FILM: Petter Stordalen kan klappe seg selv på ryggen for et stykke vellykket produktplassering. Det er på hans Clarion Hotel i Stockholm den siste, store konfrontasjonen i «Hamilton - I nasjonens tjeneste», den mellom etterretningsoffiseren Carl Hamilton (Mikael Persbrandt) og hans nemesis (Jason Flemyng). Frem til da har vi sett Hamilton samle opp flybonuspoeng og uskadeliggjøre slemminger i grensetraktene mellom Usbekistan og Afghanistan og i Somalia før kulmineringen i et kjølig velstående Sverige. Det er ingenting å si på trykket og tempoet i «Hamilton - I nasjonens tjeneste». Regissør Katrine Windfeld ferdes mellom kontinenter med et verdensvant skuldertrekk og gjør ikke noe stort nummer av de eksotiske omgivelsene, hun går rett på politikken og mannjevningene. Det er riktig valgt.

Kvaler
Det handler om svenske våpen på avveie og et privat amerikansk militærselskap som lager kvalm på Afrikas østkyst. En sidehistorie handler om Hamiltons begynnende tretthet av det turbulente agentlivet og gryende ønske om å slå seg til ro sammen med Maria (Fanny Risberg). Men så skjer katastrofen, og Hamilton skal få kjenne på visse kvaler over å stå utenfor systemet som finner og straffer vanlige dødelige. Kjærlighetshistorien er dempet og holdes fornuftig nok i bakgrunnen, det er alltid klokt å la det emosjonelle bli en understrøm som siver inn i handlingen snarere enn å dvele for mye ved det i en rendyrket actionfilm. Og de slørete bildene av Maria og Hamilton i regndråpemarmorerte vinduer er vakre.

Hamrende puls

Windfeld er glad i det håndholdte kameraet sitt. Og med god grunn: Under militærraidene og fluktscenene blir kameraet som agentenes skiftende blikk i måten det dveler kort, men talende ved detaljer som er verd å merke seg. Det skaper også en stemning av uro, av hamrende puls. Actionscenene lever opp til den barske, nøkterne tilnærmingen som preger filmen, skjønt de kanskje ikke utmerker seg heller. Det gjør i alle fall ikke manuset, som staver ut alt du lett ville forstått av deg selv, og den hysteriske machoposeringen til leiesoldater og likesinnede. Jason Flemyng og kumpanene er så bredbente at de nærmest lever i en konstant spagat, de skuler og snerrer og roper ting som «Abdullah, or whatever your fucking name is» til tilfeldig forbipasserende lokalbefolkning. Kontrasten er slående til Mikael Persbrandt, som er en påminnelse om hvorfor karakterskuespillere er gode valg i actionroller: Han har noe ømt og tvilrådig over seg, samtidig som det ikke levnes tvil om at han er i stand til å sette hvem som helst ut av spill om det trengs. Og det gjør det jo stadig.

Det er fienden som holder «Hamilton - I nasjonens tjeneste» på en sterk firer. Kanskje Carl bør gi dem en ekstra kilevink for dét.