Slik starter Hallvar Witzøs Oscar-nominerte, 25 minutter lange kortfilm, som allerede har vunnet fjorårets «student-Oscar».

Men den nitriste begynnelsen glir raskt over i humrende absurditeter når en blond jente med regulering kommer putrende ut til Oskar på moped og presenterer seg som «din kommunale dødsengel».

Den mutte Oskar blir ikke mindre gretten av å ha en kvitrende blid dødsengel hengende rundt seg, så han gjør det han pleier å gjøre: lokker til seg måkene, før han peprer løs på de flaksende stakkarene med maskingevær!

Oskar har en bror som bor i USA, men de har ikke snakket sammen på 30 år. Nå prøver den døende trønderen å ringe, men nummeret i New Jersey er frakoblet. Likevel finnes det håp.

Oskar har bygget en gigantisk tuba med tuten vendt vestover, mot Amerika. Han venter på at vinden skal snu, slik at han kan blåse broren en siste hilsen.

Det finnes mange måter å skildre døden på og Witzø velger en sjarmerende miks av naivitet og galgenhumor.

Det er mye her som minner om Bent Hamers gamle menn: Oskar sitter med albuene på voksduken og spiser frokost i ensomhet, mens han hører bingonumre bli lest opp på radioen. Dette er ikke direkte friskt og originalt.

Det samme kan sies om filmens symbolbruk, den gigantiske tubaen som skal forsone de to brødrene, det karrige landskapet og en spillestil som er relativt teatralsk. Samtidig er landskapet storslagent i sin enkelhet og absurditetene så lekent presentert at det ikke er vanskelig å skjønne hvorfor «The Academy» har latt seg imponere.

Witzø har mer på lager enn skandinavisk eksotisme.