Hanne Nabintu Herland (45) slår hardt og i alle retninger. Men forsvarer diktatorene Moi og Kadhafi.

Tips oss 2400
AFRIKAS KVINNE: Hanne Nabintu Herland, tegnet av Finn Graff.

AFRIKAS KVINNE: Hanne Nabintu Herland, tegnet av Finn Graff.

BESTEVENNER: Hanne sammen med sin beste venninne Linah i oktober 1984.

BESTEVENNER: Hanne sammen med sin beste venninne Linah i oktober 1984.

HIGHSCHOOL: Hanne gikk på en internasjonal amerikansk highschool: Mine beste år, sier hun.

HIGHSCHOOL: Hanne gikk på en internasjonal amerikansk highschool: Mine beste år, sier hun.

KULTURSJOKK: Hanne ble tvangssendt til Norge av sin far da hun var 19 år. Hun skulle lære norsk kultur.

KULTURSJOKK: Hanne ble tvangssendt til Norge av sin far da hun var 19 år. Hun skulle lære norsk kultur.

FAR OG DATTER: Hanne sammen med pappa Svein Ivar på savannen. Han var misjonær og flyger.

FAR OG DATTER: Hanne sammen med pappa Svein Ivar på savannen. Han var misjonær og flyger.

(Dagbladet): Torsdag, klokka er noen minutter på ti, og skarp isvind skjærer over Torgalmenningen og gjennom hutrende, mutte bergensere innpakket i pels og dun. Men se der, dere! Se der, opp fra Fisketorvet kommer en underlig svartkledd en. På spikerhøye hæler stolprer hun rykkete og konsentrert over issvuller og brustein. Hun stanser, løfter blikket, vinker begeistret, og lenge før hun når fram er vi innhyllet i tung parfyme. Svarte trange bukser, svart topp, og over der en luftig bluse i slangeskinnimitasjon, og over der igjen en tynn skinnjakke med pelskrage.

- Det er ikke så kaldt, altså, sier Hanne Nabintu Herland. Leppene dirrer.

- Høye hæler på dette føret er jo risikosport!

- Ja, og det er derfor du må være en gentleman, sier hun og griper armen.

- Jeg sier jo dét at fordelen med å bo i Bergen ... Hun mister fotfestet, strammer grepet.

- ... er at det nesten aldri er snø her. Man kan alltid gå med høye hæler.

Den barbieblonde rabulisten, født og oppvokst i svarteste Afrika, har igjen entret den offentlige manesjen, og det med et løvebrøl av ei bok. Over 294 sider, inkludert fotnoter, spenner hun opp det store lerretet, og med bred pensel maler hun historien slik hun ser den. Fra den franske revolusjonen, koloniseringen av Afrika, 30-tallets Tyskland, afrikanske borgerkriger, Midtøsten, før hun zoomer inn mot Norge og tar for seg asylpolitikk, fengselspolitikk, barneoppdragelse, homofile, skilsmisser, sex, abort, narkosmuglere, forsøpling, Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, politisk korrekthet, og rekk opp hånda den som ikke er nevnt, for i boka er du det.

Hun maler over oss alle, og det med en dyster palett, pessimistisk og marerittaktig.

- Jeg må nok si at jeg er en kulturpessimist, sier hun på vei over Fisketorvet.

Det nasjonalromantiske bildet av Norge som flinkest, snillest, best og mest tolerant, viskes ut, og i stedet avdekkes en liten, gudløs, ignorant, kald, materialistisk, middelmådig, naiv og selvtilfreds nasjon hvor idealene, moralen og verdiene har råtnet, og hvis det ikke snart tas noen grep, går det til helvete med Norge, ja, hele den vestlige sivilisasjon. Puh!

- Historiens pendel svinger fra den ene ytterkant til den andre, og det er mange trekk ved den vestlige sivilisasjon som indikerer at den står for fall, sier Hanne Nabintu Herland.

Hun sitter ved et kafébord i Kjøttbasaren. To kors og en perle henger rundt halsen. Løsvipper. Rødmalte lepper.

