En leilighet. Fem familier. En eventyrlig prisstigning. Vi samlet alle som har eid Ullevålsveien 88 C i Oslo for å skåle i bobler.

Tips oss 2400
ULLEVÅLSVEIEN 88 C: Var opprinnelig leiegård, eid av søsknene Lossius på Adamstuen. Seksjonert til selveierboliger og solgt på det frie markedet på slutten av 80-tallet. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

ULLEVÅLSVEIEN 88 C: Var opprinnelig leiegård, eid av søsknene Lossius på Adamstuen. Seksjonert til selveierboliger og solgt på det frie markedet på slutten av 80-tallet. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

BONANZA: Cecilie og Stig Heistein er nettopp blitt kjærester da Stig vinner budrunden i 1994. - Du hadde tjent dine første månedslønner og følte deg som Krøsus, minnes Cecilie. Elleve år seinere flytter de ut med supergevinst på 2 580 000 kroner. Petter (8) er tilbake i leiligheten der han ble til, sammen med lillebror Aksel (5). Foto: Agnete Brun / Dagbladet

BONANZA: Cecilie og Stig Heistein er nettopp blitt kjærester da Stig vinner budrunden i 1994. - Du hadde tjent dine første månedslønner og følte deg som Krøsus, minnes Cecilie. Elleve år seinere flytter de ut med supergevinst på 2 580 000 kroner. Petter (8) er tilbake i leiligheten der han ble til, sammen med lillebror Aksel (5). Foto: Agnete Brun / Dagbladet

FØRSTE MANN INN: Jørgen Krause og kjæresten fikk kjøpe leiligheten ved loddtrekning i 1989. Søstrene som eide hele oppgangen syns nemlig det var for galt at prisen - som etter en hektisk budrunde lå på 605 000 - skulle bli så høy. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

FØRSTE MANN INN: Jørgen Krause og kjæresten fikk kjøpe leiligheten ved loddtrekning i 1989. Søstrene som eide hele oppgangen syns nemlig det var for galt at prisen - som etter en hektisk budrunde lå på 605 000 - skulle bli så høy. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

KALDT OG STILIG: - Leiligheten var mer stilig enn praktisk. Det var trekkfulle vinduer og kalde gulv, minnes Christina Stuvik-Eide, som kjøpte leiligheten for 3,45 millioner kroner sammen med kjæresten Erik Eide i 2005, rett før de fikk Andrea (6). Da de får beskjed om at neste barn ikke er én, men to, Julia (.t.v) og Rebecca (4), velger de å flytte. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

KALDT OG STILIG: - Leiligheten var mer stilig enn praktisk. Det var trekkfulle vinduer og kalde gulv, minnes Christina Stuvik-Eide, som kjøpte leiligheten for 3,45 millioner kroner sammen med kjæresten Erik Eide i 2005, rett før de fikk Andrea (6). Da de får beskjed om at neste barn ikke er én, men to, Julia (.t.v) og Rebecca (4), velger de å flytte. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

KOS OG KAOS: Vigdis Hvaal og Kim Strømstad fylte kåken med liv fram til i fjor, sammen med Julian (6) og Johanna (3), Nå ligger ny baby i magen og familien pusser opp hus i Asker. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

KOS OG KAOS: Vigdis Hvaal og Kim Strømstad fylte kåken med liv fram til i fjor, sammen med Julian (6) og Johanna (3), Nå ligger ny baby i magen og familien pusser opp hus i Asker. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

SISTEMANN UT: Jannicke Horntvedt og Sigve Dagsønn Stabrun lette lenge for å finne det perfekte stedet for to voksne og en Dachs. Ullevålsveien 88 C ga dem sjel og stil. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

SISTEMANN UT: Jannicke Horntvedt og Sigve Dagsønn Stabrun lette lenge for å finne det perfekte stedet for to voksne og en Dachs. Ullevålsveien 88 C ga dem sjel og stil. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

PFUPP!

