Kan man være mot demokrati i Den arabiske verden fordi man er uenig i hvordan folk bruker friheten sin?

Tips oss 2400
KRITISK: Seniorforsker Henrik Thune kritiserer norske intellektuelle for å i praksis motsette seg demokratisering i den arabiske verden. Foto: Mette Møller

KRITISK: Seniorforsker Henrik Thune kritiserer norske intellektuelle for å i praksis motsette seg demokratisering i den arabiske verden. Foto: Mette Møller

Tilsynelatende har Vesten forholdt seg såpass romslig og oppmuntrende til Den arabiske våren at man skulle tro frihet og demokrati alltid har vært siktemålet for Vestens politikk i Midtøsten. Men realhistorien er mye mer sammensatt. I motsetning til engasjementet for demokrati andre steder i verden, har Europa og USA etter den kalde krigen tillatt den arabiske verden å få eksistere innenfor sitt helt egne univers. Kamp for menneskerettigheter og demokrati har vært lavt prioritert, og fullstendig underordnet geopolitikk og strategiske oljeinteresser. Selv journalister, Pen og Amnesty har vært mindre engasjert i Den arabiske verden enn andre steder. I den grad man har engasjert seg, har kritikken i hovedsak vært rettet mot Islam og islamismen, og ikke i retning av det som alltid har vært den dødeligste formen for undertrykkelse i den arabiske verden: den repressive og autoritære statsmakten i Egypt, Syria og andre steder.

Med den arabiske våren har det inntruffet et historisk skifte. Det er ikke lenger gangbar utenrikspolitisk valuta å tilby arabiske eliter full politisk immunitet. Ikke engang realpolitikkens største fanebærere - folk som Henry Kissinger - mener nå at den demokratiske utviklingen kan eller bør stagges. Men samtidig med dette skiftet i vestlig utenrikspolitikk, synes en ny form for demokratibekymring nå å være på frammarsj. Denne gangen ikke fra vestlige utenrikspolitikere, men, overraskende nok, fra intellektuelle og akademiske miljøer. Det siste året har det faktisk vært sånn at man som avisleser har følt behov for å gni seg i øynene. En rekke lærde, kloke mennesker - flere med lang livserfaring fra Midtøsten - har etablert seg som kritikere av Den arabiske våren. De har gått inn for å bevare status quo i Egypt - ikke fordi de ikke tror på demokratiske institusjoner som sådan, men fordi de frykter at unge mennesker skal løpe av sted med sin nyvunne demokratiske frihet og gi makten til politiske bevegelser som står oss fremmed.

Hva slags intellektuell strømning er dette? Kan man være mot demokrati fordi man er uenig i hvordan folk bruker friheten sin?

La meg være mer konkret.

På formiddagen den 29. november i fjor, samme dag som de foreløpige resultatene fra den første valgrunden i Egypt viste at Det muslimske brorskapet ville få langt mer enn 40 prosent av de avgitte stemmene, mottok jeg en e-post fra en venn av meg. Mailen inneholdt en lang debattråd fra Facebook.

Debatten var fra veggen til samfunnsdebattant Halvor Fosli, som hadde startet tråden med å skrive: «Kan ikke skjønne annet enn at valg i land som Egypt forutsetter begrenset stemmerett. Klanstrukturer, ekstrem fattigdom, kvinnens underordnede stilling [...] tilsier at mange velgere er til salgs på ulike vis.» Deretter var det andre som hadde slengt seg på. Først: «Demokratiske samfunn med høy analfabetisme og uten skikkelig fungerende voldsmonopol, har jeg liten tro på». Dernest: «Så fint, da kan egypterne legge seg ned å dø, spesielt alle de som kan kalles analfabeter». Deretter Fosli igjen: «Jeg skjønner jo også godt at det demokratiske ideal står så sterkt nå at man må ha allmenn stemmerett selv i de mest tilbakestående politiske kulturer...» Og på denne måten fortsatte det.

Jeg stusset litt mens jeg leste. Det er klart det er krevende å bygge demokratier. Men argumentene manglet konsekvens, og var enkle å tilbakevise. Dessuten hadde de en strukturell likhet med angrepene mot innføring av allmenn stemmerett for kvinner i Norge 1913 («fordi kvinner var oppfarende og manglet rasjonalitet») eller argumentene mot den såkalte «Voting Rights Act of 1965» som ga svarte full stemmerett i USA («fordi svarte gjorde det dårligere på IQ-tester enn hvite»). Debatten på Facebook var i tillegg basert på en misforståelse om den demokratiske prosessen i Egypt. Innføring av demokrati handler ikke først og fremst om valg og flertallsstyre. Demokrati handler om å skrive en grunnlov for å etablere en rettsstat som ivaretar grunnleggende rettigheter for enkeltmennesker, der stemmerett bare er én av rettighetene. Sånn er det i Egypt og Libya og sånn var det i Frankrike i 1789.

