Før var det viktigste målet med politikken å innta regjeringskontorene. Nå gjelder det å fylle kontroll og konstitusjonskomiteen.

Tips oss 2400
LITEN SAK: «Den som tror at dette er det viktigste som skjedde i norsk politikk i februar 2011 trenger briller,» skriver Aslak Sira Myhre (bildet).

LITEN SAK: «Den som tror at dette er det viktigste som skjedde i norsk politikk i februar 2011 trenger briller,» skriver Aslak Sira Myhre (bildet).

Oppstyret rundt bevilgningen på 154 000 kroner til sjølforsvarskurs for jenter som rir både aviser og det norske storting illustrerer ikke korrupsjon og kameraderi, men først og fremst et politisk ordskifte på vei mot stupet.

Jada, Audun Lysbakken, eller mest sannsynlig hans stab av alt for unge rådgivere, har «drede seg ud» som vi sier i Stavanger. Sjølsagt burde de skjønt at man ikke kan gi penger til et tiltak som er skapt av Sosialistisk Ungdom uten utlysning. Særlig ikke når de alle sammen for sikkerhets skyld har vært leder i SU.

Men når det er sagt burde det være begrenset hvor mye man klarer å hisse seg opp over at en sum tilsvarende to månedslønner for en gjennomsnittlig norsk aviskommentator blir bevilget til et tiltak alle synes å være for.

Bevilgningen skjedde på et tidspunkt hvor det offentlige fokuset på tiltak mot overfallsvoldtekter, da særlig i Oslo, var enormt. Organisasjonene Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom har lenge organisert og spredd forskjellige former for sjøltillits og sjølforsvarskurs for jenter. Det er rimelig å anta at det ikke var grådighet eller maktbegjær, men genuin tro på at slike kurs virker, som drev de involverte.

De hysteriske angrepene på Lysbakken er det siste i en lang serie saker hvor mediene og opposisjonen setter sitt nådeløse søkelys på formaliteter og bagateller. Hva et rykte hevdet at Trond Giske sa på et nachspiel, ikke om TV2 skal selges til utlandet. Hvordan Manuela Ramin Osmundsen kjente Ida Hjorth Kraby, ikke om det var på tide å få nytt barneombud. Om Åslaug Hagas manns stabbur var meldt inn riktig, om Jonas Gahr Støres tepper lå i rett rom eller Liv Signe Navarsetes smykker i feil skuff.

Og utafor Stortinget, om Gerd-Liv Valla var glad nok for at Ingunn Yssen blei gravid. For ikke å glemme en Knut Storberget som blei gjort ansvarlig for at politiet ikke valgte riktig båthavn under terroren på Utøya.

Lista kan gjøres mye lenger, men alle sakene følger den samme logikken. Noen har gjort feil, mediene få ferten av skandale, steiner vendes og e-poster finleses, folk blir stresset, svarer upresist eller holder noe tilbake, og mediedrevet fortsetter. Opposisjonen med en alltid like opphisset Trine Skei Grande i spissen snakker seg inn på Dagsrevyen med ord som «skandale», «mistillit» og «katastrofe», og så opprettes det sak i kontroll og konstitusjonskomiteen.

I et storting som lot regjeringen gå til krig i Libya på fullmakt, hvor industripolitikk inkludert oljefondet, Statoils overskudd, kampfly eller finanskrisa knapt får noen til å løfte et øyenbryn, er kontroll og konstitusjonskomiteen blitt maktens sentrum. Og i en presse som skryter av å være en statsmakt, er jakta på makta redusert til evaluering av politikernes evne til å takle mediepress.

Det viktigste spørsmålet er ikke hva du gjør, men hvordan du gjør det. Da slippet kommentariatet behendig unna å sette seg inn i selve saken, i stedet kan de gjøre det de liker best, kommentere seg sjøl.

Å utøve politikk er å utøve makt. Politikernes rolle er ikke bare å lytte til byråkratiet, det er også å overstyre det. I kjølvannet av mediestøyen blir politikk som maktutøvelse suspekt. Om opposisjonen skal overholde sine egne spilleregler når de engang sjøl skal innta regjeringskontorene, er det ikke mye de kan finne på. Etter at nøkkelen er overrakt er hovedoppgaven å ikke kjenne noen, ville noe eller skrive noe dumt i e-post. Og ellers gjøre minst mulig.

Lysbakken skal nå svare for seg for nte gang. Han har ennå ikke vist fram alle sms-ene på mobilen sin. Han har ikke Trine Skei Grandes tillit. Heller ikke Siv Jensens. Kanskje ikke overraskende, siden han er minister for SV, mens de leder Venstre og Frp. En foreløpig opptelling viser at opposisjonen siden valget i 2009 har krevd avgangen til ikke mindre enn 13 av landets 22 statstråder. Og da er ikke engang de mitt parti, Rødt, har krevd at skal gå av tatt med.

Audun Lysbakken har som minister gjort en dum vurdering. Den har kostet Norge at 154 000 kroner har gått til å drive sjølforsvarskurs for jenter. Den som tror at dette er det viktigste som skjedde i norsk politikk i februar 2011 trenger briller.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør