«Hugo Cabret» har ordinær kinopremiere 16. mars, men Dagbladet anmelder filmen nå i anledning filmens førpremiere under Filmfest Oslo og hovedrolleinnehaver Ben Kingsleys besøk i Norge - les intervjuet vårt med ham her.



FILM: Martin Scorsese innehar begge hovedrollene i «Hugo Cabret». Det vil si, den foreldreløse Hugo Cabret spilles av Asa Butterfield og kameleonen Ben Kingsley er lett gjenkjennelig som filmpioner Georges Méliès, men ingen kan være i tvil om at Scorsese føler seg nært beslektet med dem begge.  

Året er 1931 og 12 år gamle Hugo bor i klokketårnet på Montparnasse togstasjon i Paris. Han holder de enorme klokkene i gang og observerer livet på stasjonen gjennom sine kikkhull. En gang i blant våger han seg ned på gulvplanet for å stjele en croissant. Oppe i leiligheten sin har Hugo en «automatmann», en opptrekkbar figur som er guttens eneste minne om faren. Han må reparere automaten, slik at den kan skrive ut en hemmelig beskjed og derfor stjeler han tannhjul og skruer og småting fra den eldre, triste innehaveren av en leketøysbutikk, Georges.  

Dickens

«Hugo» er 69 år gamle Scorseses første barnefilm. Som forelegg har han valgt en bestselgende og rikt illustrert ungdomsroman, «The Invention of Hugo Cabret» (2007), skrevet og tegnet av amerikanske Brian Selznick. Filmen starter som romanen: Kamera sikter seg inn på Paris, stuper ned mot togstasjonen, seiler gjennom mengden av reisende og ender opp i et kikkhull, der Hugo følger med på menneskene, som i en stumfilm.  

Dette er Scorsese som leker seg med 3D. Han fortsetter gjennom klokketårnets «innmat», der kamera gjør noen fine vendinger som skaper imponerende dybdeperspektiv, før vi ender opp i Hugos krypinn. Første del av filmen minner mye om en Dickens-roman, der et skittent, stinkende London er byttet ut med Scorseses polerte stasjonsliv, med en stemning som minner mer om en imponerende koreografert, men nostalgidynket reklamefilm.  

Nesten mesterverk

Jeg skal ikke avsløre flere detaljer enn nødvendig, men vi kommer ikke utenom at «Hugo» etter hvert handler mindre om barndom enn om filmkunstens barndom og Georges Méliès, spesialeffektenes far, tryllekunstneren som fra slutten av 1800-tallet laget hundrevis av filmer.  

Scorsese er sentimental, men mest på vegne av filmkunsten. Bevaring av gamle filmer har lenge vært en av hans hjertesaker. Selv om «Hugo» er fantastisk å se på, tror jeg både barn og voksne ville satt pris på om Scorsese hentet flere «store» følelser fra Dickens, for ikke å si Chaplin. Da ville «Hugo» vært et virkelig mesterverk.