- Jeg har til en viss grad forståelse for ikke-vestlige kulturer som hater Vesten. Vi hisser til krig og revolusjoner, og det er ikke alt ved vår kultur som er så sympatisk som vi kanskje tror selv. Vi bør senke vår veldige selvopphøydhet. Med mer ydmykhet tror jeg vi kunne nådd lenger.

- Jeg ser alt du agiterer mot, men skjønner ikke helt hva du agiterer for?

- Målsettingen med boka er todelt: At min historie og mitt møte med det norske kan gi nordmenn en større forståelse av hvordan det er å komme som utlending til Norge. Hvordan det er å støte inn i dette harde samfunnet, hvor alle er hvite og tenker likt, hvor vi er uhøflige, udannede og reagerer med skepsis mot alle som er annerledes. Det er den ene siden.

- Og den andre?

- Den andre målsettingen er at de som kommer hit skal få en større forståelse av hva Norge er, og en høynet respekt og forståelse for det norske.

- Jeg vet ikke helt om de som leser boka får høynet respekt for oss?

- Jo, når de leser boka vil de tenke: Aaah, det er derfor nordmenn er så selvopptatte og selvhevdende. De bor i et av verdens minste land, helt i utkanten av Europa. De er ikke vant til fremmede mennesker. Norge er jo et bitte lite land med et ego på størrelse med Europa. Kanskje de kan få sympati og forståelse for at nordmenn føler at norsk kultur og eksistens er truet.

- Du virker så sint i boka?

Hun trekker pusten. Dypt.

- Jeg er opprørt over samfunnsutviklingen, og meget opprørt over at så få snakker om temaene jeg tar opp. Og jeg er dypt og inderlig opprørt over at det er så lite rom for forskjellighet i Norge. Det er for mye jantelov.

- Du er veldig generell i din kritikk?

- Det er ulempen når man snakker i store ideologiske linjer. Da blir det store bokstaver, generaliseringer og spissformuleringer. De fine nyansene forsvinner. Men norsk offentlighet består av ballespark, og nå kommer jeg med mitt. Det er ikke slik at jeg kommer med det eneste saliggjørende argumentet, men jeg banker i bordet ett av dem. Så kommer andre med sine, og så kan vi tenke selv. Reflektere. Det er altfor lite refleksjon i dette landet.

- Det er kanskje ikke målet at alle skal bli enige?

- Et hovedpoeng fra min side er at alle debatter og diskusjoner ikke nødvendigvis skal føre til enighet.

Tittelen på boka er «Respekt», og det ordet kommer av det latinske re spectare. Se en gang til. Ikke døm på førsteinntrykket. Uttrykker man irritasjon over noen somaliere, så er det med en gang: Å, så du er imot utlendinger, du? Sånn er det i Norge. Vi må ha større respekt for kulturers forskjellighet. Og vi må kreve respekt fra dem som flytter til Norge. Når jeg reiser til Midtøsten, Egypt eller Saudi-Arabia, så viser jeg den kulturen respekt ved å kle meg som de gjør der. I Norge gjelder de og de reglene, og dem som disse reglene ikke passer for, er fri til å reise tilbake dit de kom fra.

- De må tilpasse seg?

- Altså, pakistanere må ikke slutte å gå med pakistanske klær, og begynne å spise vafler. De må ikke bli kulturelt norske.

- Skal vi bygge moskeer i Norge?

- Ja, det synes jeg.

- Skal de som vil få gå med hijab?

- Ja, det ser jeg ingen problemer med. Menn har skjegg og kvinner har hijab, og begge er uttrykk for identitet og religion. Et heldekkende plagg som niqab er jeg imot av mer praktiske årsaker, fordi det skjuler identiteten. Niqab burde være forbudt ved norsk lov.

- Men hvordan skal innvandrere tilpasse seg?

- Det er ikke hvitløk eller at noen går i moskeen som er utfordringen i Norge. Problemet er først og fremst brudd mot norsk lov. Når folk utenfra bryter lover som nordmenn er blitt enige om, skaper det rasisme. Og det er forståelig. Kjerneordet er respekt. I Norge respekterer vi dem som jobber. Det må vi fortelle dem som kommer, i stedet for å lose dem rett fra asylmottaket til sosialkontorene for å fortelle hva de har krav på. Da loser vi dem rett inn i den sosiale underklassen.

Det var kjærligheten som førte Hanne Nabintu Herland til Bergen, og hun lever nå i sitt andre ekteskap, denne gang med en forretningsmann. Hun verner hysterisk om sitt privatliv, for det er ikke lett å være en provokatør i Norge anno 2012. Hun fikk noen solide kilevinker forrige gang hun kom med bok, der hun tok opp feminisme og verdier. Det kom trusler, men dem vil hun absolutt ikke snakke om. Hun ble ellers møtt av hoderisting og latterliggjøring, og ble beskyldt for å sparke inn åpne dører og at alt hun sa var på et faglig veldig lavt nivå. Og så ble hun stemplet kristenkonservativ.

- Det var sjikanering av mitt blonde hår og leppene mine: Det går ikke an å være akademiker med sånne lepper. Men jeg var klar over at det er sånn det fungerer. Gruppetenkningen og gruppepresset er sterkt. Straks du bryter ut, blir du angrepet. Det er greit for meg, for jeg tåler det. Men — et demokrati kan utvikle seg til et mobbens tyranni, og vi er i ferd med å nærme oss det nå. Det er mange kloke stemmer som er mye dyktigere enn meg, men de deltar ikke i den offentlige debatten. De orker ikke hetsen. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig, og tåler å bli kalt Porno-Herland.

- Tror du at din form og framtoning kan komme i veien for budskapet?

- Jeg tror andre må vurdere det.

- Det tror nemlig jeg.

- Ja, jeg gestikulerer mye, og det er veldig unorsk. Så ja, det kan nok hende at noen reagerer på det. Men når jeg blir ivrig, så har jeg en tendens til å gestikulere. Det er sånn jeg er, da. Unnskyld.

Var hun sju eller åtte år? Ferien var over, og nok en gang måtte Hanne ta farvel, og som alltid var det noen som holdt henne. Hanne gråt. Mamma og pappa satte seg inn i Land Roveren. Bilen startet opp, begynte å bevege seg. Hun rev seg løs og løp etter bilen, hun løp, hun løp langt, det sprengte i brystet, hun strakk fram hånda, forsøkte å gripe om tilhengerfestet for å hekte seg på, men bilen akselererte og forsvant nedover den røde grusen på kjerreveien.

Støvet la seg, motorduren svant. Sirisser, fuglekvitter. Hun la seg ned, tenkte: Hvordan kan de forlate meg her? Hanne Nabintu Herland vifter høyre hånd brydd foran ansiktet.

Hun svelger, øynene er tårevåte.

- Det er mitt mest smertefulle barndomsminne.

Det var i 1963 at Svein Ivar og Unni Herland sto på Fornebu. De var nyforelsket, nygift og nyutdannet, og fulle av idealisme dro de til Kongo. De første åra jobbet de for Unesco og startet opp skoler. Siden ble de misjonærer, de underviste og Svein Ivar startet flyselskap. Hanne, som skulle bli deres eneste biologiske barn, ble født en oktoberdag i 1966 i en landsby utenfor byen Bikavu, på grensa til Rwanda.

Året hun fylte sju, ble hun sendt på internatskole. Tre ganger i året fikk hun se foreldrene.

- Da jeg ble større og skjønte at jeg hadde hatt en annerledes oppvekst, konfronterte jeg dem: «Hvordan kunne dere sende meg på internatskole?» Jeg har tatt noen skikkelige oppgjør om det der.

- Hvordan kunne de?

- Svarene var veldig greie: Alle gjorde det. Barna måtte på skole, og de valgte de beste skolene.

- Det må ha gjort noe med deg?

- Det har det sikkert. I alles fortid er det noe som preger en, og ingen foreldre er perfekte. Noen har opplevd virkelig ille ting, og blir sittende fast i fortida. De leter etter noen å klandre. Vi må ta oppgjøret, tilgi det dumme som var og gå videre. Det er et viktig prinsipp for meg. Og da jeg ble eldre, fikk jeg en fantastisk oppvekst på internatskolen. Da jeg ble enda eldre, begynte jeg på en stor internasjonal amerikansk highschool. Helt fantastisk, mine beste år.