Champagnekorken smeller i stukkaturen. Det klirrer i krystall og regner konfetti.

Det er fest. Tidenes bonanza i boligmarkedet. Prisutviklingen de tjue siste åra følger champagnekorken: Rett i taket. Det samme gjør grafen som viser husholdningenes gjeld: Oppover og oppover, helt til pipa for mange. Aldri har nordmenn betalt flere lånte kroner for å skaffe seg et sted å bo. Aldri har de følt seg rikere i kraft av å eie sine egne hjem.

Gjengen som er samlet i Ullevålsveien 88 C på Adamstuen i Oslo har tjent til sammen 3,9 millioner kroner på å kjøpe og selge de samme 102 kvadratmeterne gjennom den historiske oppgangsperioden.

Men det var ikke som spekulanter de åpnet porten inn til den skjermede bakgården for første gang. Alle familiene fulgte et visningsskilt som pekte mot inngangsdøra til venstre i første etasje i den gamle teglsteinsgården. Fem små trappetrinn opp, så var de der.

Hjemme.

Dette er historien om hvordan alle disse menneskene har levd livene sine innenfor de samme fire veggene. Og profittert stort på det.

I hvert fall på papiret.

Som i et sosiologisk eksperiment svirrer de rundt på festen Magasinet har organisert, i rommene de kjenner som sine egne bukselommer:

- På dette kjøkkenet opererte jeg en gang en mann, forteller Stig Heistein (46), tannlege og eier nummer to.

- Naboen over sto på farten til Spania og hadde en stor betent kvise på ryggen. Da var det bare å legge ham over kjøkkenbordet og finne fram utstyret jeg vanligvis bruker til å fjerne visdomstenner.

Eier nummer tre, idrettsbyråkraten Christina Stusvik-Eide (45) stikker hodet ut av badet:

- Det var vi som monterte opp pleksiglasset på veggen over dusjen her. Jeg var bekymret for om panelet bak skulle få fukt, men det ser visst ut til å ha gått greit.

Men hvem har fjernet vedovnen i stua? Og glasset bak kjøkkenbenken, det er også borte?

- Eh, ja. Vi ville ha hvite fliser og en litt annen look, nikker Jannicke Horntvedt (33), finansrådgiver og tilhenger av interiørstilen «shabby chic».

Sammen med kjæresten Sigve Stabrun (31) er hun femte og nåværende eier. Samboerparet flyttet inn sammen med dachsen King (8) i fjor høst og har innredet hjemmet sitt romantisk og antikkhvitt, med malte, gamle møbler med løveføtter, saueskinn og myke puter.

Men mellom stua og spisestua har leiligheten fortsatt «hypermoderne skyvedører av glass», som det heter på prospektspråk, sju år etter at Stig og kona Cecilie (42) pusset opp med hjelp av en interiørarkitekt som også likte glass, stål og reine linjer.

- Mamma. Jeg vil se på rommet mitt, sier Johanna (3) og leier eier nummer fire, den høygravide tv-journalisten Vigdis Hvaal (41) med seg.

Det som i dag er gjesterom var Johanna og storebroren Julian (6) sitt revir for bare et halvt år siden, til mamma plutselig fikk en lillebror i magen.

Og så kommer han endelig, festens midtpunkt: IT-arkitekten Jørg Krause (52), den første eieren av dem alle.

Bygården fra 1914 besto av utleieleiligheter fram til slutten av 80-tallet, da den ble omregulert til selveierleiligheter.

- Disse dørtersklene lagde onkelen min på mål hjemme i Tyskland, sier Jørg og setter seg på huk i døråpningen fra gangen inn til stua.

Han stryker ei hånd over det slitte treverket og klukker for seg selv. Dermed er vi 23 år tilbake i tid.

