- Her må man passe på, skjønner du.

Det er bare ett minutt siden Thomas Giertsen kom inn på tapasbaren. Han har hilst høflig, men rakk ikke å ta av jakka før han startet ommøbleringen.

- Noen av stolene her er to centimeter lavere enn resten. Jeg tror dette er en av dem.

- Jaså?

- Ja, og da mister du subtilt litt autoritet i samtalen. Det er bare et par centimeter, men du kan jo spørre noen menn under 180 cm om ikke det har noe å si.

Han tester tre forskjellige, bestemmer seg raskt for stolen i midten.

I morgen er han på tv igjen med en ny sesong av «Thomas Giertsen: Helt Perfekt», der han spiller seg selv. Eller i hvert fall en velmenende kontrollfrik som heter Thomas Giertsen, som henger seg opp i detaljer og som stadig roter seg opp i situasjoner som er så pinlige for tv-seere at det nesten er vondt å se på. Men som kanskje likevel ikke er helt lik den virkelige Thomas Giertsen?

- Jo da. Han er i hvert fall bygd på meg. Jeg vet ikke om det er noen egenskaper han har, som jeg ikke har.

- Så du er også veldig opptatt av detaljer og kontroll?

- Ja, på en måte, ja.

- I hvor stor grad?

Han vugger litt på hodet, signaliserer at han er litt usikker. De som ser Thomas Giertsen utenfra kommer gjerne med relativt høye anslag når de får dette spørsmålet. Selv synes han det er vanskelig å se noe unormalt ved kontrollbehovet. At det å la småting - som at neglene er en millimeter for lange - prege en arbeidsdag, kanskje ikke er noe alle gjør.

- Nei, i min målestokk er det jo ikke noe rart med dette. Når man lever med noe, er det jo bare sånn det er.

Han ler avvæpnende. Studerer menyen. Ser ut som om han gjerne vil snakke om noe annet.

- Veier du fortsatt maten du spiser?

- Det er ikke noen mulighet for å veie her. Men jeg har blitt veldig god på øyemål. Så selve handlingen utgår, men ...

Han smiler igjen. Det glimter i den gutteaktige sjarmen som gjorde at han for ti år siden ble stemt fram til å være den mannen flest norske kvinner kunne tenke seg å ha som hemmelig elsker.

- Effekten er jo den samme med øyemål. Jeg holdt på med å veie en stund.

- Er det fordi du er redd for å bli tjukk?

- Ja.

- Du har kanskje vært overvektig en gang?

- Ja. Ikke sånn kjempetjukk, men tjukk i eget bilde. Fra jeg var ti og helt opp til gymnaset. Den opplevelsen har vært med meg hele livet, sier han.

Det ligger en episode gjemt her, en kommentar - flere kommentarer, faktisk. Noen har sagt noe til den lille, muligens noe overvektige Thomas Giertsen. Hvem, hvordan eller hva vil han ikke snakke om. Han er redd for at den eller de som kom med kommentaren skal bli lei seg over at han faktisk husker det ennå, nesten tre tiår etter at ordene falt. Han er sikker på at de ikke mente noe vondt med det.

For ti år siden var Thomas Giertsen overalt. I «Mandagsklubben», «Torsdagsklubben» og på filmlerretet, på scenen og i sladderpressen resten av uka. Så ble det stille, og mens en ny generasjon komikere erobret scenene, har Thomas Giertsen og hans selskap Feelgood blitt blant de største i bransjen.

I det stille er det han som har dratt i trådene, jobbet med talenter som Henriette Steenstrup, Morten Ramm og Else Kåss Furuseth. Feelgood har stått bak suksesskonsepter som «Torsdag kveld i Nydalen», «Manshow», «En god nummer to» og en rekke liveforestillinger. Det betyr penger. Store penger. Da Thomas Giertsen i 2010 solgte en eierandel av selskapet sitt til Sony, skal han ha cashet inn mellom 15 og 16 millioner kroner.

