- Du gir ut norske band på plateselskapet ditt, Wicked Cool Records, og en femtedel av landet ser deg på NRK hver uke i «Lilyhammer». Are you a Norgesvenn?

- Hva er det?

- Du har aldri hørt det uttrykket før?

- Nei, kan du stave det for meg?

- N... O... R.. eh, it means Norway-friend. Det er noe man kaller kjente folk fra utlandet som begynner å dukke opp mye her til lands.

- Er det en bra eller dårlig greie?

- Øøøøøøh... vanskelig å si. Jeg tror det kan være begge, men jeg tror det er bra i ditt tilfelle.

- Vel, jeg kom til Norge lenge før noen oppdaga det. Ditt folk oppdaga Amerika, jeg oppdaga Norge i 1982. Det var den første soloturneen min, og på den tida var ikke Norge et sted hvor rockere spilte regelmessig, om de tok turen til Europa i det hele tatt. Folk overså det fordi det var for lite til å spille noen rolle, men jeg endra på det. Jeg fortalte alle at «dette stedet er flott!» Bruce Springsteen, Bon Jovi... Det jeg husker best er å lande på den gamle flyplassen, å fly rett inn over fjorden. Spektakulært, det så ut som et fantastisk postkort allerede før du landet. Jeg var en fan av Norge før jeg hadde kommet meg av flyet. Da jeg starta radioshowet mitt, oppdaga jeg at 95 prosent av den gode nye rocken kom fra Skandinavia, Norge inkludert. Jeg husker jeg satt oppe hele natta med Pelle fra The Hives og snakka om de forskjellige bandmedlemmene til Little Richard. Samme greia i Norge. Det finnes en stor rockabilly-kult i Oslo og en form for dyp tilknytning til Americana — amerikansk kultur fra fortida. Mange av bandene jeg spilte ba meg om å starte et plateselskap, noe jeg var dum nok til å gjøre. Hehe. Det er en dyr hobby. Mellom plateselskapet og radishowet mitt, som går på Radio Norge nå, vil jeg vel si at, ja, jeg er en norgesvenn.

- Hva syntes «Sopranos»-skaper David Chase om «Lillyhammer»?

- Vi hadde en liten fremvisning, og han elsket serien, skryter masse av den til meg. Samme med Terry Winter som lagde «Boardwalk Empire», de andre Sopranos-skuespillerne, Bruce og noen av bandmedlemmene. Å oppdage disse norske skuespillerne er en stor del av det, og måten det er filma. Folk følte at de så noe nytt og annerledes, noe som er vanskelig å få til nå om dagen. Alt er rimelig likt og trygt. I Amerika er vi vant til «procedurals». Du veit — begynnelse, midte og til slutt fanger de skurken. Med Lillyhammer er det vanskelig å forutsi hvor ting er på vei, og det er fint.

- Har du noen spesielle minner fra settet?

- En ting som slår deg er at det virker mye enklere å filme der borte. Ta skihopp-scenen. I Amerika ville det tatt seks måneder med sertifikater, klareringer og juridiske tillatelser. På innspillingen ville det vært dusinvis med politifolk, leger, ambulanser, managere og agenter, hundre folk for å passe på at alt gikk bra. Når vi gjorde det, var det ingen der. Hehe. Ikke en eneste person. Det var flott. Jeg tror den norske måten er mer «gjør det sjæl».

- Hva tenker du om kritikken som dukket opp i forbindelse med produktplassering?

- Alt jeg vet er at jeg ikke ble bedt om å delta i noe produktplassering. Å holde opp en boks i en scene, det er det vi kaller produktplassering i Amerika.

- Du er gitaristen til Bruce Springsteen. Kompliserer den kommende turneen mulighetene for en andre sesong?

- Netflix er klare for å gjøre det, men for øyeblikket har jeg ikke hørt noe om at NRK ønsker en andre sesong. Jeg gjorde det veldig klart overfor NRK for et år siden: En dag kommer Springsteen til å ringe meg og si «jeg vil på turné» og spørre om jeg har noen forpliktelser. Om jeg ikke har noen andresesong, blir jeg nødt til å svare «nei, ingen forpliktelser». Det er synd, fordi serien er veldig populær og folkene som har sett den her elsker den. Vi har allerede gått glipp av muligheten for en tolvmåneders syklus som Amerika er vant til. Bare det å få amerikanere til å se noe med undertekster er en seier.  Men alle har sin egen måte å gjøre ting på.