Det å avvise demokrati fordi man er bekymret for menneskerettigheter, slik Fosli gjør, er derfor historisk sett å snu verden på hodet. Kravet om flertallsstyre og demokrati går hånd i hånd med kravet om grunnlov og rettsstat. Og rettsstat er den beste garantien vi kjenner for å beskytte enkeltmennesker rettigheter.

Noen dager senere kom jeg over en artikkel av stortingsrepresentanten Torbjørn Røe Isaksen. Den handlet også om Foslis demokratikritikk, og et av Røe Isaksens poenger var at dette ikke var enkeltstående argumenter, men fragmenter av en bredere debatt om «muslimske land». Jeg tror han har rett. Den enkle debatten på veggen til Fosli speiler et bredere fenomen, noe som ikke handler om demokratisk utvikling i fattige land generelt sett, men om islam og muslimer. På denne måten er debatten på Facebook symptomatisk. Den er et uttrykk for en utbredt bekymring i tråd med en serie utspill fra flere meningsdannere i forbindelse med opptøyene på Tahrir-plassen i Egypt.

En av disse er professor i sosialantropologi, Unni Wikan. I en bredt anlagt artikkel i Aftenposten, hevdet hun å tale på vegne av hele det egyptiske folket og uttrykte sin støtte til Mubaraks regime. «Å tippe Mubarak er ingen prioritet i disse dager», skrev hun. Og hvorfor ikke? Jo, «fordi er det noe man ikke vil så er det at Brorskapet skal overta makten.» «I dag har selve ordet frihet fått en ny betydning [...] Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte.». Ikke så lenge etter ga en annen av Norges fremste kjennere av den arabiske verden, Walid al-Kubaisi, et av flere intervjuer der han uttrykte mye av det samme. «Alternativet til Mubarak-regimet kan bli verre. Dersom Det muslimske brorskapet kommer til makten i Egypt, er det enda verre».Og dette er ikke noe særnorsk fenomen. En rekke av verdens fremste internasjonale kommentatorer har uttrykt mye av den samme bekymringen og skepsisen til demokratiseringsprosessen i Midtøsten.

Hvorfor finner man i 2011 sporen til en systematisk intellektuell kritikk av Den arabiske våren?

Jeg vet godt at både Wikan, Fosli og al-Kubaisi er tilhengere av demokrati og liberalitet. Jeg er også klar over at Wikan har justert sitt syn etter at Mubarak falt. Det er heller ikke vanskelig å forstå al-Kubaisis bekymringer. Han vet godt hvordan Iran har ødelagt Irak. Dette kan likevel ikke dekke over det vesentligste: Både Wikan, Fosli, al-Kubaisi og en rekke andre formulerer en intellektuell posisjon som i praksis motsetter seg demokratisering av den arabiske verden.

Det dreier seg om en slags «dobbelt» relativisering av verdien av demokratisk frihet. Jo, frihet, men betinget av orden. Jo, frihet, men betinget av frihetens konsekvenser. Spørsmålet er hvordan man kan være for demokratiets fulle blomstring og revolusjonære framvekst her i Europa, og samtidig anvende andre kriterier for politikk i den arabiske verden. Den mest åpenbare forklaringen er enten frykt for politisk islam, et skjevt og overdramatisert bilde av Det muslimske brorskapet, eller mistillit til det arabiske folkeflertallet. Uansett er ikke posisjonen ny. Wikan og al-Kubaisis bekymringer er parallelle med det som har vært den egyptiske politiske elitens selvforsvar, og deres sosiopolitiske begrunnelse for autokratiet. Posisjonen faller også farlig nær en form for il-liberal intellektualitet som preget deler av norsk intelligentsias syn på autoritære regimer på 1970-tallet.

Det er ikke godt å si om dette er en bølge, eller kanskje bare en siste avglans av en gammel historie. Uansett er bekymringene overdrevne. Demokrati vil bety flere islamistiske regimer, med mange store utfordringer på veien. Men Det muslimske borskapet er ikke ytterliggående. Det er en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiskepartier på 1950-tallet, milevis unna Iran og radikale islamister. Og det er akkurat her Vesten sto store utfordringer ligger: For det første, å innrømme Den arabiske verden tid til å utvikle sitt eget demokrati. Og for det andre, at vi ikke atter en gang ender opp som de arabiske demokratiets bekymrete motkraft, fordi vi misliker hvordan folk i Midtøsten velger å bruke sin egen politiske frihet.

Dette er et utdrag fra artikkelen «Frykten for de andres frihet», som står på trykk i siste utgave av Samtiden, som kommer ut i dag.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør