Utdanning: Telemarksforsking kom i høst med en utredning gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet om teaterutdanningen i Norge. Utredningen beskjeftiger seg først og fremst med skuespillerutdanning, men også teaterutdanning på høyskolenivå innenfor regi, scenografi, dramaturgi, lyd- og lysdesign og dramatikk blir til en viss grad behandlet.

Pressen har gjengitt utredningens konklusjon om at det utdannes for mange skuespillere her til lands. Utover det har lite kommet fram om funnene i studien.

Norsk Teaterlederforum, som organiserer teatersjefer og direktører innenfor norske institusjonsteatre, var blant initiativtakerne til denne undersøkelsen sammen med Skuespillerforbundet og de tre høyskolene som i dag har skuespillerutdanning på bachelornivå på programmet.

Norsk Teaterlederforum og norsk teater er klar over at utdanning av skuespillere, regissører, scenografer og så videre er ressurskrevende, både økonomisk og faglig. Det offentlige får selv bestemme hvor mange man mener skal tilbys en slik utdanning.

Teatrene mener det er bra at den monopolsituasjon som Statens Teaterskole i sin tid hadde, er brutt. Vi mener det er bra med konkurranse. Norsk teater har godt av at det finnes rom for ulike pedagogiske metoder og kunstsyn. Dette fører til mangfold og viktige impulser. Av samme grunn finner vi at det er verdifullt at noen utdanner seg i utlandet, ikke minst innenfor fagfelt vi har lite eller manglende tilbud om i Norge.

I teatret eksisterer det hard konkurranse: om opptak til studiene, om å få arbeid - og i yrkeslivet om å få de gode oppgavene. Teaterlederne mener derfor at det bør utdannes flere enn arbeidsmarkedet i snever forstand etterspør.

For teatrene er kvaliteten avgjørende. Derfor mener vi at de tre høyskolene som i dag tilbyr skuespillerutdanning på bachelornivå må sikres tilstrekkelig med ressurser slik at forsvarlige faglige rammer blir sikret. Studentene må sikres at utdanningen de får holder faglige mål.

Dette siste gir utredningen fra Telemarksforskning få svar om. Utredningen er bygget på tradisjonell samfunnsvitenskapelig analyse. Her er man avhengig av informantene og hva de sier om kvalitet og innhold. Utrederne selv har ingen synspunkter om kvalitet eller innhold i utdanningen.

Det er en generell svakhet med den forskning som bedrives i Norge omkring kunst og kultur. Samfunnsviterne er bortimot enerådende. Det betyr at estetiske vurderinger eller kvalitet sjelden er tema for evalueringer og vurderinger på dette feltet.

Dette kan framstå som et paradoks i en tid hvor for eksempel Universitetet i Oslo foreslår å legge ned faget teatervitenskap.

Norsk teater ønsker kvalifiserte undersøkelser innenfor det estetiske området og på spørsmål om kunstneriske kvaliteter.

Mange unge mennesker ønsker å skaffe seg teaterutdanning. Vi skylder dem som får det, et skikkelig faglig utbytte. For er konkurransen stor om å komme inn på studietilbudene, ja så blir den ikke mindre i det framtidige yrkeslivet.