En ødelagt barnevogn ble starten på Anne Morkemos (46) "Prampack"-firma. For tre pappaer var det mangel på kule klær som startet "Ugly Children Clothing."
Hendig: Som en bag, men med kapasitet nok til en stor vogn.
Morsomme: Melkekartong og Marius-mønster slår an. Og snart kommer kanskje enda mer spennende klær.
Det var ved bagasjebåndet hun fikk ideen.
Sønnen Oskar var sju måneder, og Anne Morkemo og mannen var på reise i tre måneder. Allerede på den første flyreisen ble understellet på barnevogna skjevt. På den andre flyturen begynte smådeler å falle av. Etter den tredje flyreisen kunne den ikke lenger brukes.
Det endte med at de måtte avlyse utflukter og bruke feriedager på å lete etter barnevognreparatører. Og så slo det Anne: Hva hvis det fantes en skikkelig beskyttelse for barnevogner på flyreise?
- Etterpå kunne jeg ikke glemme det. Da jeg kom hjem, fant jeg fram Ikea-poser og gamle dukkevogner og begynte å eksperimentere.
Det ble starten på et nytt liv. Da sykepleieren Anne Morkemo begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen, var hun gründer på fritida. Hun fikk designen noenlunde på plass, og fikk varemerket og ideen patentbeskyttet. Så begynte hun å ringe rundt. Til forsikringsselskap, til flyselskap, flyplasser, utstyrsbutikker for barn. Alle var positive. Alle ville gjerne hjelpe. I Norwegian fikk hun råd fra konsernsjef Bjørn Kjos, hos Innovasjon Norge fikk hun hundretusener av kroner.
- Jeg har aldri opplevd å få et nei. Folk er genuint opptatt av å hjelpe. Det i seg selv var en fantastisk opplevelse - at folk i slike selskaper ville hjelpe en ukjent gründer, sier hun i dag.
Kanskje var det pågangsmotet henne som sjarmerte dem i senk. Småbarnsmoren levde som en ekte gründer. Hun jobbet døgnet rundt. Kjøpte mat på halv pris for å overleve. Belånte huset for å finansiere aksjeselskapet, og glemte å fortelle det til mannen - som måtte lese om det i avisa. Da hun og studentene hun ansatte som partnere seinere reiste rundt i landet for å selge inn produktet, sov de i bilen, og levde på bananer og kneippbrød.
- Det er veldig sunt. Jeg tror løsningene ofte blir bedre når man ikke har mye penger i oppstartsfasen. Ellers er det lett å gå til et reklamebyrå, og så blir det mye planer og lite annet. Nei, vi måtte ut og selge, vi. Og det var veldig bra for oss.
I ettertid er det disse årene hun husker med størst glede, da de var tre partnere som dro lasset sammen. Som feiret suksessene og taklet skuffelsene som et team. På det meste omsatte de for 3,7 millioner kroner i året. Lønn tok de likevel knapt nok ut. Alt ble skuffet inn i firmaet, de ville videre, videre, videre.
Helt til barnegiganten Stokke tok kontakt, og ga dem et tilbud de ikke kunne si nei til. De fikk en god pris for det lille PramPack-firmaet. Stokke selger nå beskyttelsesbagene i mer enn 50 land. Og Anne gikk videre til nye ideer, nye gründermuligheter. Barna har blitt store, og ideene har vokst med dem. For tiden jobber hun med et konsept som skal selge sunn og god mat.
- Er det noe du angrer på?
- Bare at jeg ikke begynte tidligere! Å være gründer er jo mye morsommere enn å ha en vanlig jobb!
kos@dagbladet.no
Pappaene som lager barneklær
For seks år siden satt tre menn på ei brygge i Halden: Eivind, Aleksander og André. Det var sommer. Det var sol. Blikkstille vann. Kanskje latter og sang. Men mye alvor også.
— Vi var kommet til et punkt i livet hvor vi hadde begynt å tenke «hva er dette barselgreiene?»
Venner hadde begynt å få barn. Gaver skulle kjøpes inn.
— Men det var jo ingenting å kjøpe. Alt var dritkjedelig, sier André.
— Når man gikk inn i babybutikker på den tida, var det to avdelinger — en lyseblå og en rosa, legger Eivind til.
De ville ha noe tøffere, råere og mindre søtt. Da de møttes på brygga i Halden var det en måned siden Andre selv hadde fått en sønn. Alexander hadde saumfart babybutikkene, uten å finne en egnet gave. Så han fant ut at han måtte lage den selv. Utgangspunktet ble en hvit body. På den trykket han logoen til radioreklameselskapet «Verdens sterkeste mann» som gutta driver.
— Pappas søteste sukkertopp ville ikke blitt helt det samme, sier André tørt.
De kom opp med flere kule ting de kunne printe på babybodyer: «My real dad is in prison», «Fløtt deg, jeg skal danse», «Blah, blah, blah — shut the fuck up», «Been there done that», «Son of a motherfucker». Det føltes helt riktig å bestille 4000 bodyer til kaia i Oslo.
