FILM: Faren i «Kompani Orheim» er litt for vanskelig å forsvare. Kristoffer Joner jobber som en beinmager helt, det er ikke dét. Men det er så åpenbart og uunngåelig at familien i filmens sentrum må og bør gå i oppløsning, egentlig fra første stund, da lille Jarle Orheim (Vebjørn Enger) får Live Aid-konserten, som han har gledet seg voldsomt til, sabotert av farens insistering på at de skal på sykketur under tv-overføringen.

Faren ødelegger bevisst et høydepunkt for sønnen for å markere at det er han som har makten og kontrollen i familien, og at det er den gamle tids verdier som skal ha forrang fremfor de nye. Det er bare et spørsmål om tid før denne oppførselen, samt vold og alkoholmisbruk, isolerer ham fra det han sier er viktigst for ham: Kone og barn.

Tragisk og trengende

«Kompani Orheim» er basert på Tore Renbergs roman av samme navn, og den tredje filmen om Jarle Klepp, som av grunnene nevnt overfor snart skal skifte etternavn. Tidvis følger filmen boken til punkt og prikke, som i den pinlige gjengivelsen av alpeluen og de runde brillene Jarle ifører seg foran en antirasistisk demonstrasjon.

Men noe mangler. Romanens farsskikkelse hadde en viss lekenhet, ga inntrykk av å være en mann det kunne være, eller hadde vært, morsomt å være sammen med. Filmens farsskikkelse er også tragisk, hjelpeløs og trengende, faktisk er frykten for å miste familien trolig drivkraften bak de desperate maktdemonstrasjonene - men først og fremst er han gjennomgående destruktiv. Det gjør veien mot løsrivelsen mindre interessant.

Uttrykksfulle øyne

Utover dette er «Kompani Orheim» en av disse sobre, skikkelige norske dramafilmene om ungdomstid i et krevende hjem og en krevende skolegård. Identiteten formes og forløses, her som i den beslektede «Sønner av Norge», i møte med musikken. Det politiske engasjementet fremstår mer som en forsøksvis sti inn i hjertene på de vakre og radikale jentene på skolen.

Vebjørn Enger og Cecilie Mosli som moren har to par store, uttrykksfulle øyne som de får brukt til gangs, i åndeløse, observerende scener. Men åttitallskoloritten nærmer seg det karikerte og utgangene og inngangene i enkelte scener virker forserte.

Og valget, det store, om å bli eller dra, burde vært litt vanskeligere.