1989. Det er det året Madonna inntar dansegulvene med «Like a Prayer» og James Bond har rett til å drepe. Furumøblene er fortsatt lutet, glassfiberstrien rundt i de tusen hjem blir malt i pastell, yuccapalmene bidrar til kosen og renta ligger på 15 prosent. Norsk økonomi er på nedtur, arbeidsløsheten øker og boligmarkedet skjelver.

- Jeg og kjæresten min var sikre i det vi kom inn. Det var her vi skulle bo, sier han.

At det gamle oppussingsobjektet lukter vondt, har sekkestrie på veggen, slitne gulv, umoderne kjøkkeninnredning og et knøttlite, mørkt bad, gjør ingenting.

Romløsningen er perfekt, med to stuer etter hverandre og et stort kjøkken. Det er høyt under taket, brystningspanel på veggene og rosetter i taket. Beliggenheten er stille, men samtidig sentral.

- Så startet budrunden i et overraskende tempo. Smertegrensen vår gikk ved 600000 kroner, og da vi kom dit, var det noen andre som fortsatte å by.

Jørg og kjæresten har allerede innredet i fantasien. Nå må de melde pass. Så skjer det utenkelige.

- Mekleren ringte og sa at søstrene som eide hele oppgangen syns det var for galt at prisen skulle bli så høy. De hadde bestemt seg for å arrangere loddtrekning isteden.

Sånn har det seg at mens Berlinmuren faller, står tyske Jørg og hakker løs på et seigt, gammelt linoleumsgulv i Norge. Pris: 605000 kroner.

- Faren min bare ristet på hodet første gang han kom inn. Det så ikke ut her. Vi måtte rive ned tapet og hakke av tjukke lag med skipsmaling og lim fra gulvet. Det første som møtte deg, var en stor gang med et fire kvadratmeters bad plassert midt i. Det rev vi og bygget et stort bad i stedet, sier Jørg.

De vil ta vare på det gamle, finne sjela i huset. Og her har de et ypperlig utgangspunkt. De originale tregulvene som finnes under linoleumen, de brede vinduskarmene, dørene som de leverer til luting.

Stua blir malt linnégrønn. Det er Laura Ashley-border, hvite lister og et bad i grått og hvitt. Kjøkkenet får terrakottafliser og på kjøkkenbenken plasserer de kronen på verket: En peis.

- Den ble leilighetens hjerte. Vi samlet venner og drakk champagne mens vi så inn i flammene. Rundt oss knelte boligmarkedet, men vi bekymret oss ikke for vi hadde det så fint, med lange middager og knitrende varme.

Inntil det plutselig blir kaldt.

I forholdet. I norsk økonomi.

Kjærligheten tar slutt i 1993, maksimalt dårlig timet med boligmarkedet som når sitt nullpunkt i moderne tid året før.

- Vi ville ikke selge oss til gjeld. Så hun flyttet ut, mens jeg ble sittende med leiligheten til markedet hadde karet seg opp såpass at vi kunne gå i null. Det ser ut som vi tjente 265000 kroner, men det er bare i teorien. Oppussingen hadde jo også kostet en del.

1994. Lillehammer-OL får nordmenn til å gå med vadmelshatter med pins. Ut av radioen strømmer Prodigy, Blur, Oasis og Nirvana. Norske hjem fylles med enda mer lutet furu og en ny fargepalett. Pastellene blir malt over med flaskegrønt, rustrødt, okergult. På boligvisninger rundt om i landet står meklerne fortsatt og skotter etter kjøpere. Renta blinker på drøye åtte prosent. Men i kantina på det odontologiske fakultet i Oslo blir det snakket om Stig. Høye, mørke Stig Heistein. Nyutdannet tannlege, under spesialistutdannelse i rotfylling. Nå har han gått berserk i boligmarkedet.

«870000», hvisker medstudentene til hverandre over matpakkene.

«Åttehundreogsøttitusenkroner!!»

- Mekleren i Ullevålsveien brukte alle triksene i boka. Duften av nybakt brød, knitrende peis og tente stearinlys. Alt. Jeg var alene på visning og la inn et bud på takst. Etter en halvtime ringte han. «Budet er akseptert». Bang! Hva betydde det? Jeg måtte kaste meg på telefonen til sparebanken i Hedmark for å ordne lån.

- Ha ha! Du hadde tjent dine første månedslønner og følte deg som Krøsus, sier Cecilie Heistein (42) som da var fersk kjæreste, bosatt i leid leilighet på Bislet.

Cecilie og Stig bærer sofaen hennes - en stripete herlighet i nettopp flaskegrønt, rustrødt og okergult - mellom seg opp gjennom gatene til Ullevålsveien.

De maler veggene i farger som matcher sofaen. Skipskista etter Cecilies bestefar får plass på kjøkkenet. Stigs fargesterke malerier av kunstneren Terje Ythjall passer perfekt på kjøkkenet.

I den stripete sofaen utvikler ting seg raskt.

- Jeg kom hjem fra oral- og anatomieksamen en ettermiddag da vi bare hadde bodd sammen i tre måneder og skjønte hva han hadde på gang. Det var første gang han fridde, forteller Cecilie.

Det skjer i sofaen. Svaret blir nei.

Stig må fri og fri, til sammen tre ganger over seks år. De vet at de vil ha hverandre. Men det er vel ingen hast med ring på fingeren? mener Cecilie.

Rundt i leiligheten tasser små labber. Det er valpene Balder, lille Isa og rampete Thea, som blir del av husstanden for ett år hver.

- Lions? førerhundskole ligger i nærheten og vi hadde valpene for at de skulle bli vant til å leve i en familie.

Da «utdannelsen» er over, flytter de firbeinte videre til blinde og svaksynte eiere.

- For å si det sånn: Det har vært grining også i denne leiligheten, sier Stig.

Etter hvert også babyhyl. Fotoalbumet viser historiske øyeblikk. Stig som står i stua, nyankommet hjem fra fødeavdelingen, fortsatt med dongerijakka på og et helt nytt menneske på armen. Praktisk nok ligger leiligheten i gåavstand fra Ullevål sykehus. På vei til fødeavdelingen må Cecilie stoppe for å spy mellom parkerte biler.

Fru Pedersen fra B-oppgangen kommer på døra med hjemmestrikkede sokker til lille Petter. Ungdommene som leier leiligheten over, spiller basketball i stua. Det er naboer som man kan innlosjere gjester hos når de er bortreist og en selv har overnattingsbesøk. Det er «fire egg og en kopp sukker». Bytting og låning og idyll. Men også dryppende vannlekkasjer fra oven, og uskyld i nabolaget som blir brutt da det plutselig ikke lenger er trygt å la Jaguarer stå på tomgang på fortauet mens man leverer i barnehagen.

Ryktet sier det var Dan Børge Akerø som pleide å gjøre det. Han er tross alt kongen av lørdagsunderholdningen på norsk rikskringkasting. Til Jaguaren plutselig en dag er borte og Adamstuen ikke lenger er Kardemomme by.

Men i bakgården vokser det markjordbær og Petter feirer toårsdag med langbord og tørket frukt i godteposene, sånn det må bli når man er sønn av to tannleger. Etter hvert som tannlegelønna blir høyere, vokser lysten på oppussing. Interiørarkitekten de hyrer inn gir leiligheten en fancy makeover med lyse farger, rene flater og minimalistisk design, kombinert med de opprinnelige detaljene. Skyvedøra i grønnaktig glass mellom spisestua og stua er glansnummeret. For ikke å glemme den ekstra brede gasskomfyren fra Smeg. På barnerommet får Petter en spesialbygd skapseng fordi plassen er knapp.

Men selv om det er hjerterom, strekker ikke husrommet til når magen til Cecilie blir stor igjen. I dag er Petter (8) storebror til Hedvig (6) og Aksel (5) og familien bor i Bærum.