— Vi visste ikke at det var noe som het tollklarering, mimrer André.
Ikke misforstå. Det var aldri bare «en kul ide».
— Vi ville starte firma helt fra starten av. Verdensherredømme var målet, sier Eivind med et ironisk smil.
— Men vi var aldri styrt av penger, legger han til.
Alle pengene de tjente på bodyene (som for øvrig selges i mini-dressposer) ble investert i nye babyplagg. Sånn er det fortsatt. Utsolgte plagg betyr bestilling av nye. Ingen av gründerne tar ut utbytte. På et tidspunkt fant de ut at de tenkte for smalt.
— Fra gutter til gutter var ikke nok. Vi utvidet til gutter og jenter med baller, forteller André.
Aldersgruppa som opprinnelig var 0-2 har blitt 0-7. Det er naturlig nok ikke bare bodyer med trykk lenger. 60-tallets melkekartonger inspirerte de tre mennene til å satse på små klær med oransje, røde og blå blomster. Plaggene blir solgt i melkekartonger. Det velkjente Marius-mønsteret ble utgangspunktet for klassiske barneklær med umiddelbar affeksjonsverdi: kjoler, bodyer og sparkebukser, for å nevne noen varianter.
— Til våren lanserer vi Marius i nye farger. Og nytt stoff. I tillegg til merinoull, kommer plaggene til å finnes i en blanding av økologisk bomull og bambus, opplyser André.
Men det stopper ikke her. Ideene er så mange at de nesten har et luksusproblem.
— Vi har minst 20 konsepter til enhver tid. Kanskje 40. Som vi vurderer fram og tilbake. Noen er kommet så langt at de kan tegnes ut, sier Eivind.
Noen har kommet enda lenger. Til høsten kommer islenderne for fullt. Den tradisjonelle genseren er en selvfølge, men trioen har også laget et skjerf og ullundertøy med de velkjente firkantene.
— Det er det her, sier Eivind, og tar seg til halsen.
Assosiasjonen går til et palestinaskjerf. Det er med andre ord ikke tilfeldig at kolleksjonen heter «Activist». Og det er mer.
— Sydvester, cordbukser, lintrøyer, ramser Eivind opp.
— Og den her, sier Andre og holder opp en regndress med matchende støvler. «Ugly camo» er navnet. Mønsteret er fotografert gress. Kamuflasje i norsk natur.
— Noen ganger er du så dritt lei av dine egne unger at du vil at de skal gå i ett med naturen, sier André.
kae@dagbladet.no
Sønnen Oskar var sju måneder, og Anne Morkemo og mannen var på reise i tre måneder. Allerede på den første flyreisen ble understellet på barnevogna skjevt. På den andre flyturen begynte smådeler å falle av. Etter den tredje flyreisen kunne den ikke lenger brukes.
Det endte med at de måtte avlyse utflukter og bruke feriedager på å lete etter barnevognreparatører. Og så slo det Anne: Hva hvis det fantes en skikkelig beskyttelse for barnevogner på flyreise?
- Etterpå kunne jeg ikke glemme det. Da jeg kom hjem, fant jeg fram Ikea-poser og gamle dukkevogner og begynte å eksperimentere.
Det ble starten på et nytt liv. Da sykepleieren Anne Morkemo begynte å jobbe igjen etter mammapermisjonen, var hun gründer på fritida. Hun fikk designen noenlunde på plass, og fikk varemerket og ideen patentbeskyttet. Så begynte hun å ringe rundt. Til forsikringsselskap, til flyselskap, flyplasser, utstyrsbutikker for barn. Alle var positive. Alle ville gjerne hjelpe. I Norwegian fikk hun råd fra konsernsjef Bjørn Kjos, hos Innovasjon Norge fikk hun hundretusener av kroner.
- Jeg har aldri opplevd å få et nei. Folk er genuint opptatt av å hjelpe. Det i seg selv var en fantastisk opplevelse - at folk i slike selskaper ville hjelpe en ukjent gründer, sier hun i dag.
Kanskje var det pågangsmotet henne som sjarmerte dem i senk. Småbarnsmoren levde som en ekte gründer. Hun jobbet døgnet rundt. Kjøpte mat på halv pris for å overleve. Belånte huset for å finansiere aksjeselskapet, og glemte å fortelle det til mannen - som måtte lese om det i avisa. Da hun og studentene hun ansatte som partnere seinere reiste rundt i landet for å selge inn produktet, sov de i bilen, og levde på bananer og kneippbrød.
- Det er veldig sunt. Jeg tror løsningene ofte blir bedre når man ikke har mye penger i oppstartsfasen. Ellers er det lett å gå til et reklamebyrå, og så blir det mye planer og lite annet. Nei, vi måtte ut og selge, vi. Og det var veldig bra for oss.