Nabintu er hennes afrikanske navn, og i alle intervjuer har hun sagt at det betyr det «rikdom til ham som eier henne».

- Det betyr vel egentlig den som kommer med rikdom?

- Ja, det blir omtrent det samme. Et barn kommer med rikdom, først til sin far ...

- Og mor?

- Jo, for mammaen min også, men Kongo er et patriarkalsk samfunn. Siden til sin mann. Det er det samme for meg hvordan du tolker det.

Hun var 19 år da hun kom til Norge, tvangssendt av far. Hun hadde levd i internasjonale miljøer, nå måtte hun slå rot i én kultur. Hun var rasende, hun var ensom, for Norge var kaldt på alle vis.

- Jeg brukte ett år på å knekke koden for å bli kjent med nordmenn: Det er å invitere folk hjem til seg og snakke om norske ting. Det er det eneste nordmenn er interessert i. Fortelle om hvor reint og vakkert du synes at det er. Spør du utlendinger som bor her hva de egentlig synes om nordmenn, så svarer de selvgode, men ikke si det til noen. Det eneste nordmenn vil høre, er at de bor i verdens beste nasjon. Det er én ting som jeg synes det er så fint om du kunne få fram, sier hun lavt, med tynn, innsmigrende stemme.

- Ja?

- Vi nordmenn synes automatisk synd på mennesker med mørk hud. Jo, vi gjør det. Egentlig. Tenk nøye over det, for det er mye sant i det, begynner hun, og skal om et øyeblikk begynne på en tirade som skal vare i 9 minutter og 17 sekunder. Og ja, hun skal heve stemmen og gestikulere.

- De må få komme til Norge, så vi kan få hjulpet dem. Overfor Afrika har vi en holdning som om alle der er fattige og trenger hjelp. Den holdningen har vi delvis fått fra misjonærer, og etter at vi er blitt en oljenasjon, har vi befestet inntrykket at det er vi som redder de fattige barna. Vi har de der tv-aksjonene — og jeg er så imot de tv-aksjonene! Det er det årlige displayet av Afrika som et stakkarslig sted hvor de ikke klarer noen ting selv, hvor ingen har mat og alle barn har store mager. Norske tv-team reiser ned med kjendiser, tar taxi fra flyplassen og rett ut i slummen.

- Og så filmer de: Her er jeg som sparker ball med barna, her er jeg som leser for barna, her gir den hvite mann medisiner til det stakkars underernærte barnet. Som om vi er i en nasjonalpark, men nå er det ikke løver, men døende, mørke barn vi filmer. Jeg er så imot den nedverdigende holdningen som ligger i det der, og afrikanere selv er rasende. Afrikanske aviser skriver: Hvorfor drar dere rett ut i slummen? Hvorfor viser dere ikke Nairobis skyskrapere, firefelts motorveier i alle retninger, de flotteste restauranter med stjerne i Michelin-guiden? Hvorfor viser dere oss aldri når vi kjøper flatskjermer og cappuccinomaskiner?

-
Kenya, Uganda og Tanzania har store middelklasser. Nei, det vi får se er nordmenn i Land Cruisere med Røde Kors-logo, det er en veldedighetsmaskin, en u-hjelpsindustri, med samme holdning som misjonærer hadde på 30-tallet. Jeg har bodd 19 år i Afrika, og én eneste gang har jeg sett sånne unger med store mager, og da stoppet vi bilen for å se på. Yeah, endelig, der er de, barna som alle i Norge ser på tv.

- Jeg har sagt det til afrikanerne: Hvorfor sender ikke dere noen tv-team til oss? For det er så mye middelmådighet og søppel i Norge. Gå langs Akerselva, der ligger barn og sover! Det er norsk barnevern. Film sprøytenarkomane utenfor Oslo S, horer på Bankplassen. Dra til et krisesenter. Film skoler som forfaller, sykehus der malingen flasser av. Toalettene på Flesland? De stinker. Se på veiene våre: Det er kjerreveier, og når jeg har amerikanere på besøk, og jeg forklarer dem at dette er the main road mellom Oslo og Bergen, så er det wow, jeg trodde det var en country road.