- Når vi kjører forbi her snakker vi fortsatt om hvem som bor i leiligheten vår, sier Cecilie.

- Vi strekker hals og følger med på hvordan de innretter seg. «Næh. Har de hengt opp gardiner der?».

Av alle eierne er det ingen tvil om hvem som har sittet igjen med den store jackpoten. De elleve åra Stig og Cecilie eide, faller sammen med selveste klondyke i det norske boligmarkedet. Da de låser seg ut for siste gang, har de 2580000 kroner mer på kontoen.

- Fratrukket utgiftene til oppussing, ble vel fortjenesten nærmere to millioner, korrigerer Stig.

Hva gjør man med så mange nuller ekstra til disposisjon? Drar til Bahamas? Går amok på shopping i Bogstadveien?

- Noe av gevinsten ble investert i en spesialbygd dobbeltseng fra Hästens. 2,2 meter lang og 2,1 meter bred, gliser han.

- Resten har vi pumpet inn i eneboligen på Jar, ler hun.

Det er i februar 2005 at kjæresteparet Christina Stusvik-Eide (45) og Erik Eide (40) første gang går inn i leiligheten. På visning. Vintertemperaturen er et par grader varmere enn normalen dette året. Økonomien til folk flest er god, renta er nede i behagelige fire prosent, prismekronene er på vei til å få sin renessanse og «Charlie og sjokoladefabrikken» skal ende på toppen av filmlistene.

Christina og Erik venter barn. De har vært sammen et drøyt halvår, bor like nedi gata i en leid leilighet. Nå vil de ha noe eget. Og større. Mer barnevennlig. Selv om adressen ikke føles så attraktiv, faller de pladask for beliggenheten. Denne vil de ha. Dessuten er de lei av å gå på visninger.

- Vi var ikke like opptatt av design som de som bodde der før oss, erkjenner Christina.

I slutten av mai bærer de inn pappeskene sine. Papirene er skrevet under. For 3,45 millioner er de eiere av en av byens attraktive førsteetasjer.

- Jeg husker vi gikk noen runder på kjøkkenet, det var så fint, hele leiligheten var så ferdig. Vi trengte ikke gjøre stort og det passet oss glimrende, vi var ikke gira på mye oppussing, sier Christina.

Farger, former og humor. Det er noen av ingrediensene i interiørtrenden «future shock» denne våren. Plast og pleksiglass og gjennomskinnelig materiale står i høysete. Det finnes også råd for dem som vil dyrke det nostalgiske. Når det gjelder trenden «new barokk» er ornamentale tapeter, gjerne med innvevde gull- og sølvtråder, lysestaker i pleksiglass med strass, og tunge gardiner med dusker helt legitimt.

- Vi skjønte ikke helt den glassdøra mellom stua og spisestua, smiler Christina, og innrømmer at de så mer på at hovedsoverommet var stort og hadde god plass til barneseng. At det aldri var et problem å få barnevogna inn og ut av gangen. At den felles bakhagen var glimrende for små barneføtter som skulle lære seg å gå i gresset. Dessuten får de barnehageplass på grunn av denne leiligheten.

- Det lå en familiebarnehage rett oppi veien, og vår leilighet ble vertshjem to dager i uka. Da kom det en assistent hjem til oss, pluss to barn til. For oss var det fantastisk å slippe å dra Andrea ut om morgenen. Assistenten kom klokka åtte, og det ble nesten som å ha en dagmamma, sier Christina.

- Men det var ikke like populært blant alle beboerne. Assistenten hadde dreadlocks, hun var en nydelig jente som vi ble veldig glade i, vi brukte henne også som barnevakt, men noen ble litt skremt av det håret, sier Erik.