- Penger betyr noe i forhold til frihetsaspektet, sier han i dag.

- Marerittet for meg har alltid vært å måtte stå og sveive den lirekassa for alltid. Gjøre det samme om igjen og om igjen. Å være fri til å velge prosjekter uavhengig av penger, har vært et viktig mål for meg. Det blir de beste prosjektene.

- Så pengene handler ikke om at du vil kjøre Jaguar?

- Det er absolutt ikke den primære drivkraften. Ja, jeg er veldig glad i å kjøre Jaguar.

Men Jaguar kommer etter valgfrihet på min liste.

Og igjen, for en mann som Thomas Giertsen er det detaljene som teller. Man blar ikke opp for en Jaguar fordi man har behov for å komme seg litt raskere rundt i byen.

- Hvordan skal jeg forklare dette? For meg knytter det seg mye stemning og aroma og følelser til ...

Han ommøblerer ordene litt i munnen. Starter på nytt.

- Jeg liker det den bærer med seg, noe som er mye større enn den materielle tingen i seg selv. I en Jaguar er det for eksempel ikke gummimatter, men tepper.

- Ja vel?

- Og da jeg for noen dager siden åpnet døra og så ned på teppene, så ga det meg et lite øyeblikk med en spesiell følelse, som knytter seg til noe veldig mye større enn det teppet i seg selv. En pust av gode minner fra jeg var liten, beundret Dag Frøland og Ole Paus og var nysgjerrig på det livet som omga dem.

Likevel blir det feil å si at Thomas Giertsen er overflatisk, at han suser gjennom livet i en strømlinjeformet Jaguar uten å tenke på viktigere ting enn tånegler og tepper. De siste årene har det for eksempel vært umulig ikke å tenke en god del på døden. Nå sist i forbindelse med suksessoppsetningen «Kondolerer», som han har jobbet med sammen med Else Kåss Furuseth på Torshovteatret og Amfiscenen på Nationaltheatret, men aller mest av mer personlige grunner.

En januardag i 2008 satt Giertsen i et møte som aldri ble avsluttet. Da mobilen ringte, var det samboeren Erle Kyllingmark som var i den andre enden. Samme natt hadde hennes mor, som hadde slitt med depresjoner i årevis, valgt å avslutte sitt eget liv.

- Det var dramatisk og veldig trist. Vi snakket mye om det var noe som kunne ha vært gjort annerledes, noe vi kunne ha gjort for å hindre det.

Thomas Giertsen stopper. Den vinteren for fire år siden møtte han, som er avhengig av å ha full kontroll, noe han absolutt ikke kunne kontrollere. Og etter dødsfallet dukket samboeren enda dypere inn i morens historie. Hun brukte materialet fra tidligere filmopptak hun hadde gjort av moren til å lage dokumentaren «Livet er jævlig deilig» for NRK.

- Erle valgte å gå veldig inn i det. Det var hennes måte. Vi var med på krematoriet, da kista gikk inn i ovnen.

- Hvordan var det?

- På en måte var det faktisk litt frigjørende. Det var et viktig øyeblikk. Da var det ugjenkallelig, liksom.

Han blir sittende og tenke litt.

- Men det er jo så mange forskjellige aspekter ved et selvmord. Vi har vel alle på et eller annet tidspunkt tenkt på det å dø, og om man selv kunne ha tatt livet av seg.

- Hva kom du fram til selv?

- Jeg kunne ikke ha gjort det. Mest fordi jeg hadde vært for feig, rett og slett. Men grensen for feighet blir nok også flyttet av hva man føler er alternativet. Jeg har ikke det mørket i meg, ikke på den måten som Erles mor hadde det i mange år med tunge depresjoner.

Det blir en ny pause.

- Selv har jeg egentlig bare alltid vært veldig redd for å dø. Ikke nødvendigvis for selve døden, men for å gå glipp av livet.

- Hvorfor det?

- Jeg er veldig glad i livet. Jeg har alltid hatt lyst til å være litt eldre enn det jeg er. Jeg blir ofte inspirert av folk som er eldre og flinkere enn meg. Men samtidig tenker jeg en del på det at for hvert år som går, så kommer jeg ett år nærmere døden. Og jeg har utrolig mye jeg har lyst til å gjøre.

- Har dere forsont dere med at det ikke var noe dere kunne ha gjort for å redde henne den natta?

- Man forsoner seg vel aldri helt med det. Vi har forsonet oss med at dette er sånn livet er nå. Men det går an å rekonstruere, og nå i retrospekt kan man tenke seg at historien kunne ha vært skrevet annerledes - og at det ikke hadde skjedd. Men selv om vi hadde unngått det da det skjedde - hva med neste natt, neste vinter?

Han spiser i stillhet.

- Nå er vi plutselig ved en anerkjennelse av at selv om det er fristende å kontrollere alle ting, så finnes det mange ting vi ikke kan kontrollere. Kjæresten min er mye bedre til det enn meg. Hun er befriende lite kontrollfrik, sier han.

Etter sigende startet forholdet med at Thomas laget en liste over aktuelle kjærestekandidater - single kvinner i passende alder - som venner og bekjente mente at kunne være den rette for en nyskilt Thomas Giertsen.

Da listA var ferdig, tronet fotografen Erle Kyllingmark alene øverst. Han hadde aldri møtt henne, men sørget for et snarlig møte. Nå har de vært et par i seks år, og har sønnen Felix sammen.

Selv er han overbevist om at det er sunt for en ekstrem kontrollfrik å bo sammen med det motsatte. Ja, at det faktisk er berikende - for han har oppdaget at hennes metode i en del tilfeller faktisk fungerer best.

Derfor er det nettopp dette med kontrollbehovet han trekker fram, på spørsmål om det er noen trekk han håper at to år gamle Felix ikke vil arve etter sin far.

- Jeg håper jo for hans del at han ikke blir ...

Den avvæpnende latteren er tilbake. Som om ting blir mindre alvorlige hvis perleraden synes mens man snakker om dem.

- Jeg blir jo sliten av meg selv i blant. Nå blir jeg nesten sliten bare av å snakke om det. Men jeg ser jo at det er noen ting jeg bruker unødig mye fokus på. Jeg tenker for Felix sin skyld at det kanskje er lettere å ha et liv der man ikke holder på sånn.

Han drar skorpa av landbrødet, dypper den i aiolien. På asjetten ligger det igjen et lite berg med lubne, skorpeløse brødskiver. Den noe kontrollerende Thomas Giertsen kommer til syne igjen.

- Du spiser bare skorpene?

- Ja. De er jo best. De skorpene jeg har spist, utgjør omtrent halvannen brødskive. Det er greit for lunsj.

- Men du spiste opp det meste ellers?

- Jeg tipper jeg spiste mellom 180 og 200 gram kjøtt og fisk. Det er ganske passe, ernæringsmessig sett. Og så spiste jeg bare litt av osten, rundt 15 gram, tenker jeg. Eller 20 gram, hvis jeg skal være helt ærlig. Det er lett å underrapportere litt når man tar det på øyemål.

Han ser ned på de nesten tomme asjettene. Det ligger igjen en solid bit fransk geitost, og all potetstappa som hørte til fisken. Han var klar på det allerede da maten kom, at den potetstappa inneholdt for mye fløte til at det var aktuelt med mer enn en bitte liten smak. I hodet gjør han en rask totalvurdering av formiddagens matinntak.

- Totalt sett inneholdt lunsjen litt mer olje og fett enn det som er ideelt, men så har jeg kost meg noe jævlig også. Og da er det greit.

kos@dagbladet.no