- Når jeg lengter etter Kongo, vet du hva jeg gjør da? Jeg går en tur bak Akvariet i Bergen. Det ser ut som Kongo anno 1980. Forfall. Å, den norske nedlatenheten har irritert meg siden jeg kom hit. Vi har satt oss øverst i stigen og ser ned på alle andre. Vi skal ikke glemme at egypterne var der før oss, de er brune. Kineserne var der før oss, de er gule. Og muslimene hadde en strålende sivilisasjon, mens vi satt og hakket i veggene i de hulene våre. Å, det er så mye middelmådighet i dette bondelandet! Vi er blitt så slappe, rike, feite og selvgode, og definerer lykke og verdi ensidig ut fra materialistiske målestokker. Og denne stakkarsliggjøringen av Afrika drar vi med inn i norsk integreringspolitikk. Slemt, er det! Det er rasistisk og ikke rettferdig.

Ni minutter har gått. Det blir stille.

- De som kommer best fra boka di, er faktisk diktatorene Daniel Arap Moi og Muammar Kadhafi?

- Ja, jeg hadde lyst til å vise en annen side av virkeligheten. Jeg skriver ikke bare positivt om Moi, for det var mye korrupsjon under hans regjeringstid. Jeg skriver heller ikke bare positivt om Kadhafi. Det var lite personlig frihet og mange ble fengslet uten lov og dom. Han var en tøff leder, og holdt Libya i sjakk. Nå står Libya på randen av borgerkrig, og hvorfor studerer ikke sosialister hva Kadhafi faktisk gjorde for folk i Libya? I stedet kaster de seg inn i flokken og hyler akkurat det samme som alle andre. Det der å fjerne the bad guy på toppen og tro at alt blir bra, er en slik Rocky-politikk.

- Du har kanskje bare sett én side av Afrika?

- Jo, men jeg levde i samfunnet, og så hvilken trygghet det var under Daniel Arap Moi. At ting faktisk fungerte. Det var ikke borgerkrig, etniske motsetninger ble holdt under kontroll og folk fikk leve i fred. Men i dag? Vi synes fremdeles synd på afrikanerne fordi den hvite mann var der for hundre år siden. Nå må vi lukke det kapittelet. De har styrt sine egne land i over femti år, og det er så mye korrupsjon, ondskap og egoisme blant afrikanske ledere. Det er ansvarsfraskrivelse og ansvarsløshet. Hvor mange veier har de bygd? Hvor mange sjukehus, skoler? Det er så på tide å kritisere dem.

Hun puster ut.

- Du er hissig på Jonas Gahr Støre også?

- Ja, det er jeg, virkelig. Dagens venstreside er jo blitt som høyresida, de må sannelig finne tilbake til sine konstruktive, fine verdier. Hvem er det som leder Arbeiderpartiet i dag? En samling vestkantgutter og millionærer med Oslo-dialekt. Vi har et elitedemokrati hvor den politiske ledelsen er til for seg selv, mens folks problemer og utfordringer ikke opptar dem. De serverer ferdigtygd politikk fra toppen.

- Det er ikke rart du blir tatt til inntekt for Frp?

- Ja, og for Høyre og Kristelig Folkeparti. Whatever, sier jeg. Jeg er partipolitisk uavhengig. Går det ikke an å ta det beste fra høyresiden og det beste fra venstresiden? I noen saker er jeg faktisk mest enig med Rødt. De har fokus mot makt og maktkonsentrasjon. Det er på tide å ta opp slagordet tjen folket. Sørg for at landet blir bra, rust opp skoler, sykehus, bygg veier! Jeg knytter gjerne neven og sier tjen folket.

- Er du kristenkonservativ?

- Jeg er en kristen troende person, men jeg liker ikke så godt ordet kristen. Det er så mange kristne som oppfører seg stikk i strid med Jesu budskap. De kristne miljøene gjennomsyres av fordømmelse og mangel på godhet og raushet. Jeg forstår godt at noen blir ateister, sier hun, før hun i den neste setningen sier at hun har sans for den katolske kirke. Mystikken. Ritualene.

- Men det er svakheter ved alle kirker. Hvem er mest kristen, liksom? Vårherre skal kanskje få vurdere det?

Hun smiler.

- Jeg snakket med Inge Lønning en gang, og jeg sa at du er blitt så konservativ, men på 70-tallet var du jo så liberal. What happened, man? Og da sa han at på 70-tallet var alle så konservative og da trengte jeg å være liberal for å myke opp. Nå er alle superliberale, og da trenger jeg å være litt konservativ. Litt det samme føler jeg: Hadde jeg levd i en superkonservativ tid, ville jeg pushet på for mer liberale verdier.

- Du vil være i opposisjon?

- Når alle sier det samme, er det nødvendig at noen sier noe annet, og nå føler jeg at Norge trenger en liten dose 50-tall: Mer høflighet, mer respekt for lærere. Mer respekt for hverandre, men samtidig tørre å kritisere. Tørre å kritisere bibelen og koranen. Jeg tror på likeverd, og vi skal ikke ta på mørkhudete med silkehansker. Ta den Mokkamann-saken nå. Hva var det? Her slenger en fyr ut en dårlig vits, der han poengterer at Tshawe og Yosef sin hud er mokkafarget. De er jo mokkafarget! Men her skal hele det politisk korrekte Norge lynsje det mennesket. For noe tull! En svart mann er en svart mann, en hvit mann er en hvit mann, og noe midt imellom det kalles mokka. Vi kan ikke bli så nervøse at vi ikke kan slenge kommentarer om hudfargen til hverandre. Jeg må kunne si: Hei, mokkamann. Han må kunne si: Hei, bleikfis. Ferdig med det.

- Si noe hyggelig om Norge, da.

- Vi har fred her, sier hun mildt.

- Vi har klart å fordele de økonomiske godene, selv om vi nå er inne i en reverseringsprosess. Nordmenn er i stor grad snille, velmenende og ikke kyniske.

- Hva tenker du når du ser deg selv i speilet om morgenen?

- Da tenker jeg: «Dette kan være din siste dag. I dag er øyeblikket du kan gjøre noe godt for andre», sier hun, trekker på seg skinnjakka.

- Livet er jo så kort.

hop@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler

Mest kommentert

  • Skal vi ta tak i hjernevasken?

    Skal vi ta tak i hjernevasken?

    Faten Mahdi Al-Husseini (19) er blitt en nasjonal helt. Men hun beveger seg blant ekstreme krefter. (1479 innlegg) Les mer

  • Norge med i ny reaksjonsstyrke

    Norge med i ny reaksjonsstyrke

    Sju Nato-land stiller «minst» 10 000 soldater som respons på krisa i Ukraina. (1422 innlegg) Les mer

  • - Det er Russland, ikke Nato, som øker spenningen

    - Det er Russland, ikke Nato, som øker spenningen

    Erna Solberg avviser at opprettelsen av en reaksjonsstyrke er svar på Russlands aggresjon mot Ukraina. (875 innlegg) Les mer

  • - Hvorfor er Siv taus om netthatet?

    - Hvorfor er Siv taus om netthatet?

    Aps Hadia Tajik og Raymond Johansen savner opprydding i Siv Jensens rekker. (807 innlegg) Les mer

  • Sint. Ung. Kvinne.

    Sint. Ung. Kvinne.

    Hvorfor er feminister så humørløse? (794 innlegg) Les mer

  • - Støre kaller det populisme, jeg kaller det å ta vanlige folk på alvor

    - Støre kaller det populisme, jeg kaller det å ta vanlige folk på alvor

    Frp-leder Siv Jensen slår hardt tilbake mot bok-angrepene fra Ap-leder Jonas Gahr Støre. (784 innlegg) Les mer

  • Sjåfør tatt i over 240 km/t på E18: - Det er så voldsomt. Jeg har aldri hørt om noe så høyt

    Sjåfør tatt i over 240 km/t på E18: - Det er så voldsomt. Jeg har aldri hørt om noe så høyt

    UP-leder sjokkert over mann som prøvekjørte kameratens BMW. (735 innlegg) Les mer

  • - United leier inn Falcao for 10 millioner euro

    - United leier inn Falcao for 10 millioner euro

    Superspiss til Premier League. (718 innlegg) Les mer