Sean Penn glimrer som eksentrisk rocker i roadmovien «This Must Be The Place».

Tips oss 2400
4

«This Must Be The Place»

  • Regi: Paolo Sorrentino
FILM: For en rar, kul rolle. I dramakomedien «This Must Be The Place» gir Sean Penn seg selv, kropp og sjel, til rollen som Cheyenne, en pensjonert rockestjerne i livskrise.

Outrert Penn


Cheyenne har trukket seg tilbake til Dublin, der han henger med en beslektet tenåringssjel på det lokale kjøpesenteret og gjør tai chi med kona, den mer robuste Jane (Frances McDormand). Det harmoniske ekteskapet til tross er han ulykkelig, urolig. Cheyenne har ikke barn og knapt foreldre: Den konservative jødiske familien i New York er ikke på godfot med den eksentriske sønnen. Han er en feminin og forsiktig skikkelse, og samtidig outrert. Over leppestiften ser Penn ut på verden med hjelpeløse, sminkede øyne. Og han har en helt særegen komisk timing: Penns Cheyenne snakker sakte og slepent, med tilgjort lys stemme, og kommer senere inn med sine bemerkninger og punchlines enn man forventer - og så treffer han likevel, på forunderlig vis, akkurat der han skal.

Kul og kryptisk


Filmen er også rar. Og ganske kul. Men også ganske kryptisk. Når Cheyennes amerikanske far dør, begir han seg ut på et slags langsomt hevntokt mot den aldrende nazistens om en gang sendte faren i konsentrasjonsleir og som nå er bosatt ute på prærien i USA. Men episodene som inntreffer på veien mot den endelige konfrontasjonen, er litt uforløste og forblir anslag. Når Cheyenne omsider står overfor sin skrantende nemesis, skaper regissør Paolo Sorrentino en visuell parallell mellom nazisten og ofrene hans, som er iøyefallende, men vanskelig å forstå meningen med. Kanskje har Sorrentino latt seg forføre av sine egne filmatiske ideer uten å tenke dem helt gjennom.

Indre og ytre


Han er ellers så flink til å formidle gjennom bilder. De ofte geometriske bildene gjør at Cheyennes verden blir et univers av smale stier som den skinnmagre og skinnkledde mannen må trippe ned. Korridorene mellom hyllene i matbutikken og ørkenen på hver side av motorveien klemmer seg sammen rundt ham, slik han opplever at livet hans gjør. «This Must Be The Place» er på sitt beste når det indre og det ytre speiler hverandre.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør