ANMELDELSE: Da Kurt Hanssen debuterte skrev jeg at han fremsto som en god krimplottsnekker, men at han hadde atskillig å hente rent språklig. Det samme kan sies om bok nummer to.

Han har nok en gang konstruert et godt plott, men altfor ofte er det noe slapt over språket, noe utvendig og distansert, som om forfatteren egentlig ikke interesserer seg for denne delen av arbeidet.

Jeg tror Kurt Hanssen kan klatre til øverste divisjon i norsk krim, men det forutsetter at han tar dette på alvor.  


Ujevnt

Hvorfor er det så viktig? Fordi det er i detaljene forfatteren skaper stemning og spenning i fortellingen, det er her han lar leseren ane hvor mye som står på spill, at det hviler noe skjebnesvangert over karakterene og det de velger å gjøre eller ikke gjøre. Her slurver Hanssen ganske ofte, blant annet i en bihistorie der overbetjent Brede Monsen prøver å finne ut hva som skjedde da broren hans brant inne i en bygård på 1980-tallet.

For leseren fremstår Monsen temmelig behersket i forhold til brorens død, det er tross alt 30 år siden. Så lar forfatteren ham plutselig komme med kraftige, emosjonelle reaksjoner som leseren er helt uforberedt på. Og så er han like plutselig tilbake som den godmodige etterforskeren. Hadde forfatteren tatt seg bryet med å bygge opp slike scener psykologisk, ville effekten blitt en helt annen.

Et eksempel på det er beskrivelsene av Jenny, en eldre kvinne som nettopp har sluppet ut av fengsel, og som lider av et tidlig stadium av demens. Jennys fortvilte situasjon er skildret med en helt annen fintfølelse enn Monsens jakt på sin brors skjebne.  


Lommedalen

Handlingen i «Nattegjest» kretser rundt en gammel familiegård i Lommedalen i Bærum, og en kontroversiell kunstner som blir funnet drept i sitt atelier. Brede Monsen må inn i samtidskunstverdenen og bakover i familiens historie for å finne motivet.

Hanssen styrer selve fortellingen stødig og godt. Han tar seg god tid, og det kler både historien og hans etterforsker. Men i sluttscenen kommer det nok en gang til et brudd som oppleves uventet og malplassert.

Familien er samlet på gården, alle de mistenkte er der. Det er en klassisk krimsetting. Men istedenfor å la Brede Monsen avsløre sannheten i dagligstuen på poirotsk vis, noe som ville kledd både ham og historien utmerket, arrangerer forfatteren en spektakulær actionscene som først og fremst virker utroverdig. Ikke engang forfatteren virker særlig interessert i den. Han bare fyller på med begivenheter helt til han tenker at det er nok, og da er det for lengst for mye.