykket er basert på Leo Tolstojs verdensberømte roman fra 1870-tallet og er en historie om kjærlighet, lidenskap og utroskap. Gørild spiller Anna, en kvinne av høy sosial rang som er behagelig gift med politikeren Karenin, de har en sønn sammen. Men Anna er utro med grev Vronskij, forelsker seg dypt og velger å forlate alt hun har for å leve med Vronskij.
- Hva syns du om valget Anna tar?
- Jeg syns det er fantastisk at et menneske kan oppleve å elske. Vi kan ikke bare kaste oss over den første og beste vi ser og bytte partnere fordi vi har lyst til å oppleve litt kjærlighet, men jeg føler hun står for kjærligheten til Vronskij. Hun innrømmer den overfor sin mann.
Gørild har selv opplevd utroskap.
- Det er egentlig ikke interessant om det var jeg som var utro eller om jeg ble utsatt for det. Men jeg mener at den som har tilgitt har vanskeligere for å glemme enn den som har blitt tilgitt.
- Mange som har opplevd utroskap går videre uten å fortelle det til noen. Og det skjønner jeg, for hvis ikke lager familie, venner og kolleger seg en ny holdning til den som har vært «ute og sykla». Det verste som kan skje et menneske er å bli utestengt fra samholdet. Det er det verste vi kan gjøre mot et menneske.
- Tror du alle har det i seg å være utro?
- Hehe.
Hun tenker lenge.
- Jeg syns det er et vanskelig spørsmål. Men jeg tror man kan bestemme seg for ikke å være det.
Hun skyver rått kjøtt opp på en skive med smør.
- Du og mannen din har bestemt dere?
- Jeg vet at det kan skje, så det gjelder å ta vare på det du har. Som barn har vi jo noen som forteller oss når det er nok. «Så mye godteri får du, og så får du ikke mer». Men når vi blir voksne er det ingen som sier fra. Jeg husker noe Liv Ullmann sa da filmen «De Troløse» hadde premiere: «Jeg tror vi som voksne ikke er gode nok til å smake bare bitte litt. Så vi må kanskje være forsiktig med hva vi smaker på».
- Det syns jeg var veldig smart sagt.
tam@dagbladet.no
For ti år siden sa skuespilleren fra Finnmark opp jobben ved Nationaltheatret og flyttet til Roma. Hun var 30 år og hadde allerede spilt åtte Ibsen-roller. Uredd annonserte hun til pressen at hun ga seg selv fem år på å slå gjennom som internasjonal filmstjerne.
Ingenting skjedde.
- Hadde jeg hatt en agent som hang på meg hele tida skulle jeg nok ha klart det. Men det er en dirty business, vet du. Du må kjenne de rette folkene. I dag tror jeg ikke det var det jeg egentlig drømte om. Jeg ville bare oppleve verden. Og nå har jeg har gjort det. Ikke alene, men sammen med mannen som jeg møtte på veien, sier hun.
- Drømmen forandret seg?
- Ja, drømmen forandret seg.
Den vrimlende Theatercaféen holder støynivået til en ungdomsskolekantine denne dagen, men Mauseth får naturligvis bord innerst ved vinduet som hun ønsket. Nå er hun aktuell med «Erobreren», som har premiere på NRK i kveld, og «Anna Karenina» på Riksteteatret.
«Erobreren» er basert på Jan Kjærstad-trilogien om Jonas Wergeland, og utgjør NRKs dyreste dramasatsing noensinne. Gørild spiller tanta til hovedpersonen, som spilles av Kåre Conradi. De to gikk sammen på Teaterhøgskolen. I serien går hun fra å være noen og tjue år til 70.
- Tante Laura er en av Norges fremste smykkekunstnere, og en veldig ærlig fargeklatt i filmen. En fantastisk rolle å få gjøre. Hun kler seg og oppfører seg veldig annerledes enn de andre, og mener for eksempel at pikk er kunst.
Hun legger fra seg menyen.
- Biff tartar. Jeg må ha noe ordentlig kjøtt.
Fisk blir nok oftere forbundet med Gørild Mauseth. Rettere sagt en sexscene i en robåt full av levende fisk fra filmen «Brent av frost» fra 1996. Det var ikke mange som så filmen den gang, men misjonærakten med skuespiller Stig Henrik Hoff har fått kultstatus etter at den ble klippet ut og vist i «Store studio» på NRK. Gørild saksøkte
statskanalen, etter som hun hadde kontraktfestet at scenen ikke skulle kunne brukes utenom sin sammenheng. «Mauseth-saken» pågikk i tre år, og endte i Høyesterett.
- Det jeg var mest lei meg for, var at mine nærmeste måtte lese all skiten og se forsidene. Det gikk ut over så mange.
- Tenkte noen gang at du overreagerte?
- Nei, jeg var aldri i tvil om at det jeg gjorde var riktig, at det var gjort meg urett. Men jeg følte at folk så på meg som en problematisk person, og jeg visste at det ville få store konsekvenser for meg hvis jeg tapte.
Gørild vant på alle punkter. Hun hoppet og danset av glede da hun fikk telefonen, mens NRK-sjefen ble nødt til å be
banken overføre 110000 kroner i erstatning og 45000 i oppreisning.
- Hva gjorde du med pengene?
Hun tenker seg om.
- Jeg har kjøpt meg to ting som skal være med meg resten av livet. Det ene er disse her, sier hun, og lemper alt håret bak over den ene skuldra. I ørene henger to lange, blanke steiner.
- Jeg kjøpte dem på flyplassen i Roma da jeg skulle reise opp til Høyesterett. De blinket mot meg som to klare øyne og jeg var sikker på å vinne. De skal jeg ha, tenkte jeg, og dro kredittkortet i blinde. Så fløy jeg av gårde. Og vant!
Hun ler.
- De har vært på meg siden, til og med om natta. Også har jeg kjøpt en stor Kleopatraklave i sølv av Regine Juhls i Kautokeino, til de store anledninger. Jeg bestemte meg for at min seier var noe jeg skulle bære med meg som noe jeg er stolt over. Noe jeg kan smykke meg med.
Kjøllefjord ligger helt nord i Finnmark, og det var her hun vokste opp. Faren var fisker, moren lærer og havet var nærmeste nabo. Hun sto på ski, turnet og spilte fotball. Det var først i fjerde fotballsesong, etter at offsideregelen og teknikken virkelig satt, at «Jenter 15» fra Kjøllefjord ble uslåelige - med Gørild som raskeste spiss på laget. Det var i samme sesong, på fotballcup i Hammerfest, at ulykken skjedde.
Fotballskoene smetter bortover den grå håndballbanen mens det lange, mørke håret danser ut fra bakhodet. Hun har løpt gjennom forsvarsrekka, har ballen foran seg. Ingen kan ta henne. Gørild kan se at målvakta er redd, men hun senker ikke farten, nå går hun på, fortere, ballen er med.
Men så kaster målvakta seg ned mot ballen, bommer, og hekter føttene så Gørild brekker rundt i kollisjonen. Hun stuper i halv salto og lander tungt på hodet. Resten av kroppen kommer etter med et plask.
Hun åpner øynene. Hvor er lyden av tribuneropene? Av sko som sklir mot underdekket? Hun ser føtter som samler seg rundt hodet hennes, men hun hører ingenting, ingen stemmer, bare en høy pipelyd. Og så kjenner hun det. Den stikkende bølgen, fra nakken, nedover skuldrene, utover armen og ned beinet. Hun ligger der helt stille, og hun kan kjenne det, at nå blir hun lam.
- Jeg husker ingen smerte, bare den pipelyden, sier hun.
Nervene mellom to nakkevirvler røyk og drepte følelsen i hele venstre side av kroppen.
Gørild måtte forlate familien, vennene og barndomshjemmet, og flytte over 500 kilometer til Alta for å få den opptreningen hun trengte.
- Det var tøft. Jeg hadde akkurat fått en liten bror som jeg hadde ønsket meg hele livet. Det tok en stund før jeg fant meg til rette. Heldigvis hadde jeg ei tante der.
Gymnasårene besto av daglige besøk hos fysioterapeut.
- Jeg klarte å gå, for lammelsen satt verst i overkroppen. Men alt gikk mye seinere. Jeg bodde alene, så det var vanskelig å kle på seg og lage mat, jeg måtte bruke fantasien. Når jeg skulle skjære brød, måtte jeg holde det fast under armen eller støtte kneet på brødet mens jeg skar. Det er søren ikke lett å skjære brød med ei hånd!
- Men etter hvert fant jeg ut at jeg kunne gå til bakeren og kjøpe ferdig oppskåret brød, sier hun og ler så det gjaller.
Det var i disse årene at et enormt uttrykksbehov kom over henne. Hun ville bli skuespiller. Og her kan vi spole forbi årene på Teaterhøgskolen, Teatret Vårt i Molde, Den Nationale Scene i Bergen, Nationaltheatret og alle de store rollene. For hun reiste jo fra norgessuksessen for å oppleve verden.
