ALBUM: Sjelden opplever du en sterkere kombinasjon av beskjedenhet og kraft enn du gjør på denne plata.

Dette andrealbumet til The Little Hands of Asphalt etter debuten med «Leap Years» i 2009 kommer umerkelig listende inn i stua, men griper deg likevel øyeblikkelig og holder deg i et mykt jerngrep gjennom de 40 minuttene plata varer.

Bak det surrealistiske bandnavnet finner du multitalentet Sjur Lyseid, som skriver, spiller og synger hele plata igjennom, hjulpet av noen svært kompetente musikere. Framføringen er stillferdig, nærmest hviskende.

Hver luftige tone fra bass, gitar, piano etc. og hvert trommeslag trer tydelig fram bak en vokal som kan minne om Simon & Garfunkel, men det fins også et vestkystlekkert countryekko av Crosby, Stills, Nash & Young, kanskje særlig sistnevnte.  

Plata bugner over av poetiske, fortellende tekster, fyllt med presise formuleringer (og enkelte gode sitater), av typen: «I?ll be low on expectations, but high on hope» eller «I?d try to chase the silence out of the room».

Litterært fungerer plata nærmest som en novellesamling. Selv på platas mest offensive låt, den vittige «Fitzcaraldo», er uttrykket varsomt, men distinkt. Alt er særdeles vakkert og fantasifullt framført, suggerende på en undrende måte.

Ordene flyter uanstrengt sammen med innbydende, fuglevinglette melodier. Plata brenner i det hele tatt stille og uten bråk, som flammen fra et stearinlys.