I ettertid er det disse årene hun husker med størst glede, da de var tre partnere som dro lasset sammen. Som feiret suksessene og taklet skuffelsene som et team. På det meste omsatte de for 3,7 millioner kroner i året. Lønn tok de likevel knapt nok ut. Alt ble skuffet inn i firmaet, de ville videre, videre, videre.
Helt til barnegiganten Stokke tok kontakt, og ga dem et tilbud de ikke kunne si nei til. De fikk en god pris for det lille PramPack-firmaet. Stokke selger nå beskyttelsesbagene i mer enn 50 land. Og Anne gikk videre til nye ideer, nye gründermuligheter. Barna har blitt store, og ideene har vokst med dem. For tiden jobber hun med et konsept som skal selge sunn og god mat.
- Er det noe du angrer på?
- Bare at jeg ikke begynte tidligere! Å være gründer er jo mye morsommere enn å ha en vanlig jobb!
kos@dagbladet.no
Pappaene som lager barneklær
For seks år siden satt tre menn på ei brygge i Halden: Eivind, Aleksander og André. Det var sommer. Det var sol. Blikkstille vann. Kanskje latter og sang. Men mye alvor også.
— Vi var kommet til et punkt i livet hvor vi hadde begynt å tenke «hva er dette barselgreiene?»
Venner hadde begynt å få barn. Gaver skulle kjøpes inn.
— Men det var jo ingenting å kjøpe. Alt var dritkjedelig, sier André.
— Når man gikk inn i babybutikker på den tida, var det to avdelinger — en lyseblå og en rosa, legger Eivind til.
De ville ha noe tøffere, råere og mindre søtt. Da de møttes på brygga i Halden var det en måned siden Andre selv hadde fått en sønn. Alexander hadde saumfart babybutikkene, uten å finne en egnet gave. Så han fant ut at han måtte lage den selv. Utgangspunktet ble en hvit body. På den trykket han logoen til radioreklameselskapet «Verdens sterkeste mann» som gutta driver.
— Pappas søteste sukkertopp ville ikke blitt helt det samme, sier André tørt.
De kom opp med flere kule ting de kunne printe på babybodyer: «My real dad is in prison», «Fløtt deg, jeg skal danse», «Blah, blah, blah — shut the fuck up», «Been there done that», «Son of a motherfucker». Det føltes helt riktig å bestille 4000 bodyer til kaia i Oslo.
— Vi visste ikke at det var noe som het tollklarering, mimrer André.
Ikke misforstå. Det var aldri bare «en kul ide».
— Vi ville starte firma helt fra starten av. Verdensherredømme var målet, sier Eivind med et ironisk smil.
— Men vi var aldri styrt av penger, legger han til.
Alle pengene de tjente på bodyene (som for øvrig selges i mini-dressposer) ble investert i nye babyplagg. Sånn er det fortsatt. Utsolgte plagg betyr bestilling av nye. Ingen av gründerne tar ut utbytte. På et tidspunkt fant de ut at de tenkte for smalt.
— Fra gutter til gutter var ikke nok. Vi utvidet til gutter og jenter med baller, forteller André.
Aldersgruppa som opprinnelig var 0-2 har blitt 0-7. Det er naturlig nok ikke bare bodyer med trykk lenger. 60-tallets melkekartonger inspirerte de tre mennene til å satse på små klær med oransje, røde og blå blomster. Plaggene blir solgt i melkekartonger. Det velkjente Marius-mønsteret ble utgangspunktet for klassiske barneklær med umiddelbar affeksjonsverdi: kjoler, bodyer og sparkebukser, for å nevne noen varianter.
— Til våren lanserer vi Marius i nye farger. Og nytt stoff. I tillegg til merinoull, kommer plaggene til å finnes i en blanding av økologisk bomull og bambus, opplyser André.
Men det stopper ikke her. Ideene er så mange at de nesten har et luksusproblem.
— Vi har minst 20 konsepter til enhver tid. Kanskje 40. Som vi vurderer fram og tilbake. Noen er kommet så langt at de kan tegnes ut, sier Eivind.
Noen har kommet enda lenger. Til høsten kommer islenderne for fullt. Den tradisjonelle genseren er en selvfølge, men trioen har også laget et skjerf og ullundertøy med de velkjente firkantene.
— Det er det her, sier Eivind, og tar seg til halsen.
Assosiasjonen går til et palestinaskjerf. Det er med andre ord ikke tilfeldig at kolleksjonen heter «Activist». Og det er mer.
— Sydvester, cordbukser, lintrøyer, ramser Eivind opp.
— Og den her, sier Andre og holder opp en regndress med matchende støvler. «Ugly camo» er navnet. Mønsteret er fotografert gress. Kamuflasje i norsk natur.
— Noen ganger er du så dritt lei av dine egne unger at du vil at de skal gå i ett med naturen, sier André.
kae@dagbladet.no
Stolte gründere: Eivind og André savnet tøffere babyklær. Og så gjorde de noe med det.