Hun møtte Tommaso Mottola på en liten restaurant i den italienske hovedstaden.
Gørild var i byen for å besøke en filmfestival med «Brent av frost». Heldigvis hadde Norsk filminstitutt glemt å bestille returbillett til henne, og på grunn av en aidskonferanse i byen fikk hun ikke fly hjem før tre dager seinere enn planlagt.
- Jeg tror vi var et par fra første stund, men det tok to år før vi sa til noen at vi var sammen. Vi var begge på et punkt i livet hvor vi var helt fri. Vi ville ikke involvere noen andre i det vi hadde. Møtet mitt med Tommaso forandret alt. Det at jeg turte å velge ham på tross av at alt var så komplisert. Vi har forsaket masse for å kunne være sammen. Vi pendler hele tida fordi vi må flytte oss etter jobbene, vi har to land og to språk å forholde oss til.
- Hvordan turte du?
- Det trengte seg fram en vei som var vår. Det at jeg møtte ham har gjort at jeg fikk et liv utenom scenen, for jeg hadde ikke det før. Jeg levde bare på scenen. Jeg sto der seks kvelder i uka, filmet i alle ferier, var med på spel og i radioteater. Jeg hadde ikke noe liv.
Hun snakket flytende italiensk da hun vendte hjem til Kjøllefjord for å gifte seg i den lokale kirka, fem år etter at hun møtte mannen.
- Jeg trodde ikke det skulle være så stor forandring å bli gift. Men det var forskjell allerede da jeg våknet dagen etter. Jeg hadde stått foran så mange hundre mennesker og sagt ja til ham. Og han hadde sagt ja til meg. Jeg syns det var stort. For meg har det vært godt å tørre å gifte seg.
- Tror du ekteskap høyner sjansen for at kjærligheten varer?
- Ja, det tror jeg. Samfunnet er sånn laget at du har flere rettigheter når du gifter deg.
Tommaso har sønnene Oliviero (21) og Roberto (19) fra før. Sammen har de sønnen Baltazar (3 ½ ). Gutten har allerede 250 flyreiser bak seg. Nå blir han med på bussturneen med Riksteatrets «Anna Karenina».
Stykket er basert på Leo Tolstojs verdensberømte roman fra 1870-tallet og er en historie om kjærlighet, lidenskap og utroskap. Gørild spiller Anna, en kvinne av høy sosial rang som er behagelig gift med politikeren Karenin, de har en sønn sammen. Men Anna er utro med grev Vronskij, forelsker seg dypt og velger å forlate alt hun har for å leve med Vronskij.
- Hva syns du om valget Anna tar?
- Jeg syns det er fantastisk at et menneske kan oppleve å elske. Vi kan ikke bare kaste oss over den første og beste vi ser og bytte partnere fordi vi har lyst til å oppleve litt kjærlighet, men jeg føler hun står for kjærligheten til Vronskij. Hun innrømmer den overfor sin mann.
Gørild har selv opplevd utroskap.
- Det er egentlig ikke interessant om det var jeg som var utro eller om jeg ble utsatt for det. Men jeg mener at den som har tilgitt har vanskeligere for å glemme enn den som har blitt tilgitt.
- Mange som har opplevd utroskap går videre uten å fortelle det til noen. Og det skjønner jeg, for hvis ikke lager familie, venner og kolleger seg en ny holdning til den som har vært «ute og sykla». Det verste som kan skje et menneske er å bli utestengt fra samholdet. Det er det verste vi kan gjøre mot et menneske.
- Tror du alle har det i seg å være utro?
- Hehe.
Hun tenker lenge.
- Jeg syns det er et vanskelig spørsmål. Men jeg tror man kan bestemme seg for ikke å være det.
Hun skyver rått kjøtt opp på en skive med smør.
- Du og mannen din har bestemt dere?
- Jeg vet at det kan skje, så det gjelder å ta vare på det du har. Som barn har vi jo noen som forteller oss når det er nok. «Så mye godteri får du, og så får du ikke mer». Men når vi blir voksne er det ingen som sier fra. Jeg husker noe Liv Ullmann sa da filmen «De Troløse» hadde premiere: «Jeg tror vi som voksne ikke er gode nok til å smake bare bitte litt. Så vi må kanskje være forsiktig med hva vi smaker på».
- Det syns jeg var veldig smart sagt.
tam@dagbladet.no