- Dere spiller i Oslo 21. og i Bergen 23. juli. Bruce sa nylig at dere vurderer å gjøre noe i forbindelse med ettårsmarkeringen for Utøya, hva er dine tanker om det?

- Han sa det? Vi har ikke diskutert det på øvingene ennå. Det er noe som.. jeg vet ikke om det ville være passende at vi gjorde noe. Kanskje det er mer en innenriks, privat ting for nordmenn. Men kanskje vi vil diskutere det.

- Hvordan holder du deg fortsatt entusiastisk når du skal dra på nok en turné?

- Vi aldri har vært et nostalgiband som spiller samme showet og samme hits hver kveld. Vi er viktige nå, ikke for 20 år siden. Bruce fortsetter å skrive musikk som om det er det første albumet hans. Om vi er filmen, er han manuset. Og når han skriver manuset er hver turné en ny film. Det forbløffer til og med meg, som har kjent ham siden han var 15-16 år gammel, at han kan være så entusiastisk. Han er ikke nødt til å gjøre dette lenger. Han kunne vært på en yacht i Middelhavet og drukket en pinã colada. Og jeg kunne vært der rett ved siden av ham. Hehehe. I stedet fortsetter han å strekke seg etter storhet.

- Du har også et radioshow som fokuserer på rock og er over middels opptatt av rockehistorikk. Hva er det med rockemusikk som er så viktig for deg?

- Det var alt for meg da jeg vokste opp. Vi var sånne som ikke passa inn noe sted. Friker, mistilpassede, utskudd fra samfunnet. Vi ville ikke gå på skolen, ikke ha en jobb, ikke dra i militæret, passa ikke til sport. Vi bare passa ikke. Så dukker rock & roll opp, og det var der vi passa inn. Det ga deg et liv, et sted å være. Og så ble det en kunstform på veien, noe vi ikke hadde forutsett. Ikke bare fikk vi tjene et levebrød ved å spille rock, et mirakel (og veldig vanskelig å få til i våre dager), men vi fikk uttrykke følelsene våre om livet og gå inn i dypere ting enn å bare være et danseband. Vi var underholdere som plutselig hadde sjansen til å gjøre noe mer enn bare kjærlighetssanger. Pop handler om kjærlighet, og det er greit, men rock åpna en helt ny dimensjon. Ikke bare som kunstform, men som en måte for folk både i samme land og andre land å kommunisere før internett. Alt jeg har lært, har jeg lært gjennom rock & roll. Rockeæraen for meg er cirka 30 år lang, mellom 1965 og 1995, fra Bob Dylan gir ut «Like A Rolling Stone» til Kurt Cobain dør. De tredve årene skapte en hel industri, som svinner hen i dag. Nå er vi tilbake i en popæra.

- Er det trist å se det forsvinne?

- Jeg antar du kan kalle det en naturlig evolusjon med tanke på teknologien, men en devolusjon med hensyn til kvaliteten og industrien i seg selv. Husk at det ikke fantes noen virkelig musikkindustri frem til 70-tallet. Hvorfor? Fordi forretningsmodellen var basert på albumsalg, ikke singler. Frem til 1967 var det stort sett singler, som nå. Men så, med «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band», ble albumet den viktigste biten. Frem til da hadde det bare vært en samling singler, men da ble albumet et verk i seg selv. Det øyeblikket hvor prisen for en singel, 98 cent den gangen, ble til tre dollar og 98 cent.. Den forskjellen på tre dollar skapt en hel industri. Men se deg rundt. Det den forretningsmodellen ble bygget på, eksisterer ikke lenger. Joda, du kommer til å ha en Adele i blant, noen som fascinerer hele verden, men ikke som i gamle dager. Selv digitale singler deles ofte, bare en av fem kjøpes. Det er verre enn i 1962, for da kjøpte folk i hvert fall vinylsinglene. Nå forventer folk at musikken skal være gratis. Det er tyngre for artister å slå gjennom og tjene penger. Rock & roll er en utrydningstruet art.