Og mens Katie Melua smyger seg smektende ut fra radioen, spiller Erik Motorpsycho, Led Zeppelin og Foo Fighters for lille Andrea. De gjør ikke mye med leiligheten. Setter inn garderobeskap i gangen, skifter vask på badet, fjerner dusjen til fordel for vaskemaskin og tørketrommel. Og monterer pleksiglass på baderomsveggen.

- Leiligheten var mer stilig enn praktisk. Det var trekkfulle vinduer og kalde gulv. Og barnerommet lå veldig langt fra vårt soverom, sier Christina.

Våren 2007 er hun gravid igjen. De planlegger å sette inn køyeseng på soverommet, når beskjeden kommer: Det er ikke én baby i magen. Det er to.

- Da ble vi bare enda mer praktiske. Tenkte på hva slags bil vi skulle ha, og på hvordan det ville være å komme hjem med tre trøtte barn i baksetet pluss fjorten bæreposer, og så ikke finne parkeringsplass. Vi hadde ikke lyst til å flytte med tre små rundt oss, og i oktober dukket det opp et hus til leie på Finn, og oops så hadde vi flyttet, sier Erik.

I desember kommer tvillingjentene Rebecca og Julia. Leiligheten i Ullevålsveien må selges. Og så kommer finanskrisa.

- Jeg husker jeg var skikkelig irritert på Dagbladet, de smurte ut dommedagsprofetier på forsidene om det synkende boligmarkedet, og det var ikke akkurat en fordel for oss som måtte selge, sier Erik.

Da visningen begynner, er det ikke mangel på folk. Bud er det derimot dårlig med. Det må flere runder til og nedjustering av forventningene før de til slutt sitter igjen med en gevinst på 275000 kroner, som går rett inn i nytt hus på Røa.

- Vi hadde planlagt å bo der lengre, men med så mange barn, ble livet annerledes, sier Christina.

2008 er året da avisene skal rope «Nå sprekker bobla», men som i ettertid bare ses som litt skurr på grafen som fortsetter å stige og stige mot all time high. Finanskrisa gjør det vanskelig å få mellomfinansiering. Renta gjør flere byks oppover, mot åtte prosent. Markedet bråbremser.

Da Vigdis Hvaal (41), Kim Strømstad (33) og lille Julian (2) kommer på visning for annen gang, må de likevel konkurrere med en annen familie.

Vigdis sitter på jobb i NRK Dagsrevyen dagen etter, temmelig gravid da som nå, med lillesøster Johanna i magen og mekleren på øret. Gjennom telefonen fyker budene. Femti tusen over takst. Hundre tusen. Solgt!

For 3,7 millioner får de med gasskomfyren fra Smeg på kjøpet. Og et helvetes stress med å bli kvitt den gamle leiligheten sin.

- Den ligger rett der borte, i 3. etasje på den andre siden av bakgården, forteller Vigdis og nikker ut gjennom kjøkkenvinduet.

- Etter sju runder med visninger, fikk vi én budgiver som betalte 500000 under takst.

Men så er det gjort. Ekteparet slipper å havne i gjeldsfella. Isteden kan de konsentrere seg om å bygge rede før de skal bli tobarnsforeldre. Ut av iPoden høres tidløse toner fra Stevie Wonder, Radka Toneff og AC/DC. Riesling står høyt på lista sammen med take-away fra Tasty Thai og etter hvert sushien rundt hjørnet.

- Leiligheten viste seg å være helt perfekt for oss. Vi var aldri bekymret for å sove med vinduet åpent. Det eneste som lusket utenfor var en grevling. På kort tid fikk vi venner både i etasjen over og rundt oss. Det ble en sokkelesten-idyll der barna løp inn og ut hos hverandre. Et mikrokosmos, sier Vigdis.

- Sokkelesten og sokkelesten. Det var i overkant gulvkaldt der den første vinteren, minner Kim som på toppen av boligkjøpet måtte investere i filtøfler.

Respateks og teak. Loppefunn og dyr design. Vigdis og Kim kjører en tidsriktig miks av interiør. De snur om på planløsningen så spisestua og stua bytter plass. Sofaen fra Vigdis? farmor får plass i stua. Fra bruktmarked haler de inn et 60-talls hjørnebarskap. Kjøkkenbordet er fra 70-tallets Ikea, bokhyllene dyre og lekre, fra danske Montana.

I nabolaget får de tilfredsstilt alle primærbehov.

Kjøtthandleren «Kokken og slakteren» selger verdens beste leverpostei. Nærmeste pol ligger rett nede i Thereses gate. En sushi take-away popper opp. Det er piknik i Stensparken om sommeren. Aking i parken med det rare navnet Idioten om vinteren.

Men nærmiljøet er også åsted for dramatikk: Det er lille Julian som en dag finner ut at han vil stikke av fra barnehagen. Sammen med ei venninne smetter han ut gjennom et hull i gjerdet og trasker av sted hjemover. For å komme dit, må toåringene krysse en av Oslos mest trafikkerte veier. I Kirkeveien får rømlingene en annen idé.

- De ville ta bussen og «trykke på knappen». Tilfeldig forbipasserende reagerte på at to små barn sto alene på bussholdeplassen. Da barnehagen ringte oss, hadde barna akkurat blitt kjørt tilbake i politibil, sier Kim.

Personalet i barnehagen blir sykemeldt og Dagsrevyen slår saken opp stort.

Likevel, de gode minnene overskygger skrekkopplevelsen.

- Vi flyttet herfra på bursdagen til Kim og jeg gråt i flere dager. Ungene gråt. Og du gråt nok du også, Kim. På innsida. Selv om det var mitt prosjekt at vi skulle flytte videre. Jeg ville ha frittgående barn, sier Vigdis.

Gjennom tårene kan de se et helt greit tall: En gevinst på 775000 kroner. Nå er de nettopp ferdig med totaloppussing av Vigdis? barndomshjem i Asker.

- Takket være det gode salget av leiligheten i Ullevålsveien fikk vi råd til å bore etter bergvarme. Vi bestemte oss for at vi aldri mer ville være kalde på tærne, sier Kim.

2011. Boligprisene stiger. Det som er dyrt den ene måneden, er enda dyrere den neste. I 2. kvartal er realprisen på boliger seks prosent høyere enn samme kvartal året før. Jannicke Horntvedt (33) og Sigve Dagsønn Staburn (31) bruker et år på å finne drømmeleiligheten for to voksne og en liten dachs. Pris: 4,5 millioner kroner.

- Helst ville jeg ha en hageparsell, sier Jannicke

- Men da måtte vi ha flyttet ut av byen, eller inn i en av hagebyene, og i så fall ville prisen blitt noe helt annet, og det samme ville boarealet, sier Sigve.

De har vokst ut av skapene i sin 50 kvadratmeterleilighet. Økonomien tillater nå flere kvadratmeter.

- Vi er vant til å bo i første etasje, så det skremte ikke oss, sier Sigve.

- Særlig ikke når leiligheten ligger så tilbaketrukket fra veien. Det er ingen fortau utenfor et eneste vindu. Det vandrer ikke toppluer forbi. I stedet har vi en felles hageflekk på begge sider av gården, og vi er blant de som bruker uteområdet mye, sier Jannicke, mens King bjeffer etter skritt i trappeoppgangen og er fornøyd for hver busk han kan snuse på i umiddelbar nærhet.

- Jannicke blir verdens ivrigste når det kommer til budrunder, særlig når andre er interessert. Da setter hun i gang, og ringer meg i ett: «Kan vi gå opp femti til?»

Og mens Chris Medina topper VG-lista med «What are words» og fansen venter på neste Harry Potter-premiere, blir Jannicke og Sigve eiere av 102 kvadratmeter og et større lån, mens renta kryper mot fem prosent.

Sigve er porteføljeforvalter i Storebrand Kapital forvaltning, mens Jannicke er finansrådgiver i Handelsbanken og synes det er mindre skummelt å ta opp lån nå, enn da de kjøpte sin første leilighet.

- Som du kanskje skjønner, det er ikke jeg som har bestemt innredningen her. Jannicke har lært meg å like den litt gammeldagse og koselige stilen, sier Sigve.

- Jeg liker leiligheter med sjel. Denne hadde potensial til å innredes akkurat som jeg ønsket. Dessuten elsker jeg at den er så lys, med store vindusflater på begge sider. Vi trengte ikke gjøre mye med den, sier Jannicke.

De har hvitlakkert gulvene og malt litt på vegger. På ønskelista står peis i spisestua, pipemuren er der. Og så var det badet, tanken på oppussing av det har begynt.

- Men planløsningen er perfekt. Leiligheten passer glimrende til fester, vi kan jo lage langbord gjennom halve leiligheten. For noen uker siden hadde vi 40 gjester, og det virket ikke overfylt, sier Sigve.

- Jeg er så stolt av spiskammerset mitt, smiler Jannicke og peker bort i kjøkkenhjørnet der det står store kakebokser og flaske på innebygde hyller.

Ifølge IMM Colognes trendanalyse av 2011 vil vi fortsatt like konseptet der vi lager mat, spiser og sosialiserer i samme rom. Altså vil åpne kjøkkenløsninger fortsatt være tingen. En annen trend som holder seg, er moderne sofaer og stoler i hvitt.

- Her og nå er dette drømmen av en leilighet, men vi regner ikke med å bo her bestandig. Kanskje fem år, pluss minus, sier Sigve.

- Og jeg drømmer fortsatt om egen hage, sier Jannicke.

Er festen over?

Nei, det er kake igjen!

På Magasinets eksperimentelle party er kaka riktignok lagd av papp og gullpengene barna tygger på er bare sjokolade. Tusenlapper på moro-dorullene og monopolpenger flyr veggimellom sammen med såpebobler og ballonger, men champagnen er ekte vare.

Med deilige, kriblende bobler.

Blant Ullevålsveien 88 Cs mange beboere glir samtalen livlig. Jørg forteller om den gangen han ranglet hjem fra byen en tidlig morgen og ikke kom seg inn ytterdøra fordi bygårdens egen bakgårdsgrevling satt på trappa og glodde olmt på ham.

Erik forbanner de eksklusive og kompliserte Expo Nova-lampene Stig fikk montert på kjøkkenet, som man bør ha Mensa-medlemskap for å skifte pære i. I krokene diskuteres det i hvilken retning det er mest lytt og hvilke naboer man har hørt sexlyder fra. Og Jørg legger armen på skuldrene til Stig og understreker at han ikke bærer nag for at han og Cecilie fjernet peisen han hadde murt opp på kjøkkenbenken.

- Den var såpass eksentrisk at jeg hadde regnet med at den var borte nå. Men badet er nesten intakt sånn vi bygget det, registrerer Jørg.

- Unntatt den strukturmalingen dere hadde på veggene. Det var en sånn tjukk maling som var påført med rull, i mønsteret av små halvmåner. Den var ... unnskyld meg, helt jævlig, sier Stig.

Jørg gliser og tar en slurk champagne.

- Helt enig. Ideen var bedre enn resultatet.

Men hvordan ble en leilighet til 605000 verdt 4,5 millioner kroner? Hvordan har vi alle endt opp med å betale så svimlende mye mer for hjemmene våre i løpet av disse tjue åra?

«Riktig pris er det den største idioten er villig til å betale», heter det i boligmarkedet.

Jannicke ler og rister på hodet. Vi har spurt om det betyr at hun og Sigve er de hittil største idiotene.

- Vi føler ikke at vi har betalt noen overpris. •

tlo@dagbladet.no, rak@dagbladet.no
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør